Skal vi straffe rusmisbrukere «for sikkerhets skyld»?
Jeg håper justispolitikerne i Arbeiderpartiet tar til vett.
La meg ta dere tilbake til 1990-tallet, til professor Johs. Andenæs som holder foredrag om norsk narkotikapolitikk.
Han var godt over 80 år, ustø til bens, gammelmodig kledd. Det må ha vært 400 tilhørere i salen, ledende fagfolk fra helsesektoren, departementer og direktorater. Mange var jurister, de hadde hatt ham som lærer.
Atmosfæren var spent. Vi hadde hørt at det nok ville komme kritikk av norsk narkotikapolitikk. Det var ikke vanlig på denne tiden.
Han startet med noen enkle betraktninger om strafferetten. Jeg tenkte: Han snakker nok som en jurist, men begrepene er vel så mye hentet fra dagligspråket.
En formulering gikk igjen:
«Vi må huske at straff er et tilsiktet onde. Det skal gode begrunnelser til for å straffe.»
Andenæs sa ja til avkriminalisering
Hva er «et onde»? I ordbøkene defineres det som pine, smerte, lidelse. Senere har Andenæs formulert poenget mer omstendelig, og Høyesterett har gitt det sin tilslutning: «Straff er et onde som staten påfører en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen i den hensikt at det skal føles som et onde.»
Han la ikke fingrene imellom: Narkotikapolitikken hadde vært en ulykke for landet. Man hadde demonisert narkotika, mens alkohol ble ufarliggjort.
Han brukte formuleringen han senere skulle bli mye sitert på:
«Narkotikapolitikken har vært vårt århundres største feilinvestering i straff.»
Konklusjonen var at bruken av narkotika burde avkriminaliseres.
Det ble stille under foredraget
Hvem var Johs. Andenæs? Han satt fengslet under krigen og ble 33 år gammel utnevnt til professor i rettsvitenskap, rett etter frigjøringen. Han spilte en viktig rolle i landssvikoppgjøret og ble etter hvert ble rektor ved Universitetet i Oslo.
Men mest kjent var han for arbeidet med strafferetten. Han har formet generasjoner av juristers syn på hvorfor vi straffer. Ikke minst har han betont hvor varsomme vi skal være med bruken av straff.
For forsamlingen var han en bauta, en mann med svimlende autoritet.
Det var helt stille under foredraget, forsiktig applaus etterpå. Tilhørerne så spørrende på hverandre, mange var synlig beveget. Foredraget ble forresten til kronikk i Aftenposten under tittelen «Drømmen om et narkotikafritt samfunn».
Det er fortsatt en meget sterk tekst.
Rusreformen er ikke rusliberalisme
Det var med spenning jeg leste Rusreformutvalgets offentlige utredning som kom for et drøyt år siden. Regjeringens lovforslag, basert på NOU-en, skal nå behandles i Stortinget. Det er ingen tvil: Rusreformutvalgets utredning er det grundigste som er skrevet om temaet her i landet.
Den bretter ut de historiske linjene i narkotikapolitikken, veier ulike hensyn, og til slutt presenteres utvalgets forslag:
Bruk av narkotika skal fortsatt være ulovlig. Narkotika skal ikke legaliseres. Omsetning skal fortsatt straffes. Politiet skal ha hjemmel for å gripe inn overfor brukerne. De skal kunne konfiskere stoff.
Dette er svært langt fra rusliberalisme. Men brukerne skal ikke straffes. De skal få hjelp.
Hva sier utvalget om hva straff «egentlig» er? Jo, det innebærer at staten påfører sine borgere «en tilsiktet lidelse». Derfor må vi være varsomme med å straffe. Jeg kikker i det detaljerte noteapparatet. Referansen er, som jeg tenkte da jeg leste, til Johs. Andenæs.
Finnes det i det hele tatt gode begrunnelser for å straffe brukere av narkotika? I utgangspunktet kan hele ideen synes merkelig.
Man straffer sjelden folk for skader de påfører seg selv.
Men kanskje kan det å fjerne straff innebære at forbruket av narkotika øker? I et grundig 50-siders kapittel går utvalget gjennom erfaringer fra andre land. Konklusjonen er at avkriminalisering ikke ser ut til å påvirke forbruket i særlig grad.
Regjeringens rusreform: Har du forstått det riktig hvis du nå tror at bruk av narkotika blir lovlig?
Straff som omsorg?
Politidirektør Benedicte Bjørnland gikk offensivt ut i en kronikk i NRK Ytring to uker før Rusreformutvalget la frem sin utredning.
Hun advarte mot et mulig forslag om avkriminalisering. Hun skrev at «å hjelpe er en del av hverdagen til politiet». Politiet skal «bidra til å skape trygge oppvekstmiljøer for barn og unge».
Idealene er fine, men er dette gode argumenter for kriminalisering? For bruk av straff, for å påføre ungdom pine og lidelse? Bjørnland ble cand.jur. i 1992 og har nok Andenæs' Alminnelig strafferett i bokhyllen. Hva med å friske opp pensum?
Dessuten: Det var i beste fall uheldig at hun gikk ut og forsøkte å legge føringer på debatten før utredningen var offentliggjort. Utspillet er sannsynligvis en av grunnene til at mange i justissektoren nå er skeptiske til reformen (med Riksadvokaten som et hederlig unntak).
Tenk hvis helsedirektøren hadde gjort det samme og på forhånd advart mot mulige forslag fra et regjeringsoppnevnt utvalg som skulle vurdere tiltak mot covid-19?
Hvor lett er det å koble kriminalisering med omsorg og helsehjelp? Alt tyder på at kriminalisering skaper stigma, skam og hemmelighold. Terskelen for å søke hjelp øker.
Senterpartiets frieri til Ap
Senterpartiet jobber nå knallhardt for å stoppe reformen. Helsepolitisk talsperson Kjersti Toppe er i alle kanaler. Hun får drahjelp fra justispolitiker Jan Bøhler, for kort tid siden medlem i Arbeiderpartiet.
Sp ønsker å bruke «føre-var-prinsippet». Selv om lite taler for at kriminalisering virker forebyggende, har ikke regjeringen «levert endelig bevis» for det, sier Toppe (Klassekampen 24.2, ABO). Hun mener tilsynelatende at vi fortsatt bør straffe «for sikkerhets skyld».
Sp har laget sin egen hjemmesnekrede «rusreform». De sier: «Ved mistanke om avhengighet skal brukeren ikke forfølges strafferettslig.»
Jeg har forsket på rus i 35 år. Jeg har intervjuet mange hundre ungdommer hvor det har vært «mistanke om avhengighet». Jeg skal love Toppe: Dette er et komplisert landskap.
Mange benekter og toner ned problemer. Her vil det motsatte skje: Skal du slippe straff, må du presentere deg som misbruker på en troverdig måte. Mye vil stå på spill. Politiet på gaten må løpende gjøre vurderingene.
Hvor krevende må ikke dette bli? Hva i all verden vil det bety for rettssikkerheten?
Senterpartiet trenger Ap for å blokkere regjeringens forslag og frir nå hemningsløst til dette partiet. Noen i Ap tenker nok at en sånn allianse kan bidra til å bremse lekkasjen til nettopp Sp. Kamp mot reformen kan nok selges som et forslag med appell, ikke minst i distrikter hvor Ap er svekket.
Men Ap har programfestet en justispolitikk med vekt på forebygging. De vil også «bekjempe klasseskillene» på feltet.
Kriminaliseringen reduserer neppe forbruket. Vel så alvorlig er det at den rammer skjevt: Det er de svakeste som rammes av straff og kriminalisering. Som påføres skam og stigma.
Jeg håper justispolitikerne i Ap tar til vett.
