Kronikk

Norges manglende bevissikring svekker rettssikkerheten

Norge skriver ikke ned rettslige forklaringer og foretar heller ikke lydopptak av dem.

Frifinnelse på grunn av manglende bevissikring er stikk i strid med kravet til rettssikkerhet for ofre og pårørende, skriver kronikkforfatteren.
  • Hanne Sophie Greve
    Hanne Sophie Greve
    Tidl. dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvis ett byggkorn ikke utgjør en «haug», blir det ikke en «haug» om man legger ytterligere ett eller flere enkeltkorn til. Eller? Eubulides fra Milet filosoferte over paradokset. Haug på gresk er soros. Sorites-paradokset til Eubulides anskueliggjør vage begrep. Skal en «haug» være et relevant begrep, må det ha en nedre grense. Man vil sedvanlig mene at én million byggkorn danner en haug. Tar man bort ett korn eller flere enkelte korn, står man allikevel ikke igjen med en «ikke-haug».

Norge er fundamentert på en sammenveving av rettsstat, demokrati og menneskerettigheter. Uten rettsstaten råder vilkårlighet og den sterkestes rett. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) pålegger staten å avstå fra overgrep, og dessuten å stå som garantist for menneskerettighetene ved å motarbeide lovløshet.

Ingen skal utsettes for lovbrudd eller fristes til å bryte loven. Straffrihet ved lovbrudd er en svøpe over samfunnet. Det har også en egenverdi å få klarlagt hva som har skjedd. Sannhet og menneskelig verdighet henger sammen. Samfunnet straffer for å hindre at samfunnsmedlemmene gjør det selv. Gatens justis er hard, ikke minst overfor de svake.

De to fundamentene for rettslige avgjørelser er loven og faktum. Loven ligger fast fra sak til sak – selv om det kan finne sted en rettsutvikling over tid. Faktum varierer fra den ene saken til den annen. Faktum i den enkelte sak ligger fast i den forstand at det forventes å speile sannheten.

Strafferetten bygger på at den straffbare handlingen hører fortiden til. Den straffbare handlingen ligger derfor fast i fortiden som uforanderlig. Det er en etterforskningsoppgave å avdekke og belyse det som har passert.

Nærhet i tid og rom gjør det sedvanlig enklere å rekonstruere det som har skjedd. Tekniske spor er mindre tæret av tidens tann eller «overskrevet» av nye forhold. Minnet er friskere for de impliserte og mulige vitner. Nærhet i tid og rom er også viktig fordi egeninteresser kan påvirke folks erindringsbilde – noen kan ønske å benekte eller fortrenge det, andre å fortegne det.

Alle relevante forklaringer bør sikres snarest mulig og før de kan påvirkes utenfra. Tiltaltes «forklaring» i en straffesak står i en særstilling. Tiltalte har intet ansvar for å bevise sin uskyld, eller for å forklare seg i det hele tatt. I Norge har tiltalte også en lovfestet rett til å forklare seg usant. Samfunnet må bevise tiltaltes skyld, og tvil skal komme tiltalte til gode.

Forklaringer fremføres én gang

Hovedregelen i europeisk straffeprosess er at forklaringer som bevis, bare fremføres én gang. Retten sikrer seg da en nøyaktig registrering av hele forklaringen. Dersom det senere skulle komme noe nytt til, kan en avgitt forklaring suppleres på det eller de nye punktene. Det er intet som taler for at man oppnår en sannere rekonstruere av faktum ved at noen får forklare seg mer enn én gang.

Adgang til å gi en helt ny forklaring åpner for manipulasjon av det faktum som ligger fast i fortiden. Det kan virke rettsfornektende for en tiltalt samt for fornærmede og pårørende. Bevisst eller ubevisst tilpasning av ny forklaring kan skje så vel til domstolens tidligere vurderinger i saken, som til andre aktørers forklaringer.

Får ikke nødvendig beskyttelse

For en svak tiltalt kan – særlig i saker med flere tiltalte – de mulighetene som vårt straffesystem gir for tilpasning av rettslige forklaringer, innebære at vedkommende ikke får den rettferdige rettergangen som kreves etter EMK artikkel 6. For ofre og pårørende kan de mulighetene som vårt straffesystems gir for tilpasning av rettslige forklaringer, bety at de ikke får den beskyttelsen mot lovbrudd som EMK foreskriver.

Rettssikkerhet krever at rettsstaten sikrer bevis. Det fattige Norge sikret bevis ved at rettslige forklaringer ble skrevet ned.

EMK fordrer at en sak kan kreves behandlet i minst to instanser. Det forplikter rettsstaten til å sikre at førte bevis i saken ligger fast. En domfelt har rett til å få vurdert den strafferettslige betydningen av de foreliggende bevisene av en høyere domstol, eventuelt en rett til å supplere tidligere fremførte bevis med nye eller andre som ikke tidligere var tilgjengelige eller kjente for den domfelte. Bevisene slik de ble ført for første instans, ligger til grunn for overprøvingen. Dette innebærer at overprøving blir avgrenset til det eller de springende punktene. I Norge innebærer overprøving fortsatt at bevisene for faktum finnes på nytt.

En rettskraftig dom kan være uriktig. Rettssikkerhet krever at en «avsluttet» straffesak kan gjenåpnes – i første rekke når det foreligger en ny omstendighet eller et nytt bevis som kan lede til en gunstigere avgjørelse for siktede. Avgjørelse om gjenåpning treffes av Gjenopptagelseskommisjonen – et etterforskende organ utenfor domstolsapparatet.

Stikk i strid med kravet til rettssikkerhet

Det er ingen frist for å begjære gjenåpning av en straffesak. Da blir rettsstatens sikring av bevis fra tidligere behandling av saken tvingende nødvendig. Om bevis ikke er sikret, kan terskelen for gjenåpning bli for høy fordi en sak uten bevis vil lede til frifinnelse uavhengig av siktedes skyld. Frifinnelse på grunn av manglende bevissikring er stikk i strid med kravet til rettssikkerhet for ofre og pårørende.

Rettslige forklaringer kan sikres ved at de skrives ned eller ved lydopptak. Det rike Norge skriver ikke ned rettslige forklaringer og foretar heller ikke lydopptak av dem. Det er ikke tvilsomt at det betyr at vår ordning ikke ivaretar rettssikkerheten. Økonomiske hensyn har hindret en endring. Norge er i dag i særklasse akterutseilt i Europa hva bevissikring angår. Andre lands jurister tror nærmest at de hører feil, når det berettes om norsk manglende bevissikring.

Alvorlig og uverdig

Vår norske ordningen med manglende sikring av bevis i straffesaker, representerer – som jeg ser det – et stort uttak fra det byggverket som den norske rettsstaten utgjør. Det er ikke derved sagt at Norge i dag ikke er en rettsstat, men mangelen er alvorlig og uverdig for et land med alle muligheter til å opprettholde rettsstaten.

Les også

  1. Hvor mye rettssikkerhet skal vi ta oss råd til? | Jens Johan Hjort

Les mer om

  1. Rettssikkerhet
  2. Rettsvesen