Kronikk

Tiden leger ikke alle sår. Alt blir ikke bra.

  • Johanne Butenschøn
    Utøya-overlevende
Hvordan skal man egentlig takle å ha overlevd et terrorangrep? Dagen etter var nummenheten total. Forvirringen. Følelsen av at alt du trodde var sant, bare hadde smuldret opp, skriver kronikkforfatteren, som var på Utøya 22. juli 2011.

I ti år har jeg vært Utøya-overlevende. Jeg har forsøkt å navigere et liv i skyggene av 22. juli, i et kaos av følelser og rømningsstrategier.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dette er den andre i en serie kronikker som blir publisert i forbindelse med tiårsmarkeringen for terrorangrepet 22. juli.

Jeg hadde nettopp blitt reddet til landsiden etter massakren på Utøya. Lyden av 297 skudd, 69 drap og gjerningsmannens hvesende stemme. Synet av tre kropper på kloss hold som segner om i vannkanten, lukten av lik, krutt og våt fjellvegg, følelsen av at nå er det din tur.

Men hva visste jeg, der jeg sto omfavnet av hysteriske campingturister med regnvåte håndklær, at det var nå det egentlig begynte?

For hvordan skal man egentlig takle å ha overlevd et terrorangrep? Dagen etter var nummenheten total. Forvirringen. Følelsen av at alt du trodde var sant, bare hadde smuldret opp, at all tillit og forståelse av hvordan tilværelsen henger sammen, ble kjent ugyldig. Apati og sjokk.

Det å stirre inn i klokken på veggen, telle tilbake, lirke den av og vri det lille hjulet på baksiden tilbake med fingerneglen, la viserne rotere rundt og rundt baklengs, time etter time. Stille den tilbake til kortspillet i teltleiren mens bandet varmet opp på utendørsscenen, til de gjørmete taklingene under fotballkampen mot Nord-Trøndelag, til trampeklapp etter Gros innledning i Storsalen.

Spole dødsskrikene munner tilbake til allsangsyngende glis, spole pistolkuler ut av hodene som presenterte de skarpeste analyser om klimapolitikk og menneskerettigheter fra talerstolen, spole rop om hjelp tilbake til heiarop om valgseier. Men nei, streken er satt. Det er kun et før og et etter.

Johanne Butenschøn.

Et tiår med traumer

De siste ti årene har vært beinharde. Det begynte med en slags komatøs tilstand der man svimmel ble geleidet mellom rosetog, begravelser, Kripos-avhør og minneseremonier, mellom tungt bevæpnede politistyrker og journalister som løp etter oss på gaten. Det fortsatte etter noen uker med første studiedag, der harddisken i hodet var så full at det ikke var plass til en eneste makroøkonomisk modell, og der angstanfall ble trigget i store forelesningssaler.

Deretter et maraton over noen år med psykologer, traumeeksperter, bistandsadvokater, journalister, obduksjonsrapporter, filmteam, rettssak, tilregnelighetsspørsmål, voldsoffererstatning og kommisjonsrapporter. Jeg ble oppringt av amerikanske krigsveteraner, ble tilsendt overtroiske brev og bøker om Jesus, fikk et frieri fra Island og en suicidal stalker fra Akershus, og møtte nye AUF-ere som fortalte meg at «de skulle ønske de hadde vært der». Man befant seg i sentrum av et nasjonalt traume, men hadde et intenst behov for å forsøke å hele sitt eget.

På ett vis ble man voksen over natten, på et annet ble man hudløs og svak som et barn

Men det gikk ikke bedre. Den enorme nasjonale interessen ble avløst av offentlig berøringsangst, marerittene fortsatte på tredje og fjerde året, jeg var overmannet av et følelsesspekter som spennet over sorg, redsel, raseri og selvhat. Depresjonen ble dypere, og jeg begynte å få panikk for om dette traumet noensinne skulle ta slutt.

Og det er først de siste årene, etter å ha vært i utlandet noen år der jeg sakte, men sikkert gjenvant den faglige selvtilliten og det politiske engasjementet, at det nå heldigvis går bedre.

Skammen og skylden

Men fortsatt er det to følelser som ikke gir slipp: skyldfølelse og skam. Skyldfølelse over å ha overlevd på bekostning av de andre, at jeg ikke fortjente det, at de dreptes foreldre nok skulle ønske at han tok meg i stedet.

Endeløse mareritt konstruert som gåter jeg må klekke, eller labyrinter jeg må løse for å redde vennene mine. Desperasjonen og fortvilelsen når jeg jo aldri klarer det. Spisevegringen den første tiden, der synet av kjøtt på tallerkenen symboliserte de dødes kroppsdeler som var nødvendig for å ernære meg, holde meg i live.

Og nå, så mange år etter, når jeg sitter på mitt kontor i et departement, i sentralforvaltningen som jo flere av de døde drømte om, med utsikt til plassen foran Høyblokka og minneplaketten med alle navnene. En følelse av at jeg hver dag må gjøre meg fortjent til å sitte her, og ikke være skrevet opp på den grusomme tavlen.

Det harde debattklimaet, kommentarfeltene, trusler og hat gir ytterligere næring til følelsene av skyld og skam

Skam over at jeg slet så lenge, at traumene ikke ga slipp. Det tok ikke mange dagene etter angrepet før psykologer og andre eksperter uttalte seg i avisene om at traumer typisk varer i ett til to år, og at man kan regne med å oppleve posttraumatisk vekst. Det skapte et indre forventningspress jeg skjønte jeg ikke ville innfri.

Skam over misforholdet mellom alle rosene, kjærligheten og demokratiet på utsiden – og sinnet, fortvilelsen og raseriet på innsiden. For vi var jo vant til å hoppe når Jens sa «hopp», så hvem var jeg til å legge meg ned, hva var det jeg hadde misforstått?

Skam over ikke å orke å være politisk aktiv på mange år, at angrepet ikke forsterket engasjementet og troen på at arbeidet nå var viktigere enn noen gang, men at jeg heller sank ned i apati, nummenhet og avsmak.

Og til slutt skam over fortsatt å bli trigget av smell og svarte politiklær: når kroppen låser seg, musklene går i spenn, varmen stiger, lungene hyperventilerer og man mister kontroll, ingenting lystrer, og man brenner av selvforakt over å være så svak.

Munnhuggeri om politisk mynt

Å ha overlevd 22. juli har vært nådeløst krevende. Som 19-åring fikk man en pangstart på voksenlivet. På ett vis ble man voksen over natten, på et annet ble man hudløs og svak som et barn. Og i de ti påfølgende årene har jeg forsøkt å navigere et liv i skyggene av den dagen, gjennom studier og arbeidsliv, i et kaos av følelser og rømningsstrategier.

Dessverre har ikke prosessen blitt lettere av det offentlige ordskiftet. For det er med en ikke ubetydelig fortvilelse man iakttar munnhuggeriet om «22. juli-kort», offerroller og politiske mynter. Det harde debattklimaet, kommentarfeltene, trusler og hat. Det gir ytterligere næring til følelsene av skyld og skam, til at sårene gror om mulig enda saktere.

For nei, tiden leger ikke alle sår. Det har jeg spesielt blitt minnet om dette året, med alle barnetegningene i vinduene av regnbuer og fargerike bokstaver om at «alt blir bra». Alt blir ikke bra. Det blir annerledes, det kan bli sterkt og meningsfylt igjen, og man forstår at det går an å være sterk og svak på samme tid: at man kan være både et Utøya-ansikt og en ansiktsløs byråkrat, at man kan ha det ganske fint selv med skyldfølelsen og skammen og alle de andre følelsene som i tide og utide velles opp.

Ti år er snart gått. Jeg håper sommerens markering minner oss om at det er opp til oss alle å la de neste ti bli mer konstruktive.


  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Utøya-overlevende sliter fortsatt med traumer

  2. Det finnes en mann som pendler mellom Skien fengsel og hodet mitt | Johanne Butenschøn

  3. Vi skal ikke etterlyse en verdikamp med 22. juli som utgangspunkt

  4. Endelig får vi et oppgjør etter 22. juli

Les mer om

  1. 22. juli
  2. Utøya
  3. AUF