Kronikk

Kina holder i klimanøkkelen | Dag O. Hessen og Nils Chr. Stenseth

  • Dag O. Hessen
    Professor i biologi, Universitetet i Oslo
  • Nils Chr. Stenseth
    Professor i biologi, Universitetet i Oslo

Hvor går veien videre? Det er to oppfatninger her. Den ene er at Kina er på full fart inn i fornybarsamfunnet. Den andre er at Kina stadig åpner nye kullkraftverk, skriver kronikkforfatterne. Bildet viser kullgruven Pinggang i 2015. Foto: JASON LEE / X01757

Så er også Kina en del av verden, og hva USA, India og alle vi andre foretar oss, er ikke uten betydning.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Klodens klima er i dramatisk endring.

Sammen med kinesiske forskere har vi analysert hvordan utviklingen i kinesisk økonomi og befolkning er koblet til energibruk, energieffektivisering og CO₂-utslipp.

Kina sitter med nøkkelen til å berge klimaet, men også Norge må bidra.

Dårlige utsikter

Verdens ledere har nettopp vært samlet i Madrid for å følge opp Parisavtalen.

Dessverre må vi konstatere at utsiktene er dårlige når det gjelder mulighetene for å begrense den globale temperaturøkningen til 1.5 grader.

Allerede dagens klimaendringer, som nå ligger i overkant av 1 grads oppvarming siden førindustriell tid, skaper betydelige utfordringer med ekstremepisoder av mange slag (stormer, flommer, tørke, branner, bresmelting), og regionalt er problemene allerede store.

I vår egen bakgård, Svalbard, har temperaturen allerede steget flere grader, og betydelige økosystemendringer er på gang. Det er klart bekymringsfullt at også 2-graders grensen vil bli vanskelig å holde seg under. Med dagens kurs styrer vi mot 3 grader eller mer.

Et mindre hyggelig sted

Ingen kan svare sikkert på akkurat hva 2 eller 3 graders temperaturøkning vil innebære på kort og lang sikt, for samfunn og økosystemer. Resultatet henger dels sammen med hvor raskt samfunn og teknologi kan omstille seg, men også hvordan økosystemer vil respondere.

Noe av det vi frykter, er at den enorme økosystemtjenesten som nå skjer ved at landsystemer og hav tilsammen tar hånd om omtrent halvparten av våre CO₂-utslipp, skal svekkes eller i verste fall reverseres.

Da vil vi kunne oppleve en kjede av det vi kaller selvforsterkende tilbakekoblinger.

Når permafrosten tiner, skogenes fotosynteseaktivitet svekkes, jord og myr tørker, skogene brenner og havene forsures og varmes opp, vil dette gi økte utslipp av CO₂.

I verste fall får vi også økte utslipp av den hissige drivhusgassen metan fra permafrost, noe som ytterligere vil forsterke klimaendringene. Det er en frykt for at flere klimasystemer skal kunne nå terskler der systemene «bikker over» i en annen tilstand.

Dette gjelder for eksempel Amazonas, dersom brenning og hugst blir så omfattende at det bryter regnskogens eget hydrologiske kretsløp. Dette gjelder også mange av verdens isbreer, i verste fall også Grønlandsisen, og det kan gjelde noen av de store havstrømmene.

Planeten vil ikke «kollapse», og menneskeheten vil nok klare seg, men planeten vil bli et mindre hyggelig sted for oss selv og annet levende.

På bakgrunn av slike dystre muligheter er det knapt nødvendig å poengtere at alle må bidra, både som enkeltpersoner og enkeltnasjoner – og verden som helhet.

Les også

Verdens land vil ha nullutslipp i 2050. Er det i det hele tatt mulig? | Jonny Hesthammer og Sunniva Rose

Norge er ikke noe unntak her: Vi er en betydelig oljeprodusent og har fortsatt, fortjent eller ei, et rykte som miljømessig fyrlykt – som vi bør bruke for alt det er verdt.

Allikevel, det er åpenbart at noen land bidrar mer enn andre til de globale klimaendringene.

Største utslippsnasjon

Sammen med kinesiske kolleger har vi nylig sett på sammenhengen mellom politikkutviklingen (deriblant den kommersielle «åpningen» av Kina) og landets utvikling innen energikilder, energieffektivisering og CO₂-utslipp.

Dag O. Hessen (t.v.) og Nils Chr. Stenseth.

Kinas utslipp av CO₂ utgjør alene 30 prosent av de globale utslippene, noe som gjør Kina til største utslippsnasjon med nær dobbelt så store totalutslipp som USA. Hvis vi regner utslipp pr. innbygger ligger imidlertid USA fortsatt på det dobbelte av Kina.

Kinas energiforbruk økte fra 400 millioner tonn oljeekvivalenter i 1978 til 3248 millioner tonn i 2018, først og fremst som en følge av økonomisk vekst (som igjen er et resultat av at Kinas økonomi åpnet seg i denne perioden).

Det økte energiforbruket er også en følge av befolkningsøkning, og dette har gitt en seksdobling av CO₂–utslippene i Kina over samme periode. Den økonomiske vekstraten har vært enorm i samme tidsrom (et årlig gjennomsnitt på 9,4 prosent fra 1978 – 2018).

Hvor går veien videre?

Siden vekstraten overstiger utslippsveksten, innebærer dette en betydelig effektivisering av energiinnsatsen, noe som har bremset den totale utslippsveksten. Totalutslippene har allikevel fortsatt å øke, men med lavere hastighet.

Ved inngangen til 2020 utgjør kull stadig 60 prosent av energiforsyningen i Kina, og kull og olje tilsammen om lag 80 prosent. Andelen gass er noe økende, og den totale energiforsyningen fra fornybar (solcelle og vind) har økt kraftig, men allikevel ikke mer enn 15 prosent av totalen.

Les også

Kina har hatt ellevill økonomisk vekst i fire tiår. Nå kan det være bråstopp.

Spørsmålet alle stiller seg, trolig Kina selv også, er: Hvor går veien videre?

Det er to oppfatninger her.

Den ene er at Kina er på full fart inn i fornybarsamfunnet.

Den andre er at Kina stadig åpner nye kullkraftverk, og at landet i overskuelig fremtid vil pumpe enorme mengder klimagasser ut i atmosfæren.

Begge alternativene synes å ha noe for seg i dag. Kinas energiomlegging er imponerende, men den viser også at den ønskede frikoblingen mellom produksjon og utslipp foreløpig er en ønskedrøm.

Effektivisering og bedre teknologi er åpenbart en del av løsningen, men så langt har økonomisk vekst og økt folketall spist opp det meste av effektiviseringsgevinsten.

Ved inngangen til 2020 utgjør kull stadig 60 prosent av energiforsyningen i Kina, skriver kronikkforfatterne. Bildet er tatt ved en kullgruve i Heilongjiang i 2015. Foto: JASON LEE / X01757

Sementproduksjon er en av de store bidragsyterne: Verdens sementproduksjon har nemlig økt formidabelt, og Kina har stått for det meste av veksten. Bare i løpet av årene fra 2008 til 2010 produserte Kina angivelig mer sement enn USA gjorde i hele det 20. århundre!

Om en nedbremsing av Kinas vekst vil gi mer eller mindre CO₂ er heller ikke gitt: Dersom det fører til økt bruk av i kullkraft kan det fort slå feil vei.

Oljefond bør brukes miljøpolitisk

Så er også Kina en del av verden, og hva USA, India og alle vi andre foretar oss, er ikke uten betydning. Under Trump er USA blitt en miljøsinke, og Indias formidable vekst kan begrunnes med et ønske om å løfte hundrevis av millioner ut av fattigdom.

Norge kan vanskelig argumentere for tilsvarende behov, og vi burde derfor kunne bidra på flere fronter. Men vi må feie for egen dør, før vi kan kreve at andre feier for sin!

Vi har et oljefond som kan og bør brukes miljøpolitisk, og vi burde ha ambisjoner om å være teknologiledende – slik vi var da solcelleeventyret var i sin spede oppstart.

Kina sitter på mange måter med nøkkelen til å redde det globale klimaet, både med hensyn til teknologi, handel og investeringer.

Ved å foregå med et godt eksempel, kan Norge hjelpe Kina til å finne nøkkelhullet, men også gjennom forskningssamarbeid innen teknologi og samfunnsutvikling.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kina
  2. Utslipp
  3. Teknologi
  4. Norge
  5. Kull
  6. Energiforbruk
  7. Parisavtalen

Relevante artikler

  1. DEBATT

    1,5-gradersmålet er en forsikring mot katastrofale konsekvenser

  2. ØKONOMI

    IEA om veksten i global energietterspørsel: Koronakrisen kan forskyve rekyl til 2025

  3. KULTUR

    Klimautslippene kan være over toppen. Pandemien får æren.

  4. KRONIKK

    2020 skulle bli klimahandlingens år. Så kom korona.

  5. A-MAGASINET

    Svalbard smelter. Kloden varmes opp. Kan koronakrisen hjelpe oss ut av knipen?

  6. KRONIKK

    En ny økonomi?