Kronikk

Et historisk ansvar

  • Tor Bomann-larsen

I motsetning til Johan Nygaardsvold har Jens Stoltenberg sin handlefrihet i behold. Regjeringen kan gjøre opp sitt regnskap, skriver Tor Bomann-Larsen. Roald, Berit

Johan Nygaardsvold og Jens Stoltenberg er de to norske regjeringssjefer som ikke maktet å gi sitt folk beskyttelse da ulykken var ute.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I motsetning til Johan Nygaardsvold har Jens Stoltenberg sin handlefrihet i behold. Regjeringen kan gjøre opp sitt regnskap, skriver Tor Bomann-Larsen.

Tor Bomann-Larsen,forfatter

  1. juli-kommisjonen trakk ikke linjene tilbake til 9. april da de skulle tegne et bakgrunnsbilde for terroranslaget sommeren 2011. Det gjorde derimot statsminister Stoltenberg da han i sin tale på Rådhusplassen tre dager etter angrepet lanserte slagordet «Aldri mer 22. juli». Og i det lange løp er det nærliggende å tro at disse to katastrofedatoene vil bli stående i en innbyrdes historisk sammenheng. Inntil nå har 9. april vært nasjonaldagen for sjokk, raseri og bitterhet. Ennå i dag, 72 år senere står datoen og lyser som bildet på et nasjonalt traume. Landet var ikke forberedt og mobiliseringen mislyktes da angrepet var et faktum. Folket sto uten beskyttelse, overlatt til sin egen maktesløshet.

Lære av 9. april?

Det bemerkelsesverdige er at bitterheten som avleiret seg i årene som fulgte, ikke primært ble rettet mot voldsmakten. Den rettet seg mot de ansvarlige myndigheter, mot dem som hadde latt det skje. Det falt kanskje utenfor Gjørv-kommisjonens mandat, men det er nærliggende å reise spørsmålet, når det gjelder en nasjonal katastrofes ettervirkninger: Er det noe vi i denne situasjonen kan lære av 9. april? Bortsett fra slagordet.

Et slikt ansvar lar seg ikke personifisere av en politidirektør eller fagstatsråd. I det historiske perspektiv kan ikke det fremstå som annet enn bagatellisering.

«Undersøkelseskommisjonen av 1945» hadde selvsagt en langt mer omfattende utfordring enn 22. juli-kommisjonen. Men slik sjokkangrepet på regjeringskvartalet kunne minne om blitzkrig anno 1940, kan også konklusjonene i den gamle rapporten gi assosiasjoner til den nye. Dette gjelder ikke minst hovedpunktet: Spriket mellom intellektuell erkjennelse og handlingsmessig evne. «Den forsto at storkrigen nærmet seg,» het det om regjeringen Nygaardsvold. «Den kjente til de hovedkrav vi måtte stille til landets forsvarsmakt. Den hadde de militære sakkyndiges ord for at forsvaret etter 1936 ikke tilfredsstilte disse krav. Den innrømmet motstrebende at disse synsmåter var riktige. Men den gjennomførte ikke de nødvendige tiltak for å rette på manglene.»

Ondartet parodi

Parallellene springer en i øynene fra 22. juli-kommisjonens konklusjoner. Regjeringen maktet ikke sin fremste oppgave: Å ivareta statens og folkets sikkerhet. Beretningen om den gule lappen, om gummibåten og manglende veisperring er som å lese en ondartet parodi på mobiliseringskaoset som oppsto da tyskerne meldte sin ankomst i ytre Oslofjord. Sett bort ifra angrepets omfang ligger hovedforskjellen i at det denne gang ikke var militæret, men politiet som kollapset. I begge tilfeller var ansvaret åpenbart politisk. I sin ytterste konsekvens lå det hos den sittende regjering. Ministeriet Nygaardsvold hadde sittet i seks år, ministeriet Stoltenberg i syv.

Historiens ansvar er nådeløst

I en parlamentarisk ramme har sammenligningen vært trukket mellom Gerhardsens Kings Bay-krise og Stoltenbergs posisjon etter 22. juli-kommisjonens redegjørelse. I et historisk perspektiv er parallellen Nygaardsvold-Stoltenberg mer dekkende. Det er de to norske regjeringssjefer som ikke maktet å gi sitt folk beskyttelse da ulykken var ute. At lynet rammet nettopp dem behøver ikke oppfattes personlig. Et ministerium Mowinckel hadde neppe gitt det norske folk noe bedre forsvar i 1940, slik de færreste tror at et borgerlig ministerium ville ha mønstret noe bedre politiapparat i 2011. Men historiens ansvar er nådeløst, slik virkelighetens hendelser også er nådeløse. Det var dem som ble rammet. Da de — i likhet med ofrene i regjeringskvartalet og på Utøya - ble historiens bytte.

Regningen ble aldri oppgjort

Det tragiske med Johan Nygaardsvold var at han aldri fikk tatt ansvaret for 9. april. Datoen betegner ikke bare et militært sammenbrudd, men også det største politiske nederlag noen norsk regjering har opplevd, nøytralitetspolitikkens totalhavari. I en slik situasjon hadde statsministeren bare én ting å gjøre: Å be om avskjed. Statsministeren gjorde da også det da han gikk til kongen og ba om avløsning på Hamar den 9. april. Da var det ikke mulig. Både konge og storting måtte avslå begjæringen. Landet kunne ikke skifte ledelse midt under et fiendtlig angrep. Dermed ble det aldri synliggjort at noen tok det politiske ansvaret for 9. april. Heri ligger en stor del av traumet, regningen ble aldri oppgjort, nasjonen fikk ikke lagt spørsmålet om ansvar bak seg. Ikke minst derfor har 9. april fortsatt å være et blødende sår i norsk historie. Og slagordet «aldri mer 9. april» har rommet, ikke bare besluttsomhet og handlingsvilje, men også en vedvarende undertekst av bitre anklager.

Historisk format

  1. juli er selvsagt ikke et nytt 9. april, men det vil ikke være klokt å undervurdere hverken katastrofens omfang eller dens ettervirkninger. De 77 drepte og et statsapparat bokstavelig talt i ruiner er bare den synlige del av det mentale jordskred som raste gjennom hele det norske folk. Derfor var det på sin plass med de store ord og nasjonale geberder i dagene som fulgte. Det tjente både ofrene og allmennheten til ære. Men alvoret må ikke avta, dimensjonene må ikke krympes, nå da kommisjonen har gitt også de politiske forsømmelsene sitt rette format. Også dommen forlanger en konsekvens av historisk format. Et slikt ansvar lar seg ikke personifisere av en politidirektør eller fagstatsråd. I det historiske perspektiv kan ikke det fremstå som annet enn bagatellisering.

Johan Nygaardsvold måtte fortsette i rollen som statsminister så lenge krigen varte. Ingen har siden sagt at han var rett mann på rett plass. Nygaardsvold var en like betydelig leder i fredstid som han var middelmådig i krigstid. Stoltenberg viste seg som en betydelig statsmann nettopp da krisen rammet. Men det fritar ham ikke fra de skjebnesvangre forsømmelser som ble gjort før 22. juli, en dato som i kraft av sine ofre vil bli stående som et skillemerke i norsk historie.

Nødvendig symbolhandling

I motsetning til Nygaardsvold har Stoltenberg sin handlefrihet i behold. Regjeringen kan gjøre opp sitt regnskap. Det vil være en symbolhandling. Ikke desto mindre nødvendig dersom slagordet «Aldri mer 22. juli» skal få mening i et lengre perspektiv.

Hittil har statsministeren nøyd seg med å si at han vil ta ansvaret for fremtiden. Det kan flere gjøre. Bare Jens Stoltenberg kan ta ansvaret for fortiden.

  1. Les også

    Regjeringens ansvar

  2. Les også

    Mæland kan bli Faremos spesialrådgiver

  3. Les også

    Den nasjonale renselsen

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Det politiske lederskapet vil krige i verden, men ikke lære om den

  2. NORGE

    Politiet gir opp målet om terrorstyrke på 1200 politifolk

  3. A-MAGASINET

    «Ikke ring meg. Dere er verdens beste foreldre»

  4. A-MAGASINET

    Meldingene fra Utøya

  5. A-MAGASINET

    Stor påskequiz: 290 spørsmål for deg som følger litt med i nyhetsbildet

  6. KRONIKK

    Det skremmer kor lettvint vi lar oss forføra og bli slavar — av noko me ikkje trur me kan styra