Kronikk

Hvor er det blitt av helvete? | Trond Enger

  • Trond Enger
    Prest og førsteamanunsis (em.) i religionskunnskap, Høyskolen i Østfold

Brutale helvetesforestillinger representerer et stykke «barbarisk og hedensk religiøsitet» i kristendommen, mener Trond Enger. Bildet viser kunstverket The Beast Acheron av Simon Marmion og er datert til år 1475. Foto: Damian Dovarganes / AP / NTB scanpix

Etter snart 2000 år er det tradisjonelle helvete mer eller mindre forsvunnet fra forkynnelsen både i kirkene og i bedehusene.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Han satte en støkk i meg, den erfarne overlegen. Ikke fordi han hadde påvist en farlig sykdom. Nei, jeg hadde ikke oppsøkt min gamle legevenn med noen sykdomssymptomer, men med et manuskript.

Jeg ville vise ham noe jeg hadde skrevet om forholdet mellom tro og viten for å forsikre meg om at det ga mening også for en som er naturvitenskapelig skolert. Mitt anliggende var å minne potensielle lesere om at religionens og troens oppgave slett ikke er å fylle hullene i vår viten.

I alt jeg hadde lært og lest om saken, var dette et viktig poeng. Tro er tro, og viten er viten. Her gjelder det å skille snørr og barter.

Min legevenns reaksjon kom som en overraskelse: «Men kjære Trond, religionens oppgave er jo nettopp å fylle hulene i vår viten!»

Oj! Vi fant heldigvis raskt ut at vi snakket forbi hverandre, fordi vi åpenbart forsto to ulike ting med ordet viten.

Hva kommer etterpå?

Min venn siktet til vår alles usikkerhet og uvisshet – og som Hamlet kanskje også frykt – for hva som kommer etterpå, etter død og grav. Og det er, ifølge min venn, religionens viktigste oppgave å gi et skikkelig svar på spørsmålet om hva som kommer etterpå.

Sant nok, nesten alle religioner mener seg å ha svar på spørsmålet om hva som kommer etterpå. Kristendommen har tradisjonelt svart med å forkynne oppstandelse til evig liv i himmelen for de troende, og evig pine i helvete for de andre.

De fleste andre religioner gir svar som går i samme retning. Den troende har således alltid det beste foran seg, mens de andre ...

Men kaller vi religionenes svar for viten, da bruker vi ordet på en ganske annen måte enn i samfunnet ellers. Riktignok taler en av Det nye testamentets forfattere om troen som visshet (Brevet til hebreerne 11:1), men når det gjelder spørsmålet om hva som kommer etterpå, vet vi ikke, hvis vi bruker ordet viten slik vi ellers bruker det i samfunnet.

Ingen som er reist til det fremmede land, er noensinne kommet tilbake, som Shakespeare lar Hamlet uttrykke det. Så vi vet ikke.

Belønning og straff

Nesten alle religioner trenger både en form for himmel og en form for helvete. Vi kan jo alle se at rettferdigheten slett ikke alltid skjer fyldest her på Jorden. Men et sted må jo den gode få sin belønning og ikke minst den onde få sin velfortjente straff! Det forlanger vår moralske bevissthet og vår rettferdighetssans.

Så når den rette fordeling ikke skjer her på Jorden, må den i hvert fall skje etterpå. Dette har også Kirken forkynt opp gjennom århundrene.

Les også

Vi mennesker er verstinger når det gjelder ondskap. Samtidig er vi den arten som har de beste forutsetninger for å unngå overgrep | Bjørn Grinde

Men så – etter snart 2000 år er det tradisjonelle helvete mer eller mindre forsvunnet fra forkynnelsen både i kirkene og i bedehusene. Og det ikke bare i den dominerende lutherske kirke her i Norge, men langt på vei også i den verdensvide romersk-katolske kirke. Der har man sågar tatt et offisielt oppgjør med i hvert fall de tradisjonelle helvetesforestillinger.

I en uttalelse fra den såkalte Troskongregasjonen i 1979 heter det: «Når det dreier seg om menneskets skjebne etter døden, må man vokte seg vel for fremstillinger som bare har sitt opphav i vilkårlige fantasier.» Og om helvete en sjelden gang dukker opp i mainstream kristen forkynnelse, er det i relativt pyntelige og avdempede former.

Hevntørst og grusomhet

Nå er vel ikke det tradisjonelle helvete det vi savner mest. Likevel kan det være grunn til å se litt nærmere på hvorfor det – i hvert fall nesten – har forsvunnet. Det er på sett og vis Gud som har vunnet over moralen!

Som vi allerede fremholdt ovenfor: Den moralske anstendighet tilsier at den gode må få sin belønning, og ikke minst at den onde må få sin velfortjente straff. Men denne form for moralsk anstendighet går på bekostning av gudsbildet.

Forestillingen om evig pine, og det i en sjø av brennende ild og svovel, slik det står i Bibelens siste skrift (Joh. åpenb. 21:8), forutsetter et gudsbilde der Gud har mindre format enn et halvveis anstendig gjennomsnittsmenneske når det gjelder barmhjertighet og medlidenhet, men større format når det gjelder hevntørst og grusomhet. Og det er vel neppe et kristent bilde av Gud.

Les også

Jeg er dømt til forvaring i 21 år for en rekke alvorlige forbrytelser. Dette er mitt forsøk på å forklare ondskap. | Stig Millehaugen

Kristendom uten helvetestro?

Om det hadde vært tilfelle fra begynnelsen, hadde verden blitt spart for mange lidelser. Utallige er de kvinner og menn som inkvisisjonen med alle midler forsøkte å få inn på hva den anså for å være sannhetens vei. Ingen brutalitet, ingen tortur var grusom nok når det gjaldt å redde en kjetter fra den evige pine og tortur i helvete.

Og når det gjaldt dem man var absolutt sikker på ville ende i helvete, som f.eks. de muslimske herskere over Det hellige land i middelalderen eller jødene som hadde drept Kristus, som det het i Kirkens jødefiendtlige propaganda, da var det de kristnes plikt å sørge for at de fikk en smak av helvetes pinsler allerede i dette liv.

Da korstogsfarerne massakrerte muslimene i Jerusalem, eller når såkalte kristne i Øst-Europa helt opp i vår tid foretok sine langfredagsmassakrer på de lokale jøder, var det i helvetestroens tjeneste de sto.

Hjemløse forestillinger

Én ting er i hvert fall klart: Helvetesforestillinger som vi ser i Johannes’ åpenbaring, må vi avvise. Ikke bare er disse forestillinger blitt hjemløse i vårt verdensbilde, de representerer også et stykke «barbarisk og hedensk religiøsitet» i kristendommen, som den danske teolog P.G. Lindhardt uttrykte det.

Etikken brukt i utide tvang frem forestillingene om et straffens og pinens sted for de ugudelige. Samtidig er det etikken som gjør at de samme forestillingene blir sittende fast i halsen på oss. Det er moralsk og religiøst anstøtelig å forestille seg en gudvillet straff og pine uten opphør som overgår de grusomheter som selv de mest brutale herskere har kunnet pønske ut.

Tilbake blir uvissheten?

Uansett hva vi gjør med helvete – tilbake blir uvissheten. Som Hamlet uttrykte det: Frykten for at det er noe etterpå, et fremmed land hvorfra ingen er kommet tilbake, det plager mennesket.

Den tysk-jødiske forfatterinnen Nelly Sachs (1891–1970) uttrykte det slik etter holocaust: «Spør ikke de overlevende hvor hen de går; de går alltid til sin grav.»

Og etterpå?

  1. Les også

    Vi har en kirke som ikke tåler alvoret i Bibelens budskap | Espen Ottosen

  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Religion
  2. Tortur
  3. Kristendom
  4. Middelalderen

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Industriell husdyrproduksjon er et arnested for nye pandemier

  2. KRONIKK

    Koronakrisen må møtes med et nybegynnersinn, ikke utdatert kunnskap eller fersk skråsikkerhet

  3. KRONIKK

    Mer enn noen gang lytter vi til lyden av livet. Og det vil få oss gjennom dette.

  4. KRONIKK

    Neste gang du treffer naboene, så takk dem. Takk ungene deres også. De er landets nasjonale formue.

  5. KRONIKK

    Vi måtte komme oss fra Norefjell til Kirkenes før påske. Mens vi kjørte, ble Norge gradvis stengt ned.

  6. KRONIKK

    Femte uken i isolasjon: Jeg puster, altså er jeg