Kronikk

Kan Ola og Kaveh Nordmann være hvem de vil? | Thorgeir Kolshus

  • Thorgeir Kolshus
    Sosialantropolog, Seksjon for mangfoldsstudier, Oslo Met

Jorunn Valle Nilsen

Vi må ta hverandres identitetsvalg på alvor.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Trygve Indrelid

Nikita Solenov

For folk som sjelden møter muslimer, er synet av unge kvinner som ikke vil håndhilse på vår neste konge, med på å innskrenke Kaveh Rashidis og Camilla Ahamaths identitetsrepertoar, mener Thorgeir Kolshus. Foto: Jorunn Valle Nilsen (Kaveh Rashidi), Nikita Solenov (Camilla Ahamath) og Heiko Junge/NTB scanpix (Zeliha Acar og kronprins Haakon Magnus).

At fødsel og opphav ikke lenger er bestemmende for hvem vi skal bli, er intet mindre enn en frihetsrevolusjon. Jobben fremover består i å sørge for at flest mulig får ta del i den. Det innebærer å ta hverandres identitetsvalg på alvor.

Kaveh Rashidis kronikk om reaksjonene han møtte fra enkelte etter å ha kalt seg norsk, var tankevekkende lesning og beundringsverdig uanfektet skrevet. I løpet av en liten uke dukket det opp to andre saker i nyhetsbildet, som på ulikt vis illustrerer Rashidis betoning av selvidentifisering.

Politiker og journalist Camilla Ahamath gikk til det skritt å bytte etternavn for to av sine barn, slik at de skulle slippe unna hets fra ukjente som antar at et slikt navn innebærer at familien er muslimer.

Thorgeir Kolshus er sosialantropolog ved Seksjon for mangfoldsstudier, Oslo Met. Rolf Øhman

Mens Zeliha Acar, styremedlem i Islamsk Råd Norge, under kronprins Haakons besøk i den terrorrammede Al Noor-moskeen valgte å hilse med hånden på hjertet heller enn å gripe hans utstrakte hånd.

Reaksjonene rundt disse tre historiene har vært ganske ulike. Rashidis beherskede fremstilling av en åpenbart sår episode, ble behørig feiret, mens det Ahamath har vært utsatt for, ble like unisont fordømt.

Det er først i forbindelse med Acars religiøst motiverte avvisning av det kommende statsoverhodets hånd at det har vært tilløp til reell uenighet. Det er sunt, og det er viktig.

For reaksjonene Rashidi møtte på sin identifisering som norsk, er nemlig knyttet til den insisteringen på annerledeshet Acar uttrykker i møte med kronprinsen.

Les også

Er jeg norsk? Vær så god, kjør debatt, skrev Kaveh Rashidi i en av årets mest leste kronikker.

Mange som snubler

For skumleseren kan reaksjonen lett bli «er det islam nå igjen?»

Fellesnevneren er imidlertid noe annet, nemlig den berettigede forventningen vi har om at vår selvpresentasjon skal bli tatt på alvor. Her er det mange som snubler.

Og den verste snublingen finner ofte sted blant dem som mener godt.

Robert Mood, president i Norges Røde Kors, med mange opphold i Midtøsten bak seg, skrev for eksempel på Twitter: «Andre kulturer og religioner har vist meg at hånden på hjertet og øyekontakt er en veldig respektfull og fin måte å hilse på. På mange måter finere enn min egen vane med å håndhilse ofte.»

Dette er en forståelsesfull melding, skrevet med de aller beste hensikter.

Den bommer likevel grovt, på to måter. For det første fant episoden sted i Norge, og Zeliha Acar er norsk – så henvisningen til «andre kulturer» blir dermed i beste fall på siden av saken, og i verste fall sier den at Acar er en fremmed som må tolereres.

For det andre bærer nedvurderingen av egen håndhilsekultur et par vedkubber til det konspiratoriske bålet om «Den store fortrengningen/The great replacement», som påstår at Europas befolkning og kultur blir skiftet ut som del av en elitekonspirasjon.

Utpekt som juveler

Moods ikke helt gjennomtenkte tweet står i forlengelsen av en antisjåvinistisk tradisjon som så inderlig gjerne vil inkludere alle, og dermed ender opp med å favne ingen.

Gjennom en del år i kulturforståelsesbransjen har jeg sett mange eksempler på hvordan gode intensjoner i en del sammenhenger ender opp med å forsterke fenomenet de var ment å bøte på.

Ved en av landets største lærerutdanninger ble for eksempel alle nye studenter med ikke-europeiskklingende etternavn samlet til et særskilt velkomstmøte, der entusiastiske forelesere utbrøt: «Dere er juvelene våre!»

Noen av studentene hadde kommet til Norge for tre-fire år siden og kvalifisert seg på rekordtid, andre var født i Norge, det samme var deres foreldre. De nyslåtte juvelene så på hverandre og innså at det eneste de hadde til felles, var at ingen av dem var blonde.

Frem til da hadde sikkert en del i salen oppfattet seg som like norske som Kaveh Rashidi gjør – men med den velmenende seansen ble det ettertrykkelig slått fast at det gjorde ikke deres nye lærere.

For en som aller helst vil være vanlig gråstein, er det ikke noe stas å bli utpekt som juvel.

Les også

Minoritetspolitikere, norske med innvandrerbakgrunn eller bare norske? Disse tre enes og strides i norskhetsdebatten.

Mangel på folkeskikk

Det hele koker altså ned til retten vi har til å definere hvem vi selv er. Å nekte noen det er rett og slett mangel på folkeskikk.

Den merkelappen skremmer nok ikke flertallet av dem Rashidi møtte motbør fra. Men de samme folkene er kanskje bekymret over manglende integrering? I så fall kan de gjerne tenke gjennom hvor hensiktsmessig det vil være å oppsøke og forsøke å bli del av et fellesskap som stadig minner deg på at du egentlig ikke hører hjemme i det.

Og selv om norsk absolutt er en eksklusiv identitet, blir den neppe utvannet av å være tilgjengelig for alle oss som bor og føler oss hjemme her, for ikke å snakke om alle som er født og oppvokst her.

Og det er selvsagt ingen som nekter noen å være stolt av sitt opphav, selv om noen av oss foretrekker å legge større vekt på hva vi oppnår i dag enn de bragder Fridtjof Nansen, eidsvollsmennene, Prillarguri og Leiv Eiriksson sto for.

Forestilling om klare fronter

Samtidig skal vi selvsagt fortsette å diskutere hva det innebærer å være norsk. Derfor var det forstemmende at en tilsynelatende overlagt provokasjon fra en teologisk svært konservativ ungdomsgruppe, ble så vellykket sett fra deres ståsted.

For folk som sjelden møter muslimer, er synet av unge kvinner som ikke vil håndhilse på vår neste konge, med på å innskrenke Kaveh Rashidis og Camilla Ahamaths identitetsrepertoar – selv om tallene viser at det er flere innvandrere med muslimsk bakgrunn som aldri deltar i religiøse møter, enn tilfelle er for innvandrere med annen trosbakgrunn.

Dette forsterker forestillingen om at her er det klare fronter snarere enn like mange posisjoner som det er mennesker.

Les også

Knut Olav Åmås om ytringskultur: «Folk må rett og slett skjerpe seg»

Kjønn bør ikke bestemme

Det er selvsagt helt opp til Zeliha Acar om hun vil håndhilse på sånne som kronprins Haakon og meg. Slik uttrykker hun hvem hun ønsker å være og hva som er viktig for henne.

Det innebærer selvsagt ikke at vi andre ikke kan ha en mening om hennes valg. Selv synes jeg det er beklagelig, ettersom jeg er overbevist om at den største styrken ved det norske samfunnet de siste 50 årene er at det er blitt stadig færre arenaer der kjønn skal legge føringer på våre handlingsrom.

Denne utviklingen har gitt langt flere muligheter for alle og dermed også langt større sjanse for et lykkeligere liv for de aller fleste.

Alt som står i veien for at et slikt samfunnsgode ikke skal være tilgjengelig for enhver, er jeg grunnleggende skeptisk til.

Jeg vet at noen da vil si at jeg er en naiv og privilegieblind hvit mann, som aldri har kjent diskriminering på kroppen og derfor ikke er i stand til å gjenkjenne den, aller minst når jeg selv står for den. Det er mulig.

Like fullt vil jeg insistere på at en fremtid der (påstått) medfødte identiteter spiller en stadig mindre rolle, er et bedre sted å være, for både Ola og Kaveh Nordmann. Mer komplisert er dette faktisk ikke. Og derfra kan gjerne diskusjonen starte.

  • Les også:
  1. Les også

    Er jeg norsk? spurte Kaveh Rashidi. Her er noen av svarene han fikk.


Les mer om

  1. Identitetsfølelse
  2. Diskriminering
  3. Integrering
  4. Kommunikasjon

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Kamp mot barbari er intet landsforræderi

  2. KRONIKK

    Kritikken mot Folkeopplysningen er endimensjonal, svulstig og selvhevdende

  3. KRONIKK

    Russerens kunnskaper om norsk språk var på et nivå de fleste bare kan drømme om

  4. KRONIKK

    Paradoksal og latterlig kritikk av Støres fond. Han burde høste respekt, ikke mistro.

  5. KRONIKK

    Vi er på stø kurs mot katastrofe for natur, dyr og mennesker. Verden trenger mer landbasert vindraft.

  6. KRONIKK

    Er den norske modellen i faresonen? Vil vi heller ha den polske?