Skam som politisk språk: Flyskam flytter ansvaret bort fra småfeige politikere som ikke våger å ta systembeslutninger | Kjell Terje Ringdal

Vi trenger modige politikere, ikke skamfulle reisende.

På fjorårets Davos-konferanse falt følgende replikk: Å være her for å diskutere klodens fremtid uten å diskutere skattlegging, er det samme som å være til stede på en konferanse om brann der ingen tør å nevne vann. Nå har «skam» sneket seg inn i klimadebatten. Kan dette ordet redde kloden?

Absolutt ikke. Vi trenger modige politikere, ikke skamfulle reisende.

Trenger strenge politikere

Vi er tatt til fange av en natur som er i ferd med å gå amok. Vi sitter i et fengsel der naturen slår tilbake.

Men vi ser ikke gitteret. Vi ser ikke at vi trenger modige politikere som tør å utfordre sine velgere. Den amerikanske språkforskeren George Lakoff snakker om «the strict father» som en politisk rollemodell. Den strenge far tar beslutninger som er prinsipielle, litt ubehagelige, men tuftet på en idé om at de voksne må ta vanskelige avgjørelser, selv om velgerne ikke umiddelbart applauderer dem.

I psykologien snakker man om ape-lignelsen: En ape stikker hånden ned i en vase med godterier i. Hånden ned, griper om søtsakene, musklene spenner seg en smule – noe som fører til at hånden ikke kommer opp. Men apen holder taket. Har man først fått tak i noe godt, er det ikke lett å gi det fra seg, bokstavelig talt. Her ligger problemet.

Hvem vil være den ansvarlige politiker som sier slipp?

For det trengs strenge politikere nå. Det er vel optimistisk å tro at enkeltindivider – på verdensbasis – skal klare å selvregulere oss tilbake til balanse.

Flyskam redder de unnvikende

I den politiske retorikken er det fare for at politikerne faktisk ønsker seg moralisering og individualisering av de store debattene. Derved kan man eksportere ansvaret fra den systemansvarlige politiker til publikum - som kaster beskyldninger og hoderisting til hverandre.

Politikere må være modige. En risikerer ikke å bli gjenvalgt om man tar de kjipe avgjørelsene.

Hun blir kanskje ikke gjenvalgt om beslutningene strider med det behagelige livet nedi godtekrukka: Økt skatt på forurensende forbruk, gjøre det dyrt å forurense, dyrere å fly, dyrere å kjøre bensinbil, dyrere med rødt kjøtt. Dyrere å gjøre det som er feil.

Inn i dette dramatiske bildet kommer en individualisert redningspakke for den unnvikende politiker: Flyskam. Skam deg hvis du drar til Bodø på jobbmøte. Skam deg hvis du flyr til Stockholm, fordi det ikke finnes reelle tog-alternativ. Skam deg hvis du jobber i Finnmark og skal møte departementet i Oslo.

Skammen blir lynavleder

La mediene lage skam-lister over folkevalgtes flyreiser, topp-10 over statsråders co₂-utslipp, osv. Eller den grønne fascismens glansnummer i Sverige, der et konserthus nekter opptreden hvis artisten ankommer med fly.

Flyskam flytter ansvaret fra småfeige politikere som ikke våger å ta systembeslutninger, og lemper dem over til individet.

Plutselig skal individet ta ansvaret på egne skuldre fordi han bruker et transportmiddel som, ja, forurenser, men er langt fra det reelle problemet.

Å gjøre dette til skam og enkeltmenneskers valg gjør at myndighetene slipper billig unna. Skammen blir lynavleder for de dyptpløyende beslutninger.

De folkevalgte kan dermed fortsette å droppe å ta de store grepene. Fortsette å pirke i overflaten. Fortsette å la sine velgere bruke alle krefter på pseudodebatter som abort, brygger, au pairer, ulv og kaffe latte i Oslo. Eller sutredebatt nummer 1, bompenger. Et i-landsproblem av historiske dimensjoner, som dypest sett handler om å kjempe for at folk få kjøre gratis mot avgrunnen.

Jeg-fokus og du-journalistikk

Skam-begrepet er interessant, ikke minst fordi det ikke vil føre til noe annet enn en patosfylt privatisering og inderliggjøring av den enorme klimadebatten.

For det første: Innenriksfly representerer 2–3 prosent av utslippene i Norge, altså en bitte liten del av det systemiske problemkomplekset. En sementfabrikk i Grenland er et langt større problem enn alle innenriksfly et helt år, men skam-tilnærmingen ser ut til å få fotfeste, ikke minst fordi den er i takt med den økende individualisering av politiske debatter, jeg-fokus og du-journalistikk.

Skam er en følelse som vender seg innover mot den man «er» eller ønsker å være. Det skilles mellom moralsk skam og sosial skam. Den moralske skammen kommer innenfra. En reell skuffelse over seg selv og sine handlinger. Sterke saker når det gjelder selvregulering. Mens den sosiale skammen påføres enkeltmennesket av andre. Det er en type skam som man blir «pålagt» å føle.

En grønn fasade

Den sosiale skammen er ikke like viktig som selvregulering. Psykologiprofessor Per-Einar Binder ved Universitetet i Bergen beskriver den ytre skammen: «En mild følelse av skam kan være nyttig i noen sammenhenger, og hjelpe oss å følge de sosiale spillereglene. Men ofte har den sosiale skamfølelsen liten nytteverdi for oss.»

Altså en følelse som gjør at vi lett kan fortsette å gjøre de gale tingene, bare ingen ser oss. En grønn fasade vi klistrer på oss med svakt lim.

En hul og kraftløs holdning som ikke har reell kraft, fordi den er påført oss av «de andre».

Er ikke individualisert følelse viktig overhodet? Jo, vi må alle gjøre endringer, være med på å bidra. Skam-begrepet kan føre til at vi tenker oss en ekstra gang og velger tog fremfor fly, at vi blir inspirert til å gjøre grønnere valg. En sterk, folkelig deltagelse bidrar dessuten til å legge ytterligere press på den enkelte politiker.

Systemet må altså bane vei. Og systemet kan bli inspirert av den folkelige endringen – og kanskje til og med skape reell folkelig entusiasme?

Brennende kinn er ikke nok

Røykeloven er et godt eksempel. En modig politisk beslutning, etterfulgt av sterke protester fra røykerne og andre som mente at dette var formynderstaten i full utfoldelse – men etter kort tid, ble dette en lov med sterk folkelig forankring.

Men uansett om skammen kommer innenfra eller utenfra, vil følelsen trenge å bli løftet og forsterket av systemtenkende politikere.

Uansett om vi påfører oss selv skam, eller blir den påført, slipper systemene/politikerne unna ved at flyskam liksom blir det sentrale i klimakampen.

Den kampen må føres på høyere nivåer, i andre systemer og med en bredere tilnærming enn at vi skal skamrødme i innsjekkingen på flyplassen. Den globale brannen slukkes ikke av brennende kinn.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter