Kronikk

Langlesing: NATO-landet Tyrkias krig mot reportere og journalistikk | Iyad El-Baghdadi

  • .

Journalistikk er ikke kriminalitet, og journalister skal ikke møte trusler om å miste jobben sin når de gjør jobben sin, skriver essayisten.

Landet ble en gang sett som «et forbilledlig muslimsk demokrati» – et positivt eksempel for regionen. Hva skjedde, egentlig?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kronikkforfatteren er født og oppvokst i den arabiske verden og var aktiv under den arabiske våren. Han ble tvunget i eksil av De forente arabiske emirater på grunn av sitt engasjement for demokrati og bor nå i Norge som politisk flyktning.

I forrige uke fikk Aftenpostens Midtøsten-korrespondent Silje Rønning Kampesæter beskjed fra den tyrkiske statsministerens pressekontor om at hun ikke får lov til å praktisere journalistikk i Tyrkia.

Myndighetene ga ingen forklaring – de bare nektet å utstede pressekort til henne, noe som dermed vil si at hun også nektes opphold, som er ensbetydende med å erklære henne en persona non grata. Kampesæter har siden forlatt Tyrkia, og er nå tilbake i Oslo – men Aftenposten sender ingen ny reporter for å erstatte henne.

Episoden er så å si enestående i Aftenpostens nyere historie, men får oss til å huske 1971, da avisens Moskva-representant ble utvist fra Sovjetunionen. I Tyrkia er det dessverre ikke en unik hendelse.Her medfører et bekymringsverdig tilbakefall i retning autoritarismen et stadig snevrere handlingsrom for journalistene. Reportere blir trakassert, deportert, arrestert og til og med – i flere tilfeller – anklaget for «terrorisme».

Tyrkias trykkefrihetskrise

  1. November 2015 ble Can Dündar, sjefredaktør for den tyrkiske dagsavisen Cumhuriyet, og avisens byråsjef, Erdem Gül, pågrepet fordi avisen har publisert en detaljert rapport som viser at regjeringen sender våpen inn i Syria. Latterlig nok ble de anklaget for å «hjelpe en terroristorganisasjon» og å «spionere mot staten» – anklagene kommer tilsynelatende direkte fra president Recep Tayyip Erdoðan.

Tidligere samme år ble tre journalister som jobbet for Vice News, arrestert og beskyldt for «med hensikt å ha hjulpet en terroristorganisasjon».

Terroristorganisasjonen var ingen andre enn ISIS – journalistene var i ferd med å lage en dokumentar om livet i de ISIS-kontrollerte områdene. Etter en internasjonal proteststorm ble journalistene til slutt løslatt.

Disse episodene er på ingen måte enkelttilfeller. Tyrkias «krig mot journalistikken» er dessverre ingen nyhet, og det vi opplever nå, er ikke engang de verste tilfellene.

Komiteen til beskyttelse av journalister (CPJ) forteller at «bare» 14 journalister for tiden sitter i tyrkiske fengsler. Det er en nedgang fra 76 i år 2012, året da CPJ erklærte trykkefrihetskrise i Tyrkia og påsto at regjeringen førte en av verdens største felttog mot trykkefriheten i nyere historie.

Journalister velger selvsensur fremfor å utsette seg for myndighetenes vrede

Det deprimerende er at denne reduksjonen i antallet fengslede journalister ikke er et resultat av redusert press mot journalistikken, men heller et resultat av at angrepene mot trykkefriheten nå bærer frukter, og at journalister velger selvsensur fremfor å utsette seg for myndighetenes vrede.

Selvsensur er den verste formen for sensur, og den som smerter en fri journalist mest – en form for sensur som er utbredt i tyrkisk presse i dag.

Så hva ligger bak disse strenge trykkefrihetsrestriksjonene i et land som en gang ble sett som «et forbilledlig muslimsk demokrati» – et positivt eksempel for regionen, særlig i kjølvannet av den arabiske våren? For å kaste mer lys over saken foreslår jeg at vi «zoomer ut» og tar en titt på viktige tendenser som har spilt en rolle i Tyrkias nære fortid.

Tyrkias autoritære fortid

Frem til relativt nylig har tyrkisk politikk vært konstant truet av intervensjoner fra et sterkt nasjonalistisk og sekulært militærvesen, som har holdt et vaktsomt øye med landets politiske dynamikk. Ved tre anledninger har de grepet direkte inn ved å iscenesette militærkupp.

Selv om det tyrkiske militærvesenet har vært sekulært, har det hverken vært demokratisk eller liberalt.

Etter siste militære statskupp i 1980 erklærte de unntakstilstand over hele landet, avskaffet alle folkevalgte organer, opphevet alle politiske partier og fagforeninger og opphevet grunnloven, under foregivende av å «forsvare nasjonens enhet».

Siden 1980 har det imidlertid pågått en sosioøkonomisk modning i Tyrkia, som har banet vei for en gradvis tilbakevending til demokratiet. Partiet for rettferd og utvikling (AKP) ble dannet i 2001 etter et tiår der den tyrkiske middelklassen vokste jevnt og trutt. Etter at de kom til makten i 2002, igangsatte AKP et svært vellykket program for økonomisk liberalisering, som førte til at bruttonasjonalproduktet pr. innbygger ble mer enn tredoblet fra 2001 til 2008.

Tyrkiske sekulære er ikke alltid liberale, og islamistene er ikke alltid illiberale, skriver Iyad El-Baghdadi.

Innen tiårets slutt var de sivile politikernes triumf fullstendig og militærvesenet temmet. I 2010 ble de overlevende lederne fra kuppet i 1980 ført for domstolen, med endelig tiltale i 2012. Senere ble de dømt til fengsel på livstid. Vi kan tro at denne siste triumfen signaliserte slutten på autoritarismen i tyrkisk politikk – men vi kan også ta feil.

Nedgang i islamsk liberalisme

Det politiske landskapet i Tyrkia er såpass annerledes at våre vanlige begreper «sekulær» og «islamistisk» har mindre prediktiv verdi. Tyrkiske sekulære er ikke alltid liberale, og islamistene er ikke alltid illiberale.

I boken Islam Without Extremes fra 2011 anførte den tyrkiske forfatteren Mustafa Akyol flere argumenter mot autoritære tolkninger av islam. Blant argumentene er en diskusjon av det moderne Tyrkia som positiv modell for en vellykket syntese mellom islam og demokratiske verdier. AKPs fremgang siden 2002 er, håpet Akyol, et eksempel på sann islamsk liberalisme. Da han talte ved Oslo Freedom Forum i 2015, hadde han imidlertid allerede ombestemt seg.

Det virker som Erdoðan kun bruker det liberale språket som et retorisk virkemiddel i en kamp for politisk herredømme

Heltene etter AKPs fremgang var Recep Tayyip Erdoðan og Abdullah Gül, som lenge har vært ansett som «nære kamerater». De to mennene – begge troende muslimer – har tatt i bruk et liberalt språk, men det kan se ut som de har valgt det av forskjellige årsaker. Abdullah Gül, som tjente som Tyrkias 11. president, fremstår som en genuin islamsk liberal, mens det virker som Erdoðan kun bruker det liberale språket som et retorisk virkemiddel i en kamp for politisk herredømme.

Erdoganismens fremgang

Erdoðans form for «autoritært demokrati» – også kalt erdoganisme av noen analytikere – har ført til utvikling av en personlighetskult, gjenoppblomstring av konspirasjonstenkning og, først og fremst, at det blir slått hardt ned på enhver kritikk av mannen selv eller hans politikk. Da New York Times i mai 2015 publiserte en lederartikkel som var kritisk til Erdoðan, så han sitt snitt til å slå tilbake mot avisen og anklaget den for å være «skamløs» samt krevet at den måtte «kjenne sin plass».

Hans sinne mot New York Times kan være strategisk – det er fint å ha en ekstern fiende, særlig når det kan kombineres med en god dose konspirasjonsteori. Men de journalistene som risikerer de tøffeste konsekvensene av å fornærme ham, er likevel de tyrkiske. Gangene han offentlig har fordømt navngitte tyrkiske aviser, er for mange til å nevne – og i mange tilfeller følges de av anmeldelser.

Et tilfelle er siktelsen mot dagsavisen Hurriyet i mai 2015 etter at avisen hadde rapportert om den egyptiske militærjuntaens dødsdom over den egyptiske ekspresidenten Mohamed Mursi. Overskriften i Hurriyet lød «Dødsdom for president som fikk 52 prosent av stemmene!». Under ble det trykket et bilde, ikke av Mursi, men av Erdoðan, som talende nok også vant sitt mandat med 52 prosent av stemmene.

De journalistene som risikerer de tøffeste konsekvensene av å fornærme Erdoðan, er de tyrkiske

I løpet av få dager ble Hurriyets sjefredaktør Sedat Ergin og nettredaktør Izzet Dogan anklaget for «å anspore til hat og fiendtlighet blant folket, oppmuntre til væpnet aksjon mot den tyrkiske regjeringen, hylle kriminalitet og kriminelle og spre terroristpropaganda» (!) – en anklage som minner uhyggelig mye om militærdiktaturets retorikk. Men dette tilfellet er interessant også av andre grunner:

Det viser nyliberalismens rolle i innsnevringene av Tyrkias medielandskap.

Nyliberalisme versus journalistikk

Hurriyets tilfelle er et tydelig eksempel på hva som kan skje i dagens Tyrkia når forretningsinteresser blandes sammen med journalistikk – eller når forretningsinteresser straffes for journalistikk: Hurriyet eies av Dogan-gruppen, et storkonsern som ikke bare driver medievirksomhet, men også er aktive innen energi, turisme, handel og forsikring – bransjer som har hatt stor fordel av AKPs markedsliberalisme.

Det er derfor ikke overraskende at Dogans medievirksomheter – inkludert Hurriyet – tidligere har støttet AKP og Erdoðan personlig. De støttet dem under valget de vant i 2002 og sto bak dem i 2008, da Tyrkias riksadvokat stilte spørsmål ved partiets konstitusjonelle status.

Men Dogans tidligere lojalitet ble glemt da konserntilknyttede mediekanaler senere dekket AKP-relaterte korrupsjonsanklager på en måte som AKP ikke likte. Morsbedriften ble straffet med en påstand om skatteunndragelser og et krav på flere milliarder dollar, og har siden hatt forbud mot å legge inn anbud i offentlige prosjekter.

En ung demonstrant foran hovedkvarteret til et mediehus i Istanbul i oktober 2015. Det er i den nye generasjonens ambisjoner at vi finner håp om å snu de gjeldende autoritære tendensene, skriver essayisten. LEFTERIS PITARAKIS

Selv om AKPs markedsliberalisme ga rask økonomisk vekst, førte den også til en mediesituasjon der mektige enkeltpersoner og interessenter kan skaffe seg påvirkningskraft ved å kjøpe opp aviser og mediebedrifter – og AKP har ingen mangel på forbundsfeller i forretningsverden. Vi har sett flere store medieoppkjøp av AKP-tilknyttede forretningsmenn, som alltid følges av en endring i redaksjonell linje og ofte utskiftning av sentrale medarbeidere. Resultatet – for journalistene – er en giftig atmosfære der de sitter fast i trusler om søksmål og redsel for å miste jobben.

Klarer du å unnslippe rettsforfølgelse, kan du fremdeles risikere å miste ditt daglige brød. Til og med tvitring kan koste deg jobben, slik den respekterte spaltisten Kadri Gürsel fant ut da han ble bedt om å forlate dagsavisen Milliyet i juli på grunn av Erdoðan-kritiske innlegg på sosiale medier.

Ironisk nok har regjeringen klart å innsnevre journalistikken uten å ty til åpen sensur. Det vi får i stedet, er en journalistikk med utbredt selvsensur.

Det har delvis gjort det mulig for regjeringen å fortsette å henvise til Tyrkias «dynamiske» mediemiljø, de tallrike publikasjonene og tv-kanalene og det faktum at tyrkerne – i det minste ifølge lov – har talefrihet og bør være takknemlige for det de har i stedet for å være kritiske.

Håp i en ny generasjon

Finnes det lys i enden av tunnelen i dette dystre klimaet?

Journalisten Mustafa Akyol avsluttet sitt foredrag ved Oslo Freedom Forum i mai 2015 med et urovekkende utsagn: «Vi blir nok ikke som Iran, men kanskje som Russland, og det er vel heller ikke så positivt».

Umiddelbart etterpå la han imidlertid til at han håpet at den nåværende krisen ville bane vei for en politisk modning, da alternativer til AKP er i fremvekst og kan lede landet bort fra den diktatoriske retningen det nå er i ferd med å ta.

HDP-partiet har hatt stor vekst den siste tiden. De bygger på en plattform av menneskerettigheter og minoritetsrepresentasjon og appellerer sterkt til en generell befolkning utenfor etniske minoriteter. Det bringer håp og kan bebude fremtidig dynamikk, på tross av tilbakegang i den siste tiden. En stor hindring er at mange ikke stoler på andre enn AKP når det gjelder økonomi, på grunn av tidligere gunstige resultater.

«Du bør være takknemlig for det du har. Alt kunne ha vært mye verre.» Denne læresetningen finner veien inn i mange diskusjoner om talefrihet og journalistikk i Tyrkia, også om andre typer frihet. Store segmenter av samfunnet – særlig i den eldre generasjonen – er positive til en slik holdning, særlig fordi den stemmer med livserfaringene til dem som har vokst opp i et mindre fremgangsrikt og fritt land.

Journalistikk er ikke kriminalitet, og journalister skal ikke møte trusler om å miste jobben sin når de gjør jobben sin

Tiåret med svimlende økonomisk suksess løftet mange tyrkiske innbyggere over i middelklassen, men vi fikk også en ny generasjon som ikke har erfart de samme tøffe tidene som sine foreldre – og det er nettopp denne generasjonen som ikke er mottagelige for den eldre generasjonens påstander om at «du bør være takknemlig for det du har. Alt kunne ha vært mye verre».

Det er i denne generasjonens ambisjoner at vi finner håp om å snu de gjeldende autoritære tendensene. Til det skjer, kan vi ikke gjøre noe annet enn å gi vår fulle støtte til frie journalister i Tyrkia – mange av dem satser alt på å fortsette å gjøre jobben sin på tross av overhengende trusler.

Journalistikk er ikke kriminalitet, og journalister skal ikke møte trusler om å miste jobben sin når de gjør jobben sin.

Diskutér med Iyad El-Baghdadi på Twitter: @iyad_elbaghdadi

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Mer av og om forfatteren?

Mye lest kronikk:

Les også

IS er ikke den dominerende morderen i Syria. Det er Assad. Og dolkestøtet kommer fra Putin

Overraskende nyhetssak:

Les også

Menneskerettighetsaktivist Iyad El-Baghdadi fikk Twitter-kontoen sin suspendert

Se også forfatterens TED-talk på Oslo Freedom Forum:


Lyst til å skrive? Les denne først:

Les også

Seks tips til en Aftenposten-debattant

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Norge har ikke levert statsklage på 34 år. Nå ber landets dommere og jurister Regjeringen om å vurdere det.

  2. Les også

    Tyrkia anklager USA-støttet kurdisk milits for terror - presser USA til å velge side

  3. Les også

    EUs kamp mot klokken for å løse flyktningkrisen | Per Anders Madsen

  4. Les også

    Nytt bombeangrep rammet tyrkisk militærkolonne

  5. Les også

    Tyrkisk avis: - Syrer sto bak angrepet i Ankara

  6. Les også

    Bombeangrepet i Ankara føyer seg inn i en lang rekke

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Demokrati
  3. Journalistikk
  4. Tyrkia

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Mediene reddet Erdogan, men venter ikke takk

  2. KRONIKK

    Er vi i ferd med å miste demokratiet vårt? | Iyad El-Baghdadi

  3. VERDEN

    Tyrkias regjering truer opposisjonelle på twitter

  4. KRONIKK

    Diskusjonen om det liberale demokratiets fremtid er blitt skremmende aktuell

  5. KULTUR

    Nobelprisvinner Orhan Pamuk: – Undertrykkelsen av kvinner er grunnleggende for uretten i verden

  6. KULTUR

    Økende hat og vold mot journalister i en rekke land