Et forsvar for den sensitive lesning

Husker folk ingenting?

Det er med mild forundring jeg har notert at «moderate» røster i debatten om sensitivitetslesning av barnelitteraturen har fremført argumenter som «selvfølgelig er det greit at negerkongen i Pippi Langstrømpe byttes ut med sydhavskonge, det endrer jo ikke innholdet, men å røre ‘tykk’ hos Roald Dahl er en trussel mot kunstverkenes integritet». Husker folk ingenting?

I 2006 var jeg overordnet ansvarlig for barnelitteraturen på Cappelen forlag. Ved noe som kunne se ut som en tilfeldighet (men som selvfølgelig hang sammen med dypere strømninger i tiden), fikk vi dette året to hete poteter i fanget samtidig: Yrkesbetegnelsen på Pippis pappa og visen om «negergutten Vesle Hoa», med ring i nesen og «bare buksen på, og buksen den var gjort av strå, men Hoa likte buksen godt, for han var en ekte hottentott».

Sangen var en av Egners mest populære, med en usedvanlig fengende melodi og en spennende fortelling.

I min barndom på det tidlige 60-tall oppførte vi den på scenen i gymsalen under juleavslutningen på skolen, sminket med skokrem i ansiktet og i bastskjørt, mens vi danset «negerdanser» og laget «ugga-bugga-lyder». Alle – inkludert de opptredende åtteåringer – syntes det var festlig.

Anders Heger, forfatter, skribent og forlegger i Cappelen Damm

«Overdreven følsomhet»

40 år senere var det altså et spørsmål om visen i det hele tatt hørte hjemme i en sangbok som blant annet skulle kunne brukes i småskolen.

I dag er – vil jeg tro – svaret ganske åpenbart. Men den gang utløste det en diskusjon som i ett og alt minner om de siste ukers debatt om Roald Dahl-revisjonene.

Per Egil Hegge sammenlignet det å fjerne visen fra et nyopplag med Sovjetunionens omskrivning av historien.

Språkrådet, ved sin leder Sylfest Lomheim, uttalte at «folk er rett og slett blitt redde for å snakke, og det er alvorlig».

Sentrale forfattere trakk inn sine egne verk av frykt for at fremtiden kanskje kunne klusse med dem.

Utallige avisskribenter poengterte at ordet «neger» ikke var ment støtende, og om det skulle bli oppfattet slik, var det et utslag av overdreven følsomhet.

Den viktige og vanskelige debatten handlet likevel om noe annet – nemlig det å tukle med et kunstnerisk verk. Astrid Lindgren hadde valgt betegnelsen «negerkonge» på Pippis pappa. Thorbjørn Egner hadde inkludert den lille hottentottgutten i sin visesamling. Å ta dem ut var utvilsomt å endre originalverket.

Kan være ødeleggende for en ung lytter

Selv syntes jeg den gang saken var vanskelig. Et forlag forvalter en kulturhistorisk arv, og det at tiden endrer seg, betyr ikke at arvegodset skal forandres.

Arvingene og opphavsrettseierne – fra begge familier – var derimot krystallklare: Begge bøkene var ment inkluderende, barn skulle kunne føle seg trygge i Lindgrens og Egners univers. Og i 2006 var det små lesere som ville føle seg fremmedgjort, kanskje utstøtt, av språkbruken.

Det ble en voldsom og høyrøstet kulturdebatt ut av det, der det var min oppgave å forsvare beslutningene om det som ble kalt «sensur av litteraturen».

Som vi vet: Både i Norge og Sverige landet forlagene på å endre verkene. Derfor er Lindgrens og Egners barnebøker fremdeles en del av den felles kulturarven som binder oss sammen, ikke splitter oss fra hverandre.

En åtte år gammel somalisk flyktning kan kjenne seg sterk som Pippi Langstrømpe eller rampete som Nøtteliten uten at det er noe som skurrer for dem. Alternativet ville vært at bøkene forble uendret, låst i sin egen tid – gradvis mindre relevante.

For å gjøre det tydelig: Se for deg en skoleklasse med én elev med innvandrerbakgrunn, en som kan føle seg annerledes. Og som så blir nødt til å forholde seg til forestillingen om en «negerkonge», fordi voksengenerasjonen mener det er en del av «kulturarven», nettopp den arven hun strever med å bli en del av. Negerkongen står rett og slett i veien.

Slik sett handler ikke dette om å «kansellere» verkene. Men det omvendte. Å ta dem med oss.

I likhet med absolutt alle som har uttalt seg friskt om endringene i Roald Dahls nyutgivelser i det siste, har jeg ikke sett de nye tekstene i sin kontekst – bare enkelte screenshots i sosiale medier. Men jeg har i mer enn 30 år lest bøkene høyt for barn og barnebarn. Fordi jeg elsker fortellingene og vil gi dem videre til nye generasjoner.

Av altfor bitter erfaring vet jeg at forestillingen om at det å være tykk betyr det samme som å være uverdig, kan være ødeleggende for en ung lytter.

Hos Roald Dahl er det gøyalt og grenseoverskridende. For den voksne leser også. Ikke nødvendigvis så for en åtteåring som strever for å finne sin plass i klassen. Derfor har jeg her og der endret teksten mens jeg leser. Det er ikke å ta noe fra tilhøreren. Det er å invitere henne inn i et litterært univers der hun ellers ville følt seg utenfor.

Tilpasset en mer humanistisk tidsalder

Den såkalte sensitivitetslesningen (som i parentes bemerket ikke er et begrep som brukes i noen norske forlag i dag) koker i praksis ned til en bestrebelse på å levendegjøre, ikke konservere litteraturen i en tidsboble der den blir utilgjengelig og irrelevant.

På 60-tallet støtte lille Hoas norske far – Thorbjørn Egner – på problemet da han skulle oversette «Doktor Dyregod». I originalteksten omtales Afrikas urbefolkning konsekvent med ordene «niggers» og «coons». Det bærende premiss i historien er at den hvite mann står øverst, under ham dyrene (som han er der for å hjelpe) og under der igjen – de svarte.

Egner – som i tillegg til alt annet også var lærebokforfatter og pedagog, skjønte at teksten ikke kunne treffe et norsk publikum i sin originale form, og tilpasset den en mer humanistisk tidsalder. Med den følge at et par generasjoners nordmenn har et forhold til doktoren som kunne snakke med dyr.

Igjen: Teksten kunne blitt beholdt i sin originale, uendrede form. I så fall ville den vært død.

Det er for eksempel hva som har skjedd med en bok som Jens Andreas Friis’ «Lajla» (1881), den første norske romanen fra Sápmi. I sin tid en klassiker og den barneboken som mer enn noen annen gjorde nordmenn oppmerksomme på Finnmarks urbefolkning. Den inneholder imidlertid formuleringer og talemåter som i dag gjør at den bare er relevant for litteraturhistorikere. Det er synd, men selvfølgelig «respektfullt» for alle som er opptatt av «tekstens autonomi», og som liker å ha en steindød historie de kan studere.

Alt dette vil mange mene er ganske lett, sett i bakspeilet. De to mest kjente eksemplene på «sensitivitetslesning» fra vår nære forhistorie (altså «vesle Hoa» og «Sydhavskongen») kan avfeies med «ja, men det var greit, nå har det gått av skaftet».

Men hva så med det utvidede perspektivet, hva med resten av litteraturhistorien? Hvorfor føler Tore Renberg og Tom Egeland seg så truet av fremtiden at de har skrevet brev til sine forlag om at ikke et komma skal endres i deres verk på 100 år?

De kan ta det ganske med ro. Hvert år trykkes det nye opplag av Hamsuns formuleringer om «urjøder» og «plirende lappeøine» uten at noen løfter et øyenbryn, rett og slett fordi vi ikke har problemer med kulturhistorien – kun med den type litteratur der leseren er viktigere enn forfatteren. Som tilfellet er i barnelitteratur og – til en viss grad – i den hyperkommersielle litteratur.

Derfor tilpasses i våre dager James Bond til nye kjøpere, og derfor lever vi godt med at Agatha Christies «Ten little niggers» har endret navn. Ingvar Ambjørnsens «Hvite niggere» eller Joseph Conrads «Negeren på Narcissus» vil uansett hvile trygt på sine bibliotekhyller.

Frossen og uangripelig

De reelle utfordringene vil komme der litteraturen er større enn oss, og krever vanskeligere valg enn det en tjukkas i Willy Wonkas sjokoladefabrikk eller den søte historien «Lille svarte Sambo» og tigersmøret kan by på.

Dét er tilfellet med en av amerikansk litteraturs aller ypperste romaner, «Hucklebery Finns eventyr», som også er en ungdomsbok. Og et av de sterkeste antirasistiske manifester som noen gang har truffet en bokhandlerdisk, kan man tilføye.

I romanen er ordet «nigger», som ikke lar seg justere til en vakrere formulering (som «slave» eller «svart», slik det er blitt prøvd i norske oversettelser), nettopp fordi det skal være grovt (selv i 1884 da boken ble skrevet), et helt bærende begrep.

Samtidig gjør den flittige bruken av dette ordet det umulig å tenke seg teksten lest høyt i et klasserom eller dramatisert på radio.

Boken er kanskje det sterkeste og mest gripende verk om raseskiller i den vestlige litterære kanon. Den kan ikke vaskes eller «sensitivitetsleses» uten å miste sin sjel. Det kan også bemerkes at den er av de bøker som oftest er blitt forbudt i deler av USA – ikke på grunn av nigger-ordet, men på grunn av sitt tydelige og kompromissløse antirasistiske budskap.

Alt dette har gjort at boken i våre dager er å betrakte som en «klassiker», frossen og uangripelig, for stor og opphøyet til å synke inn i glemselen.

Men i prosessen er den blitt en voksenroman, fremmedgjort fra sitt opprinnelige publikum, ungdommen. Her, for første gang, møter vi utfordringene ved de sensitive ord. Mark Twain overskriver skillet mellom voksen- og barnelitteratur, mellom populær- og høykultur i en annen grad enn Lindgren, Christie, Flemming eller Egner.

Og mens barnelitteraturen og kriminallitteraturen trygt kan tilpasses av hensyn til sine lesere, krever voksenlitteratur det omvendte – at vi tilpasser oss den.