Felleseuropeisk ammunisjonskjøp er spire til håp for Ukraina og Europa

EUs rammeavtale og Nammo-kontrakten peker i riktig retning. Men det trengs mer helhetlig strategisk tenking. Mye står på spill.

Den internasjonale støtten til ukrainernes forsvarskrig har vært slagkraftig, men ad hoc. Tiden er overmoden for en helhetlig og langsiktig strategi for støtte til Ukraina i krigen mot Russland.

Ukraina har nå fått de fleste våpensystemer de ønsket seg ved fullskalainvasjonens start. Nå sist løfter om F-16-jagerfly. Samtidig er støtten hittil i hovedsak basert på leveranser av våpen og ammunisjon man allerede har på lager, ofte fra den kalde krigen.

Det har i liten grad vært en økning i produksjon for forutsigbar etterforsyning spesifikt til Ukraina. Før nå.

Ammunisjon er ikke alt

Europeiske land har signalisert felleskjøp av ammunisjon innenfor en EU-ramme. Kontrakten om artilleriammunisjon med norske Nammo peker i samme retning. Den britiske våpenprodusenten Bae systems planlegger lokal produksjon i Ukraina for å støtte ukrainernes artillerivåpen. Tyske Rheinmetall har lenge ønsket noe tilsvarende.

Slike initiativer er akkurat det som trengs. Men for å ha effekt på ukrainsk stridsevne kreves enorme volumer, rask handling og en helhetlig ramme rundt det.

For selv mer enn 1,5 år etter invasjonen er ikke europeisk rustningsindustri rigget for storskala etterforsyning for de ukrainske styrkene.

Det kan det altså delvis bli en endring på. Samtidig mangler fremdeles entydige signaler om finansiering av produksjon av våpen for etterforsyning til Ukraina.

Ammunisjon er nemlig kun én av komponentene som må på plass for å møte et Russland som baserer politikk og strategi på at krigen vil vare.

Imperialistisk og revisjonistisk tankegods

Russland mobiliserer forsvarsindustrien og samfunnet for angrepskrig i Ukraina over tid. Informasjonsdomenet ensrettes og rigges for å støtte en langvarig krig. Økonomien bygges om til en krigsøkonomi. Med et bredere strategisk og historisk blikk på Russland etter 1991 er ikke dette overraskende.

Russlands fullskalaangrep på Ukraina føyer seg inn i rekken av russiske kriger i naboland etter den kalde krigens slutt – senest i tre faser mot Ukraina siden 2014.

Russiske kriger har vært støttet på et imperialistisk og revisjonistisk tankegods. Det har pekt mot «gjenforening» av områder som periodisk var del av det russiske imperiet.

Samtidig styres ikke lenger europeisk politikk etter logikken i en verdensorden med imperier. Den styres snarere med suverene nasjonalstater og ukrenkelige grenser. Det er dette som er den «regelbaserte verdensorden»: Mektige stater skal ikke få dominere, sluke eller utslette sine mindre naboer bare fordi de kan.

Blod på tann

Hverken forsøk på «reset» – normalisering – i vestlig-russiske relasjoner eller forhandlinger om tilbaketrekning av militære styrker har ført frem med president Vladimir Putins Russland. Det har snarere gitt dem blod på tann.

Vi ser intet skifte hverken i retorikk eller politikk på russisk side. Snarere er fullskalainvasjonen fra 2022 bare den foreløpige toppen av brutalitet i russisk bruk av militærmakt etter 1991. Andre eksempler er Tsjetsjenia, Georgia og Syria.

Den mest realistiske konklusjonen er at Russlands aggresjon kun kan slås tilbake ved bruk av militærmakt i Ukraina.

Høyst sannsynlig er Russlands kalkyler at man vil trenge noen år på å mobilisere det fulle potensialet til det russiske samfunnet, forsvarsindustrien og de russiske styrkene for krig i Ukraina. Parallelt forsøker man å (1) slite ut det ukrainske militæret med en utmattelseskrig og (2) regne med at de vestlige samfunnene på sikt ikke vil evne å fortsette støtten til Ukraina.

Grunnlag for fred i Europa

Den økonomiske evnen og det militære potensialet finnes i Europa. Men det må skapes politisk vilje. Norge er en trofast, lojal og god alliert og kan bidra i dette bildet. Norge har dessuten en våpenindustri som kan mobiliseres i enda større grad enn hittil.

Ukraina-alliansen bør sørge for at den samlede effekten av ukrainsk kløkt, erfaring og fleksibilitet og den samlede industrielle kapasiteten til Europa, USA og andre partnere overgår Russlands potensial over tid.

Samkjøring og økning av europeisk ammunisjonsproduksjon til støtte for Ukraina er viktig. Men også varige ordninger og finansiering for etterforsyning av våpen er avgjørende. Treningen av ukrainske styrker kan med fordel også få en mer varig og institusjonalisert karakter.

Dette vil bidra til å sikre rammene for stabil fred for Ukraina. Ved å slå tilbake russiske styrker i Ukraina undergraver man også Russlands potensial for å destabilisere Europa. Slik legges grunnlaget for fred i Europa.

Norge kan i dette bildet bidra med omfattende og langsiktig finansiering og kapasiteter slik som artilleriammunisjon og luftvern til Ukraina. Nansen-programmet er en fin ramme, men bør økes i omfang og kan med fordel få en mer strategisk karakter.

Risiko for en farlig limbotilstand

Så til den nylig inngåtte kontrakten med ammunisjons- og våpenprodusenten Nammo. Det tok forbløffende lang tid å få denne på plass, men det er et viktig bidrag som fortjener ros. Samtidig er det uklart hvor mye som skal tilfalle Ukraina, og hvor mye som er tiltenkt det norske Forsvaret.

EUs ammunisjonspakke ser her ut til å ha en tydelig Ukraina-profil. Ved å gjøre langsiktig og bærekraftig støtte til Ukraina til en tydelig del av kommunikasjonen rundt slike kontrakter vil man signalisere til Russland at støtten til Ukraina er satt i et langsiktig, strategisk perspektiv.

En helhetlig strategi om samkjøring av våpen- og ammunisjonsproduksjon for etterforsyning i rammen av Ukraina-alliansen vil underminere Russlands oppfatning av at den vestlige støtten vil bukke under over tid.

Dersom Russland får nok slike signaler, vil den russiske strategien om å undergrave samholdet til Ukraina-alliansen svekkes. Det vil også påvirke Russlands vurdering om at det ukrainske militæret kan knuses ved massivt press over tid. Alternativet er at spådommer om at Russland vil vinne på sikt blir en selvoppfyllende profeti.

Da vil Ukraina forbli en vedvarende krigssone med usikre utsikter for fred og velstand. Og Europa vil være i en farlig limbotilstand med høyere spenning enn under den kalde krigen. Mye står på spill.