Antibiotikabruk og villfarelser

For å bremse utviklingen av antibiotikaresistente bakterier må vi redusere forbruket. Men det bygges opp myter som gjør kampen lite effektiv.

Det er høysesong for infeksjonssykdommer, og det medfører økt bruk av antibiotika. Det er ikke lenge siden myndighetene og legestanden sto frem i mediene og var svært fornøyde fordi vi i Norge har klart å redusere bruken av antibiotika til mennesker med 31 prosent på åtte år.

For å bremse utviklingen av antibiotikaresistente bakterier må vi redusere forbruket. Dette er en viktig oppgave globalt, og vestlige land har et spesielt ansvar fordi vi har hatt et stort forbruk – og misbruk – over mer enn 70 år. Et hinder for dette er at debatten mangler ærlighet, og da spesielt fra myndighetspersoner og legestanden.

Det bygges opp myter som gjør at kampen for å redusere forbruket og å hindre resistensutvikling blir lite effektiv.

Jeg skal forklare noen av de alvorlige mytene.

Myte 1: Norge ligger i verdenstoppen med hensyn på å ha et lavt forbruk av antibiotika.

Se for deg at Olympiatoppen blir spurt hva slags ambisjoner de har før et vinter-OL, og at svaret var «Vi satser på å bli sånn ca. nummer 10 på resultatlistene i mange øvelser».

Det ville ha skapt bråk, men det er der vi i Norge i realiteten legger ambisjonene når vi skryter av hvor lav bruken av antibiotika til mennesker er i Norge.

Statistikken for EU- og OECD-landene viser at Norge er ca. nummer 10 på listene over land som bruker minst antibiotika til befolkningen. Vårt forbruk er dobbelt så høyt (!) som forbruket til de landene som er flinkest.

Myte 2: Vi har hatt suksess med å få ned bruken av antibiotika i Norge.

Utsagnet sier noe om forbruk av antibiotika som medisin til mennesker. Som nevnt ovenfor har vi redusert forbruket med 31 prosent fra 2012 til 2020. Det som utelates i denne historien, er den kontinuerlige økningen over lang tid frem til 2012.

Hvis forbruket i 2020 sammenlignes med forbruket i 1999, er reduksjonen bare 11 prosent, og etter 2022 har forbruket økt med 10 prosent (data fra Grossistbasert legemiddelstatistikk). Dette holdes utenfor glansbildefortellingen.

For forbruk til folk gis 84 proent av dosene av fastlegene (Norm/Norm-vet 2020). Det tyder på at det er mindre alvorlige sykdommer som primært blir behandlet med antibiotika, og at fastlegene må endre sin praksis hvis vi skal få ned forbruket.

Det er foreslått etablering av et offentlig register som kan brukes til å korrigere praksisen til leger som skriver ut unødvendige resepter på antibiotika. Det er underlig at Den norske legeforening har motarbeidet etablering av et slikt register – på grunn av personvernhensyn.

Myte 3: Landbruk og fiskeoppdrett må redusere bruken av antibiotika betydelig.

I realiteten har landbruk og fiskeoppdrett i Norge et lavt forbruk av antibiotika pr. tonn produsert mat (data fra Grossistbasert legemiddelstatistikk). Disse matprodusentene er nummer én globalt sett i å bruke minst antibiotika innen industriell matproduksjon.

Norge stiller i en særklasse sammen med Island og Sverige. Forbruket ved produksjon av kjøtt i Norge er nesten en tiendedel av forbruket i mange EU-land. Begge næringene har redusert forbruket mye mer enn det lover og forordninger krever.

Før EU vedtok sine nye regler om bruk av antibiotika i landbruket, hadde norske bønder redusert sitt forbruk mer enn det reglene krever.

Den verdensberømte amerikanske forskeren Rita R. Colwell uttalte for mer enn 25 år siden at norsk lakseoppdrett var eksemplarisk med hensyn til lavt forbruk av antibiotika og et forbilde for andre land. Uttalelsen kom etter at antibiotikabruken falt dramatisk på 90-tallet etter utvikling av flere vaksiner.

Myte 4: Vi er sjanseløse i kampen mot infeksjonssykdommer hvis vi ikke har antibiotika.

I 1900 var infeksjonssykdommer de helt klart viktigste dødsårsakene i Vesten. Det er de ikke lenger, og i mediene skapes det et inntrykk av at det er antibiotika som er grunnen.

Videre hevdes det at uten antibiotika kan mange typer kirurgi bli umulig. Antibiotika har uten tvil vært viktig for å redusere dødelighet av infeksjonssykdommer, men det underslås at antallet dødsfall på grunn av infeksjonssykdommer ble redusert med ca. 80 prosent i den vestlige verden fra 1900 til 1940 – før vi fikk antibiotika, som ble tilgjengelig i 1945 (S. Berg 2018, Vidunderkuren).

Statistikk viser også at for svært mange medisinske inngrep reduseres risikoen for infeksjoner med mindre enn 10 prosent ved forebyggende bruk av antibiotika.

Årsaken til at vi klarer å unngå farlige infeksjoner uten bruk av antibiotika, er at vi har etablert gode rutiner for hygiene og metoder for å gjøre medisinske inngrep under sterile betingelser.

Vi klarer oss ofte bra uten antibiotika, og det er villedende å skape et inntrykk av at vi er fullstendig fortapt uten.

Lære av suksessene i matproduksjonen

Vi må tenke nytt for å løse antibiotikaproblemet. Villedning, også den utilsiktede, medfører handlingslammelse i arbeidet med å redusere forbruket av antibiotika.

To eksempler fra dem som i størst grad burde ta problemet på alvor:

Regjeringen: «Norge tar global lederrolle. ... Selv om vi i Norge har lavt forbruk av antibiotika.»

Legeforeningen: «Norske leger har tradisjonelt vært nøkterne i sin foreskriving av antibiotika.»

Det er et demokratisk og moralsk problem når myndighetspersoner og eksperter bygger opp en forståelse som undervurder et alvorlig problem. Det er ingen ansvarlige som underkommuniserer alvoret med resistente bakterier. Og for hver enkelt av oss: Mennesker som ofte bruker antibiotika, kan få varig svekket helse på grunn av ubalanse i bakteriesamfunnet i tarmen.

Albert Einstein har uttalt at «vi kan ikke løse problemene våre med den samme tenkingen vi brukte da vi skapte dem». Vi må tenke nytt for å løse problemet med overforbruk av antibiotika og fremvekst av resistente bakterier.

Det er positivt at det forskes på mange nye løsninger, og flere av dem er enkle og lovende. Det negative er at mytene og vanetenkningen hindrer den fremgangen vi er avhengig av.

Det er realistisk å halvere forbruket til mennesker på kortere tid enn ti år, og vi må lære av suksessene i matproduksjonen.