Kronikk

Barnetrygd til rikfolk også? | Thor Olav Thoresen

  • Thor Olav Thoresen, medlem av Barnefamilieutvalget og forsker i Statistisk sentralbyrå og ved Universitetet i Oslo
Foreldre med to barn vil miste 24.000 kroner idet de tjener den første kronen over grensen dersom behovsprøving skjer ved at barnetrygden bortfaller over en fastsatt inntekt. Det innebærer en marginalbeskatning på mange tusen prosent (!) og kan holde folk tilbake på et lavt inntektsnivå, påpeker kronikkforfatteren.

Behovsprøving av barnetrygden kan «låse» foreldrene til et lavere inntektsnivå.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Michael Kraus / Shutterstock / NTB scanpix

Partienes landsmøter denne våren er unnagjort og utformingen av barnetrygden har vært et sentralt tema på de fleste av dem.

For oss som deltok i arbeidet i Barnefamilieutvalget (offentlig utvalg under ledelse av Anne Lise Ellingsæter, Universitetet i Oslo) var det i hvert fall viktig å være ferdig med utredningsarbeidet før landsmøtene startet, i forventning om at vår rapport (NOU 2017: 6) ville være et viktig informasjonsgrunnlag for diskusjonene.

To forskjellige syn

Barnefamilieutvalget gir imidlertid ikke noe enstemmig råd om utformingen av barnetrygden. Utvalget deler seg i to, der de to forslagene peker i nokså forskjellige retninger:

  • Et flertall i utvalget mener at barnetrygden skal betinges av inntekt og at de reduserte utgiftene til barnetrygd som følger av dette, brukes til gratis barnehageplasser for alle barn.
  • Mindretallet, som jeg var en del av, foreslo å opprettholde foreldrebetaling i barnehagene, men heller styrke barnetrygden som en støtteordning som går til alle foreldre (universell). I det følgende skal jeg forklare hvorfor jeg mener at barnetrygden fortsatt bør være universell og ikke gjøres avhengig av inntekt.
Thor Olav Thoresen

Sløsing med ressursene?

Det er forståelig at en spør seg om det ikke finnes mer fornuftige måter å gi støtte til barnefamiliene på enn en universell barnetrygd. Er det ikke sløsing med ressursene å gi like mye i barnetrygd til absolutt alle, millionærene inkludert?

Det viktigste argumentet for å beholde den universelle barnetrygden er at alternativet ‒ at barnetrygden avkortes mot inntekt slik at de med høy inntekt ikke mottar barnetrygd ‒ har noen svært uheldige effekter.

Jeg skal straks forklare. Men noter først at det ser ut til å blåse en behovsprøvingsvind over verden. Flere av de viktige internasjonale økonomiske rådgivningsaktørene, som Verdensbanken og OECD, ser nå ut til i større grad å anbefale at overføringsordninger behovsprøves, for eksempel ved at de gjøres avhengige av inntekt.

Men dette er råd som ikke bør følges med hensyn til den norske barnetrygden.

Fattigdomsfelle

Hovedproblemet ved å gjøre barnetrygden avhengig av inntekt er at et slikt system er svært ugunstig for profilen i skattesystemet, med tilhørende problematiske effekter på arbeidstilbudet til foreldrene. Dette kan forklares ved hjelp av et eksempel:

La oss si at inntektsprøvingen gjøres ved at alle foreldre med samlet inntekt (før skatt) på 800.000 kroner ikke skal få barnetrygd lenger. Det betyr at disse foreldrene må passe nøye på når inntekten nærmer seg 800.000 kroner, for da mister de 12.000 kroner pr. barn. Dersom de har to barn, betyr det at de mister 24.000 kroner når de går fra 800.000 til 800.001 kroner i inntekt.

Det sier seg selv at slike systemer ikke kan anbefales ‒ den effektive marginalskatten for foreldrene, det vil si skatten på den første kronen over 800.000, er på mange tusen prosent, og de skal arbeide ganske mye for å utligne tapet i barnetrygd.

En kan dermed ikke utelukke at dette systemet «låser» foreldrene til et lavere inntektsnivå enn det de ville ha ønsket dersom dette barnetrygdsystemet ikke fantes. På et lavere inntektsnivå kalles dette en fattigdomsfelle ‒ skatte- og overføringssystemet holder folk tilbake på et lavt inntektsnivå.

Utfasing?

Dersom en skal inntektsprøve barnetrygden, er det bedre å fase den ut, og det er dette flertallet i Barnefamilieutvalget foreslår.

Flertallet foreslår et system der satsene i barnetrygden heves, men foreldrene taper 13,5 øre i barnetrygd for hver krone foreldreparet tjener over 480.000 kroner.

Det betyr at dersom det er to barn i familien, avkortes barnetrygden gradvis, frem til inntektene passerer 820.000 og hele barnetrygden er borte. Da går marginalskatten ned til sitt normale nivå etter at den over et lengre inntektsintervall har vært 13,5 prosentpoeng høyere, fordi familien taper 13,5 øre i barnetrygd for hver krone de tjener over 480.000 kroner.

Det følger derfor av dette at den effektive marginalskatten er høyere for skattebetalere på et middels inntektsnivå enn for folk med høyere inntekter. Et slikt system forventes derfor å ha lav legitimitet i befolkningen, og det er grunn til å tro at inntektsprøvingen er krevende å administrere.

Dessuten forventes det at foreldrenes arbeidstilbud blir påvirket på en negativ måte. Riktignok ser vi i våre arbeidstilbudsstudier (i Statistisk sentralbyrå) at foreldrene reagerer mindre sterkt på skatteendringer nå enn det de gjorde for et par tiår siden, men inntektsprøvingen vil fremdeles gi betydelige reduksjoner i arbeid utført av foreldrene.

Hva skal en så gjøre for å unngå å gi barnetrygd til rikfolk?

Øke marginalskatten?

Det mest åpenbare alternativet er å øke den generelle marginalskatten på inntekt. Dersom en er opptatt av at folk med høy inntekt får for mye av fellesskapets ressurser (barnetrygd), er det etter denne økonomens mening bedre å la dem betale mer inn til fellesskapet enn å inntektsprøve overføringen.

Dette kan gjøres ved å heve marginalskatten på de høye inntektene, det vil si heve den høyeste marginalskattesatsen. For eksempel gir en økning i marginalskatten på 1 prosentpoeng fra og med 580.000 kroner (trinn 3 og trinn 4 i den såkalte trinnskatten) om lag 2,6 milliarder kroner i økte skatteinntekter, som kan brukes til å styrke barnetrygden. Arbeidstilbudseffektene av den denne hevingen av marginalskatten er begrenset.

Vårt forslag

La meg også nevne en annen mulighet for å styrke barnetrygden som virkemiddel i fordelingspolitikken. Vi som utgjorde mindretallet i Barnefamilieutvalget foreslo å legge barnetrygden inn i inntektsgrunnlaget for inntektsskatten.

Dette gjorde vi for å skaffe skatteinntekter (ca. 5 milliarder kroner) som kunne brukes til å styrke ordningen. Å legge barnetrygden inn i skattegrunnlagene for inntektsskatten har ikke de uheldige effektene på arbeidsincentivene som inntektsprøvingen gir, og er sannsynligvis mye enklere å administrere.

Oppsummert og for å besvare spørsmålet i tittelen, så mener jeg derfor at barnetrygd skal gå til alle. Dersom en synes det er uheldig at også de rike mottar denne overføringen, bør en heller la dem betale en større del av regningen gjennom en noe høyere skatt på inntekt fremfor å innføre kompliserte systemer for inntektsprøving.

Alle mener noe om barnetrygden. Les mer:

Les mer om

  1. Barnetrygd
  2. Skattepolitikk
  3. Barnehageforskning