Kronikk

Man snakker mye om det gode liv, men lite om den gode død | Are P. Normann

  • Are P. Normann avdelingsoverlege, Hospice Lovisenberg – Senter for Lindring og Livshjelp, Lovisenberg Diakonale Sykehus, Oslo

Vi skal alle dø en gang. Det vet vi, men forholder vi oss til det? Det er først når livet blir truet at vi blir tvunget til å forholde oss til døden.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Debatten i mediene om livets sluttfase er hovedsakelig preget av potensielt livsforlengende behandling og helseprioriteringer: Hvor mye skal samfunnet være villig til å betale for å forlenge et liv?

Are P. Normann, avdelingsoverlege Hospice Lovisenberg.

Debatten handler oftest om kostbare behandlingsformer og samfunnsøkonomiske prioriteringer. Etter min mening finnes det imidlertid større og viktigere spørsmål som er forbausende fraværende i denne debatten. Når er det riktig å tone ned forsøkene på å kjøpe mer tid med mer behandling som medisinsk sett er nytteløs? Når er nok nok?

Døden er blitt fremmedgjort

Gjennom det siste århundret har vi erfart stadige bedringer i helsevesenet og vår evne til å behandle sykdom. Vår levealder og vår livskvalitet er blitt lengre og bedre takket være utviklingen. Samtidig er døden blitt mer og mer fraværende i vårt daglige liv.

Døden er blitt fremmedgjort og er flyttet inn på institusjonene. Det er få som dør hjemme i Norge. Vi virker i økende grad å ha blitt blinde for det faktum at vi alle skal dø en gang.

Det er dette som er budskapet i boken Å være dødelig av den amerikanske kirurgen og forfatteren Atul Gawande. Boken er oversatt til over 30 språk og er nå nylig utgitt på norsk. Han skriver at vi har glemt «hvordan livet kan gjøres verdt å leve når vi blir svake og skjøre og ikke lenger kan ta hånd om oss selv».

Unødvendige behandlinger og plager

Gawande tar for seg hvordan vi i vår tid forholder oss til livets siste fase, hvor vi stadig oftere velger å fortsette den medisinske behandlingen selv om det er høyst usikkert, eller svært lite sannsynlig, at det vil forlenge livet.

  • Les om ALS-rammede Terje Holøyen som bestemte seg for at respiratoren skulle skrus av.

Resultatet er unødvendige behandlinger, sykehusopphold og økte symptomer, bivirkninger og plager for pasientene og betydelige kostnader for samfunnet.

Ofte kan det være lettere for legen å foreslå videre medisinering enn å ta den vanskelige samtalen om hva det er pasienten egentlig vil ha ut av den siste tiden. En god lege må sette seg ned med pasienten, ta seg tid og lytte, like mye som snakke. Folk dør bare én gang. De har ingen erfaring med dette. De trenger leger og sykepleiere som er villige til å ta disse samtalene.

Den forberedende samtalen

Jeg har lang erfaring fra lindrende (palliativ) behandling for uhelbredelig syke kreftpasienter som avdelingsoverlege ved Hospice Lovisenberg–Senter for Lindring og Livshjelp. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i Gawandes beskrivelser.

Vi leger har misforstått vår oppgave når vi bare fokuserer på å fikse sykdom eller skade. Vår oppgave er også å legge til rette for velvære – som handler om hvorfor og hvordan vi vil leve når vi blir eldre, skrøpeligere eller syke.

Per Fugelli skriver i forordet til Å være dødelig at «gudestoffet» det gode lege-pasientmøtet blir til av, er tillit, som igjen består av tre grunnstoffer: «Først, å ville vel. Så, å dele makt. Til slutt, å være ærlig.»

For å bygge opp et slikt tillitsforhold, må legen ha mot til å ta samtalen mens pasienten fremdeles er i stand til å ta de nødvendige beslutningene. Min erfaring er at om vi bare åpner opp for samtalen om hvordan fremtiden skal bli når man har en uhelbredelig og dødelig sykdom, så er pasientene ofte svært villige til å ta denne forberedende samtalen.

Vi forlenger døden, snarere enn å forlenge livet

I helsepersonelloven står det at helsepersonell skal yte «omsorgsfull hjelp». Etter min mening er det absolutt ikke omsorgsfull hjelp å påføre pasienter i siste livsfase behandling som ikke har noen positiv effekt. Vi bør ikke alltid gjøre alt i vår makt for å forlenge en døende pasients liv. Det vi da gjør er ofte å forlenge døden og lidelsene, snarere enn å forlenge livet.

Vi vet at overbehandling i livets siste fase får konsekvenser for pasientens opplevelse av livskvalitet. Undersøkelser har vist at kreftpasienter med mindre tung behandling har større livskvalitet.

Flere studier har også vist at å avslutte intensiv medisinsk behandling av dødssyke faktisk ofte kan forlenge pasientenes liv. Med andre ord kan man høste både kvantitet og kvalitet ved å unngå overbehandling. Som Gawande sier: «Det er først når du slutter å prøve å leve lengre, at du lever lengre.»

Når er nok nok?

Lindrende behandling betyr ikke at pasienten ikke lenger skal få behandling, men at vi i samarbeid med pasienten konsentrerer oss om den lindrende behandlingen.

Vi leger må i tidlig fase spørre hva pasienten mener om sin egen situasjon, sykdom og mulige forløp. Hva pasienten er redd for og hva han/hun håper på. Vi må spørre hvilke byttehandler pasienten er villig til å inngå med «medisinen» med tanke på livskvalitet og bivirkninger.

Målet for lindrende behandling er å avhjelpe pasientens situasjon. Det kan være symptomlindring, tilrettelegging, psykisk støtte, hjelp til praktiske gjøremål, samtaler, eller annen støttebehandling. Inkludering av de pårørende er svært viktig.

Lindrende medisin anerkjenner døden som en naturlig avslutning på livet. Det er med andre ord en tilnærming til alderdom og dødelig sykdom som ikke tror at vi kan unnslippe døden.

Vi må lære oss at vi ikke er udødelige

Som Gawande viser, er «trangen til å fikse og kontrollere» dypt plantet i oss alle. Det gjelder både leger og pasienter.

Det vi, både leger og pasienter, må lære oss, er at vi ikke er udødelige. På ett tidspunkt skal vi alle dø. Da gjelder det å la være å kjempe mot det uunngåelige og isteden sørge for å gjøre mest ut av tiden som er igjen.

I min erfaring er det å kunne forholde seg til at man kommer til å dø, en forutsetning for å kunne oppleve god livskvalitet helt til det siste og en «god død». Dette gjelder ikke bare for pasienten, men også for de pårørende.

For de pårørendes sorgprosess etterpå har det stor betydning i hvilken grad man sammen med den døde fikk snakket sammen om at man ville miste hverandre.

Memento mori

Man snakker mye om det gode liv, men lite om den gode død. Det latinske uttrykket Memento mori – husk at du skal dø – ble dyrket både innen kunsten og kulturen helt frem til 1900-tallet. Kanskje burde vi hente frem disse visdomsordene igjen, og bruke dem som utgangspunkt for den gode samtalen om livets slutt?


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Her kan du lese mer om livsforlengende behandling, livet som syk og døden:

Les også

Et vanskelig valg som har gitt meg mange livsforlengende år | Jon Hernæs

Artikkel i Aftenpostens magasin Innsikt om filosofen Christian Lysvågs møte med Anja som snart skulle dø.

Les også

  1. «De pasientene som ikke gir seg, de får»

Les mer om

  1. Sykehus
  2. Medisin
  3. Helsepolitikk