Kronikk

Bidens valgseier er godt nytt for verden. Men den øker klimarisikoen for norsk økonomi.

  • Kristin Halvorsen
    Tidligere finansminister og kunnskapsminister (SV)
  • Vidar Helgesen
    Tidligere europaminister og klima- og miljøminister (H)

Demokratenes presidentkandidat (nå påtroppende president) Joe Biden snakket i september om klimaendringer og skogbranner. Foto: Patrick Semansky / AP

Det brygger opp til en «perfekt storm» i global klimapolitikk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Joe Bidens valgseier er det siste i en rekke av klimapolitiske omslag blant annet fra Kina, Japan og Sør-Korea. Det er godt nytt for verden – og det øker klimarisikoen for norsk økonomi.

Her er fem viktige utviklingstrekk som vil bidra til en mer kraftfull klimapolitikk i årene som kommer.

Store land setter seg mål

1. De fleste store utslippsland tidfester mål om nullutslipp. EU var først ute av de store med mål om nullutslipp i 2050. Mer overraskende var det at president Xi Jinping under FNs generalforsamling i september annonserte at Kina vil nå netto nullutslipp innen 2060. I ukene etter har Japan og Sør-Korea kopiert EUs 2050-mål, og nå kommer USA trolig etter: Biden har nemlig varslet mål om netto null i 2050.

Kristin Halvorsen, tidligere finansminister og kunnskapsminister (SV) og Vidar Helgesen, tidligere europaminister og klima- og miljøminister (H). Foto: Morten Uglum

Flere av de store landene setter også operative mål.

Etter Bidens plan skal for eksempel kraftsektoren i USA bli utslippsfri innen 2035, alle nye busser være utslippsfrie innen 2030, og 30 prosent av USAs landarealer forbeholdes skog, natur og karbonlagring.

I Kina anslår man at vind- og solkraftproduksjonen må dobles innen 2025, og at hele energisystemet må være omformet innen 2050. Rene fossilbiler skal utfases innen 2035, og planer om nye kullkraftverk må stanses.

Et enormt solkraftverk i Henan-provinsen i Kina. Foto: China stringer network/Reuters/NTB

Vil koste å være etternøler

2. Stormakter ser nå klimaomstillingen som en konkurranse om markedsandeler.

Klimaomstilling blir ofte omtalt som kostbar. Nå er bevisbyrden i ferd med å snu: Det som virkelig vil koste, er å være en etternøler.

Da Kina i september tok verden på sengen med sitt mål, markerte det at landet vil ta ledelsen i grønn energi og teknologi. Det tok ikke mange uker før Japans statsminister Yoshihide Suga understreket at klimapolitikk ikke lenger hemmer økonomisk vekst.

Joe Biden har en erklært ambisjon om at det er USA, og ikke Kina, som skal bli verdensledende i ny grønn teknologi. Men igjen er det EU som har vært tidligst og tydeligst. EU-kommisjonens «grønne giv» er ikke bare en klima- og miljøpolitisk handlingsplan, den er selve kjernen i Europas vekststrategi.

Enorme offentlige satsinger

3. Klimaomstillings-konkurransen utløser enorme offentlige satsinger.

Joe Bidens klimaplan utgjør 2000 milliarder dollar – mer enn ti prosent av hele det føderale budsjettet – til blant annet 500 millioner solcellepaneler, 60.000 vindmøller, elektrifisering av transport, renovering av seks millioner bygg og verdens første utslippsfrie landbrukssektor.

EU etablerer store omstillingsfond og satser på at covid-19-krisepakkene skal stimulere grønn omstilling. I Asia fører Kina an med svære bevilgninger til fornybar energi og annen klimateknologi, men er ikke alene. India setter verdensrekorder i fornybarutbygging. Andre asiatiske tungvektere som Filippinene, Malaysia, Vietnam og Bangladesh har også satt opp tempoet.

Mindre makt til fossilnæringer

4. Erkjennelse av økt klimarisiko gir fossilnæringer mindre makt.

Det er flere pådrivere for de endringene vi nå ser, men press fra investorer er kanskje det viktigste. Stadig færre vil finansiere kull, og stadig flere blir kritiske til fremtidig lønnsomhet i olje og gass.

Norge må merke seg at flere storbanker, inkludert fem av de seks største amerikanske, sier nei til å finansiere olje- og gassvirksomhet i Arktis. Det er ikke klima-aktivisme som ligger til grunn, men vurdering av klimarisiko. Olje- og gassutvinning har flere tiårs horisont. At det meste av verdens energiforbruk skal ha netto null utslipp om 30–40 år, påvirker lønnsomheten.

Betydningen av klimarisiko kommer til å bli tydeligere i USA. President Trump senket oljeskattene, svekket miljøkrav, gjennomførte hyppige lisensrunder og åpnet nye områder for oljevirksomhet. Biden vil trolig bremse lisensrunder, skjerpe miljøkrav og verne naturverdier for ny oljeleting. Og fordi finansmarkedene ser stadig mindre av en fremtid i petroleum, kan motstand fra oljelobbyen nå bli en mindre utfordring enn den har pleid å være.

Økt politisk press

5. Med Biden-administrasjonen vil vi se et økt politisk press på etternølere.

Når USA igjen begynner med klimadiplomati, vil målet være å få verdens største utslippsland til å forsterke klimainnsatsen. Biden ønsker å få på plass et nytt organ for rapportering om parismålene. Han har varslet at han innen de første hundre dagene vil arrangere et møte i Washington D.C. med de hundre største utslippslandene i verden.

Hva så med Norge?

Norge har ikke bare ren elektrisitet, men teknologi og kompetanse som kan eksporteres til markeder som satser stort på fornybar energi. Vi kan øke produksjonen av fisk og sjømat, og vi har ressurser både i den blå og grønne bioøkonomien som kan møte økende behov for bærekraftig mat, medisiner og materialer.

Vi har finansielle muskler til å investere i grønne vekstnæringer globalt og slik sikre fremtidens rikdom for Norge. Men vi har også olje og gass.

Ressursene på norsk sokkel vil fortsette å gi Norge store inntekter i mange år fremover. Men med de globale endringer vi nå ser i politikk, teknologi og finansmarkeder, blir risikoen for økonomiske tap på investeringer i olje og gass stadig større. Derfor er det behov for en ny olje- og gasspolitikk.

Klimaomstillingsutvalget som vi to nylig ledet, utredet ulike forslag til nødvendige politikkendringer. De ambisiøse klimamålene som senere har kommet fra verdens stormakter, tilsier at norske myndigheter nå utreder hva den nye globale klimapolitikken vil bety for Norge.

Fundamentale krefter

Vi skal ikke undervurdere vanskelighetene de store utslippslandene vil møte med å gjennomføre ambisiøs klimapolitikk. I Kina er det store motkrefter i etablerte fossilnæringer og tilhørende politiske sirkler. Og vi kan være sikre på at Biden vil møte motstand.

Men på den annen side: Fundamentale krefter er nå i bevegelse. De som ønsker en offensiv klimapolitikk, har ikke bare vitenskapen og virkeligheten på sin side, men i stadig større grad også de tunge økonomiske, teknologiske og politiske interessene. Derfor vil det være risikofylt for norsk økonomi å satse på at Biden ikke vil lykkes med sin nasjonale og globale klimaoffensiv.

Vidar Helgesen og Kristin Halvorsen har ledet Klimaomstillingsutvalget. Utvalget ble satt ned av Civita, WWF og Norsk klimastiftelse.

  1. Les også

    Biden lover dyre tiltak. Men det hjelper ikke å få klimapanikk.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Klimapolitikk
  2. Klima
  3. Omstilling
  4. Utslipp
  5. Vidar Helgesen
  6. Kristin Halvorsen
  7. Joe Biden

Relevante artikler

  1. ØKONOMI
    Publisert:

    Rapport: Slik kan Europa bli utslippsfri innen 2050 på billigste måte

  2. DEBATT
    Publisert:

    Biden lover dyre tiltak. Men det hjelper ikke å få klimapanikk.

  3. SID
    Publisert:

    De Grønne i Rogaland vil ikke lenger ha en sluttdato for oljen. Det er feil vei å gå.

  4. POLITIKK
    Publisert:

    MDG og Frp med samstemt klimakritikk

  5. ØKONOMI
    Publisert:

    Ber om store endringer i olje-bistand

  6. KULTUR
    Publisert:

    Kan bli verdens største hydrogendrevne skip: Vil drive danskebåten med eksplosiv gass