Kronikk

Åpner for det hensynsløse

  • Høgskolen I Vestfold
  • Førsteamanuensis

Det «var en slags eksistensiell krise» å skulle håndtere reaksjonene fra omgivelsene, har forfatter Karl Ove Knausgård uttalt. ODD MEHUS

Bokbransjen mangler vilje til å gå inn i de etiske spørsmålene som følger den gode litteraturen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Solveig Østrem. Rakke, Morten

«Alt har vært ute av mine hender. Blikket på meg og på vårt forhold og mitt tidligere liv er totalt ute av kontroll. Karl Ove skriver sin versjon, og det er den som kommer til å bli den sanne.» Sitatet er hentet fra radiodokumentaren «Tonjes versjon. Ein radiodokumentar om å bli ufrivillig romanfigur». Karl Ove Knausgårds ekskone Tonje Aursland forteller i dette programmet hvordan det oppleves å bli brukt som materiale i hans romaner. Det hun opplever som vanskeligst, er ikke hva som er «forferdelig kontra fint» i bildet som gis av henne, men om at det nærmest blir umulig for andre versjoner å bli gyldige. Når Aursland likevel velger å komme med sin versjon, er hun bevisst på at takhøyden i det litterære miljøet kan være lav. Hun må derfor finne en svært gjennomtenkt form for at hennes fortelling skal kunne nå frem. Skrekkeksempelet hennes er «denne dårlige venninnen til Hanne Ørstavik» som skrev et essay om det å bli romanfigur, og som «ble tatt veldig dårlig imot av offentligheten». Aursland er livredd for å havne i en lignende situasjon.

Referansepunkt

Jeg var den «dårlige venninnen» Aursland refererer til. I 2005 skrev jeg et essay i tidsskriftet Samtiden om hvordan det kan oppleves å finne biter av sitt eget liv igjen i en roman. Hensikten med essayet var å tematisere de etiske dilemmaene skjønnlitterære forfattere står overfor når de med utgangspunkt i egne og andres virkelige erfaringer skaper fiksjon. Det siste året har jeg registrert at essayet er blitt et referansepunkt i debatten om forholdet mellom litteratur og levd liv. Jeg registrerer også at enkelte kommentatorer bekrefter Aurlands inntrykk av en ensidig mottagelse av essayet. Unn Conradi Andersen sier det slik i Dagbladet Magasinet 16. oktober: «Østrem ble avvist av et samlet kritikerkorps: «Ingen visste likevel hvem hun var. Så hvorfor ropte hun så høyt?»»

Avsporing

Men hva skjedde egentlig? Andersen tar feil på to punkter. For det første sto ikke kritikerne samlet. For det andre ropte jeg ikke særlig høyt.

Grunnen til at jeg valgte å skrive en tekst i et allmennkulturelt tidsskrift med en relativt liten leserkrets, var at jeg ønsket en prinsipiell debatt. Jeg ønsket å få belyst kompleksiteten i spørsmålet om i hvilken grad vi eier fortellerretten til våre liv når fortellingen også berører andres privatsfære. Erfaringen jeg tok utgangspunkt i, handlet ikke om grove overtramp, men om ganske alminnelige erfaringer som svært mange har, fordi de har hatt nærkontakt med en forfatter. Det vil alltid være en risiko for at en roman med selvbiografiske trekk oppleves krenkende av personer som i romanen er omskapt til fiksjon, selv når personene ikke er gjenkjennelige. Mitt budskap var ikke at denne risikoen kan eller bør elimineres gjennom regler eller klare grenser, men at også den levende «modellens» perspektiv må tilskrives gyldighet.

Lite sensasjonelt

Det jeg skrev om, var svært lite sensasjonelt. Det var derfor med stor forundring jeg måtte konstatere at saken havnet på førstesiden i Aftenposten, og at det deretter ble en sak som gjennom tabloidene ble omdefinert til sensasjonsstoff. I debatten som fulgte var det mange som ropte høyt. De kraftigste ropene kom fra forfattere og forleggere som først og fremst var sinte. Andre avviste problemstillingen som irrelevant og uinteressant. Noen sukket tungt, fordi de visste hvor uunngåelig denne diskusjonen er; så lenge det skrives bøker, vil debatten dukke opp med jevne mellomrom.

Nyansert kritikerkorps

Men kritikerkorpset sto ikke samlet. Etter at den umiddelbare støyen hadde lagt seg, kom flere nyanserte innspill om både ubehaget og kompleksiteten i forholdet mellom liv og litteratur. Både Dagsavisen (Anders Heger), Aftenposten (Per Anders Madsen og Ingunn Økland), NRK (Tom Egil Hverven) og Klassekampen (Alfred Fidjestøl) bidro med innsiktsfulle kommentarer om ulike dimensjoner ved problemstillingen. Enkelte forfattere (Knut Faldbakken og Roy Jacobsen) skrev om de vanskelige valgene de står overfor når de skal forsøke å skrive gode bøker og samtidig være gode mennesker.

Budskapet fra bokbransjen til Knausgårds slektninger, lærere, naboer og venner som er brukt i hans romaner, er at deres perspektiver ikke kan anerkjennes som gyldige»

Dagbladets kommentator Andreas Wiese skrev en kommentar med tittelen «Blomster skåret med kniv», der han usedvanlig presist beskrev dilemmaet slik det fortoner seg fra «modellens» perspektiv: «En grunn til at det kan oppleves særlig vanskelig å være modell for fiksjon, er at man blir en råvare: Bare deler av deg blir med i historien. Forfatteren blander og krydrer med likt og ulikt i sin fortelling ... At figuren i boken slik blir en annen enn deg selv, øker følelsen av å bli brukt, snarere enn å minke den.»

På stedet hvil

Det bemerkelsesverdige er at omtrent akkurat det samme som Wiese skrev i 2005, sto på trykk som en kommentar til Knausgård-debatten 23. september i fjor. Han brukte til og med tittelen om igjen. At den er like aktuell i dag, viser at debatten på mange måter står på stedet hvil. Men hva er det som gjør dette til en debatt der gjenbruk av kommentarer er høyst legitimt?

Svaret kan ligge i det Andersen husker som en ensidig mottagelse. De som sluttet rekkene og sto samlet, var de som representerte bokbransjen og forfatterne. Det kan se ut til at «korpskulturen» i det litterære etablissementet slår inn når noen «utenfra» kommer inn og mener noe om litteratur. Ved å avvise problemstillingen jeg forsøkte å løfte frem, kan de ha banet vei for en mer hensynsløs skrivekultur. Budskapet fra bokbransjen til Knausgårds slektninger, lærere, naboer og venner som er brukt i hans romaner, er at deres perspektiver ikke kan anerkjennes som gyldige.

Litteratur og virkelighet

Det er flere forhold jeg har fått mer innsikt i og et mer nyansert syn på enn jeg hadde tidligere. Jeg har blant annet forstått at de fleste skjønnlitterære forfattere skriver mye nærmere den erfarte virkeligheten enn leserne gjerne tror. Det er neppe til å komme bort fra at den beste litteraturen er den som er tettest på det virkelige livet. Derfor ligger det en reell konflikt mellom hensynet til kunsten og hensynet til etikken. Dette betyr ikke at forfattere er hensynsløse råskinn. Litteratur blir ikke til og leses ikke i et vakuum. Jeg vil tro at de fleste som skriver skjønnlitteratur, tvert imot er høyst berørt av den sosiale og kulturelle konteksten både forfatteren og litteraturen inngår i. Knausgård er selv et godt eksempel. Han sier i radiodokumentaren at det «var en slags eksistensiell krise» å skulle håndtere reaksjonene fra omgivelsene.

At man behersker språket, betyr ikke nødvendigvis at man har et reflektert forhold til den definisjonsmakten språket gir. Ikke alle forfattere har evne og vilje til å gå inn i prinsipielle etiske spørsmål relatert til det å skrive. Dette er like fullt spørsmål det er viktig å diskutere.

Er en annen debatt mulig?

Debatten ga meg også større innsikt i bokbransjens debattkultur. Jeg sikter ikke minst til den lave takhøyden og den manglende viljen til å gå inn i de etiske spørsmålene som følger den gode litteraturen. Men jeg er overbevist om at det internt i forlagene er mange som både tenker og handler klokt angående de etiske aspektene ved det å skrive, og som vet mye om hvordan forfattere opplever å bevege seg i spenningsfeltet mellom kunsten og det levde livet. Jeg tror større åpenhet om de etiske dilemmaene ville gjort selve saken mindre sensasjonspreget, debatten mindre tabloid og frontene mindre steile. I tillegg ville offentligheten blitt klokere.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Advokat og lyriker Cathrine Grøndahl ber forfattere ta mer hensyn

  2. KRONIKK

    Hva betyr såkalt virkelighetslitteratur? | Erling E. Guldbrandsen

  3. KULTUR

    Ingunn Økland: Knausgård forsvarer en litteratur uten fiksjon, men selv er han best når han dikter

  4. KULTUR

    Jakob Lothe: – Etikk har vært forsømt innenfor litteraturforskningen

  5. KULTUR

    Ingunn Økland svarer sine kritikere i Hjorth-debatten

  6. DEBATT

    Uredelig av Marstein ikke å gå inn på vektingen av menneskelige hensyn opp mot litterær verdi