La ikke terrorfrykten ta overhånd. Andre farer truer demokratiet.

Dagens trussel kommer ikke primært fra høyreekstreme terrorister.

Det er gått ti år siden 22. juli-terrorangrepene. Det gir anledning til å reflektere over hva slags trussel høyreekstremismen utgjør i dag, og hvordan trusselbildet har utviklet seg siden 2011. I den anledning vil jeg fremheve tre poenger.

• For det første må vi huske at sannsynligheten for å bli rammet av terrorisme er eksepsjonelt lav. Terrorisme virker derfor primært gjennom frykt. Dersom vi lar frykten ta overhånd, kan vi ende opp med å gå terroristens ærend.
• For det andre: I et langtidsperspektiv er voldstrusselen fra høyreekstreme historisk lav og massedrap som 22. juli-angrepene heldigvis sjeldne i Europa.
• For det tredje: Den største trusselen kommer ikke fra voldelige høyreekstremister, men fra høyreradikale krefter som forsøker å bygge ned det liberale demokratiet fra innsiden.

Terrorisme og frykt

Terrorisme kjennetegnes som de svakes og desperates våpen. De som ikke har makt eller evner til å påvirke samfunnet i ønsket retning på lovlig vis. De som må utnytte vår iboende evne til å la frykt overstyre handlingene våre. Derfor står vi som samfunn i et dilemma i møte med terrortrusler.

På den ene siden må vi ikke være naive og tro at ingenting vondt kan skje. Da risikerer vi å ikke forhindre farer som kunne vært forhindret.

På den andre siden må vi ikke overdrive farene, bli lammet av frykt og endre vår oppførsel på måter som terroristene selv ønsker. Da går vi terroristenes ærend.

Terrorfrykten har to kilder. Den ene er terroristenes evne til å kommunisere og sannsynliggjøre fare for gjentagende angrep. Derfor hevdet terroristen den 22. juli at flere terrorceller var klare til å angripe. Men det stemte ikke. Det stemmer som regel ikke. Nær samtlige terrorangrep fra høyreekstreme utføres av enslige aktører uten mulighet for gjentagelse.

Den andre fryktkilden er oss selv og måten vi forholder oss til terrortrusselen på. Her spiller mediene en avgjørende rolle.

Skadelige reaksjoner på terror

Som kjent har mediene en tendens til å overrapportere negative nyheter og overdrive farer, deriblant terrortrusler. Derfor er det viktig å minne om hvor lav faren for å rammes av terrorisme egentlig er.

For eksempel har studier funnet at sannsynligheten for å rammes av terrorisme i USA er om lag 12 ganger så lav som å dø av kvelning mens man sover, 87 ganger så lav som å dø av drukning, 1000 ganger så lav som å dø i en bilulykke, og 33.000 ganger så lav som å dø av kreft.

Disse tallene hjelper naturligvis ikke dem som allerede er rammet av terror, som ofrene fra Regjeringskvartalet og Utøya og deres pårørende. Derfor bør en grunnleggende del av staters innsats mot terrorisme være varig oppfølging av ofre og deres pårørende, så lenge det er behov, livet ut om nødvendig.

Noen ganger kan reaksjoner på terrorisme skade mer enn terrorismen selv. Reaksjoner på 9/11 (11. september 2001), den moderne histories dødeligste angrep, har forårsaket flere ofre enn de om lag 3000 som ble drept i angrepene.

For eksempel er det estimert at økningen i bilbruk som resultat av folks frykt for å fly etter 9/11 forårsaket flere dødsfall enn selve angrepene. I tillegg kommer flere enn 100.000 uskyldige ofre fra krigene i Afghanistan og Irak.

Likevel foretrekker folk flest inngripende og vidtfavnende tiltak når det gjelder terrorbekjempelse, selv om forskningen viser at slike tiltak kan få motsatt effekt. For en politiker som ønsker gjenvalg, kan det være fristende å tilfredsstille ønsket om å «ta terroristene» i stedet for å iverksette mer effektive – men mindre populære – tiltak, som omsorg eller en trygg utvei. Igjen er det frykten som avgjør – et uheldig samspill mellom frykten for å bli angrepet og frykten for ikke å bli gjenvalgt.

Disse observasjonene gjelder for alle former for terrorisme. Hva så med den høyreekstreme terrorismen?

Utviklingen i det høyreekstreme trusselbildet

Når vi skal måle utviklingen av høyreekstrem vold, er antallet angrep med dødelig utfall vårt sikreste mål. Slike angrep omtales bredt, og vi kjenner til nær sagt samtlige av dem.

Data fra både Vest-Europa og USA viser en nedgang i antallet angrep med dødelig utfall fra 1990 og frem til i dag.

I Vest-Europa nådde denne utviklingen et bunnpunkt i 2014 med null angrep. Siden 2014 har antallet gått noe opp, med en topp i 2016, året etter flyktningkrisen. Da var det ni dødelige angrep. Siden da har snittet ligget på tre angrep i året.

I 2020 ble det ifølge vår siste oppdatering gjennomført to angrep med dødelig utfall i Vest-Europa.

Videre skiller 22. juli seg ut som ett av relativt få høyreekstreme massedrapsangrep i Vest-Europa de siste 30 årene, og det klart dødeligste.

Bare fem av de 213 angrepene vi har registrert med dødelig utfall siden 1990, hadde flere enn tre drepte, og ingen flere enn ti drepte. Samtlige fant sted i Tyskland i henholdsvis 1993 (brannattentat, fem drepte), 1995 (rørbombe, fire drepte), 1996 (brannattentat, ti drepte), 2016 (masseskyting, ni drepte) og 2020 (masseskyting, 10 drepte).

En urovekkende trend blant dagens høyreekstremister er imidlertid gjentatte oppfordringer på nett til å gjennomføre massedrapsangrep.

Dersom flere tar slike oppfordringer på alvor, vil trusselbildet kunne endre seg, og vi vil se flere massedrapsangrep i fremtiden.

I tillegg til de nevnte masseskytingene i Tyskland i 2016 og 2020 har vi også sett to mislykkede forsøk: synagogeangrepet i Halle (Tyskland) i 2019 og ikke minst Philip Manshaus’ angrep på Al-Noor-moskeen i Bærum samme år, der målet var å drepe så mange muslimer som mulig.

Disse angrepene og angrepsforsøkene ble gjennomført av såkalte enslige aktører – det vil si personer som planlegger og gjennomfører angrep uten direkte involvering fra andre.

Det eksisterer med andre ord ingen velorganiserte høyreekstreme terrorgrupper i Europa dag. Dette står i motsetning til islamistisk terrorisme, som er understøttet av reelle organisasjoner, som Al Qaida og IS, med tilgang på penger og friområder som de kan planlegge angrepene sine fra.

Islamistiske terrorister står også bak betydelig flere massedrapsangrep i Europa enn høyreekstreme. Ifølge FFI-data (kommende publikasjon av Petter Nesser) har islamistiske terrorister gjennomført 20 angrep med flere enn tre drepte siden 1995 med til sammen 611 drepte.

Dette betyr imidlertid ikke at trusselen fra ytre høyre er triviell eller for den saks skyld mindre å bekymre seg for enn islamistisk terrorisme. Men trusselen kommer ikke primært fra de voldelige høyreekstremistene – det er de ikkevoldelige høyreradikale kreftene som rammer flest og rammer dypest.

Trusselen fra de ikkevoldelige

Den største trusselen fra ytre høyre i dag kommer ikke fra terroristene, fra de svake og desperate. Tvert imot kommer den fra en stadig sterkere global politisk bevegelse med tiltagende selvtillit og innflytelse i land som Ungarn, Polen, USA, Brasil og India.

Denne bevegelsen behøver ikke anvende terrorisme for å samle støtte til sin revolusjon. De utnytter heller sosiale medier, falske nyheter, konspirasjonsteorier og menneskers iboende fremmedfrykt til å sanke stemmer gjennom lovlige valg, for deretter å bygge ned demokratiske institusjoner fra innsiden.

I tillegg fører de en politikk som knebler meningsmotstandere og rammer etniske, religiøse og seksuelle minoriteter særlig hardt ved å innskrenke deres rettigheter.

Også Norge kan bli rammet

Så langt er Norge i all hovedsak blitt spart for denne utviklingen. Men bevegelsen er såpass stor og innflytelsesrik at man ikke kan utelukke at også Norge vil kunne bli «rammet» på et tidspunkt.

Om det skulle skje, er vi heldigvis utrustet med verdifulle ressurser som kan bli avgjørende i møtet med en slik trussel.

Disse inkluderer høy tillit til myndighetene og til hverandre, høy utdanning i befolkningen, et velfungerende rettsvesen, et aktivt sivilsamfunn, forholdsvis lav sosial ulikhet, en sunn offentlig debatt og en fri og uavhengig presse.

Slike ressurser gir oss et komparativ fortrinn. Men vi skal ikke ta dem for gitt, og vi skal ikke ta for gitt at de i seg selv vil være nok.

Min anbefaling i møte med dagens trusselbilde er derfor todelt.

• For det første må vi ikke ensidig fokusere på eller overdrive den tross alt begrensede terrorfaren, men heller erkjenne at den største trusselen mot demokratiet kommer fra annet hold.
• For det andre må vi i møte med denne ikkevoldelige trusselen satse på de virkemidlene som er best egnet til å ta livet av den.

Et lurt sted å starte kan være å finne liberaldemokratiske svar på de samfunnsutfordringene ytre høyre sanker stemmer på – enten det gjelder manglende integrasjon, en følelse av utrygghet eller politikerforakt.

• Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.