Kronikk

Du skal ikke lyve. Ikke om du er flyktning. Ikke om statsborgerskap.

  • Stein Erik Horjen
    Stein Erik Horjen
    Prostiprest i Asker

Mustafa Hasan har bodd i Norge i 13 av sine 18 år. Han skulle egentlig ut av landet innen 28. desember, men fristen er nå utsatt til 18. januar. Foto: Terje Bendiksby

Da er det ingen nåde. Selv ikke etter 14 år.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da Moses kom ned fra fjellet med sine steintavler, ble det satt en etisk standard for hele Israels folk. Budene som var skrevet på tavlene, skulle etter hvert bli førende også for hele den kristne verden. De ti bud har stått seg bra gjennom årtusenene.

Fra lovverket vårt og det som kalles vår kristne kulturarv, kan man derfor utlede en hel del av denne Moseloven.

At budene noen ganger kommer i konflikt med hverandre, trenger ikke å bety at de motsier hverandre. Det betyr bare at man ikke kan forholde seg slavisk til dem, men vurdere situasjonen. Det vil alltid være etiske dilemma når bud og forordninger møter virkeligheten.

Du skal elske din neste

Men er noen bud viktigere enn andre? Finnes det et hierarki, noen bud som er viktigere å overholde enn andre? Tja. Ikke å bedrive hor har vært en favoritt hos mange prester i fordums tid, men hva med i dag? Er det noen bud som er mer absolutte enn andre?

Spørsmålet er gammelt. Hvilket bud er det viktigste? Jesus fikk spørsmålet og svarte at det største bud er dette: Du skal elske Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og all din forstand. Men et annet bud er like viktig, sier han: Du skal elske din neste som deg selv.

Stein Erik Horjen er prostiprest i Asker. Foto: Privat

Når kjærligheten introduseres, får budene plutselig en helt ny kraft. Det handler ikke bare om å unngå å gjøre feil, men om å gjøre godt. Det handler ikke bare om å finne hvilke begrensninger som måtte gjelde i forhold til ansvaret vi har for hverandre. Ansvaret, som kjærligheten, er grenseløs, sier Jesus.

Så ekstremt er dette, selvfølgelig, at det nesten gjør budene ubrukelige. For hvem klarer å elske sin neste like høyt som man elsker seg selv?

Hvorfor drikker Jeppe?

Jesus introduserer mer enn et etisk dilemma, han sprenger skalaen. Og samtidig, som prester, må vi si noe fornuftig om dette. Noe som angår oss mennesker, og som gir mening i dag.

Jeg leser dette som at alle bud og forordninger må gå hånd i hånd med en holdning til andre, eller vår neste, om du vil. Det krever innlevelse mer enn formalia. Det krever omsorg, empati, medfølelse. Og mer enn skrivebordsteologi krever denne etiske tanken en forståelse av kontekst.

Hvorfor Jeppe drikker er derfor blitt et viktig spørsmål å besvare, og som overskrider den blotte fordømmelsen av drikkfeldighet.

I vår kultur, vår typiske, norske tillitsbaserte kultur, kan det se ut som om noen av budene har fått forrang fremfor andre.

Ingen nåde for løgner

Ærlighet varer lengst i Norge. Ikke i noe land som vi ønsker å sammenligne oss med, varer ærlighet lenger. Å vitne falsk er en av de største syndene du kan gjøre i Norge. Og forbrytelsen ser ikke ut til å ha noen foreldelsesfrister. Det ser heller ikke ut som om det er mulig å tolke løgnen som noe annet enn ringeakt for vår tillitsbaserte kultur.

Her i Norge snakker vi sant. Fordi det lønner seg. Og fordi det er større risiko å lyve. Dette er i hvert fall budskapet fra våre myndigheter.

Det er vår plikt å lytte til de som lyver og prøve å forstå hvorfor de lyver.

Folk som kommer fra kulturer hvor man ikke stoler på myndighetene, hvor politiet er en trussel, hvor rettferdighet er en illusjon eller hvor myndighetene ikke har kontroll, mangler denne erfaringen. Der kan det lønne seg ikke å snakke sant. Og det er heller ikke noen forventning om at folk snakker sant dersom det skulle sette dem i en vanskelig situasjon.

Slik er det for så vidt også i Norge. Heller ikke her er sannheten absolutt. Også her er det viktigste å ikke bli tatt i løgn. Men konsekvensene av en del av våre løgner er ikke så forferdelige som om du som flyktning lyver om statsborgerskap.

Der går grensen. Der er det ingen nåde. Selv ikke etter 14 år.

Frytbasert politikk

Slik er det blitt fordi det er ett bud som ser ut til å stå over alle, og det er egentlig ikke noe skikkelig bud heller. Nei, jeg snakker ikke om å ikke lyve, men om en politikk som bygger på det motsatte av tro, nemlig frykt. Frykt for hva?

Jeg håper ikke at det er frykten for at det blant oss skal finnes noen som har klart å lure seg til å bli norske. At det finnes riktige og uriktige nordmenn. Jeg velger å ikke tro at det er denne frykten som lammer våre politikere. Jeg tror det er en annen frykt, en redsel at det skal svirre rykter i verden om at Norge er et sted hvor man kan appellere til medmenneskelighet og medfølelse.

En mor har ønsket å beskytte sine barn. Dette skal nå det ene barnet straffes for.

Frykten for at vi dermed blir oversvømt av verdens elendige som krever opphold på humanitært grunnlag. Og det er en beslektet frykt i den politiske eliten. Nemlig at folk flest, du og jeg, velgerne, skal straffe politikerne om de gjør døren høy og porten vid.

Om det er loven at Mustafa Hasan skal kastes ut av landet med den begrunnelse som er kommet frem i pressen, må loven forandres.

Sannheten er et privilegium

Det er nemlig lov å lyve. Det er lov å unnlate å fortelle hele sannheten om man tror det kan beskytte familien sin. Det er lov å lyve når verden unnlater å erkjenne ens palestinske statsborgerskap bortsett fra når det søkes om asyl.

Det er vår plikt å lytte til dem som lyver og prøve å forstå hvorfor de lyver. Det finnes ofte gode grunner til det. Sannheten er et privilegium for dem som har alt, og som vet at det finnes tilgivelse.

Les også

Jeg er nervøs og stresset. Kommer jeg til å bli sendt ut?

En mor har ønsket å beskytte sine barn. Dette skal nå det ene barnet straffes for. Det andre går fri. Stedfortredende skyld er ikke noe vi vanligvis opererer med i dette landet. At vi nå gjør dette med flyktninger, viser hvor langt vekk vi har kommet fra kulturarven vår. La oss be om at våre lederes hjerter tiner når det blir jul, og at denne beslutningen omgjøres.

Dette er en enkeltsak i et hav av nød, men blir et symbol for hva slags samfunn vi ønsker oss.

Mustafa går på Nesbru videregående skole i Asker, rett nedenfor der jeg skal holde min julepreken. Det blir en annen preken enn dette, men denne var for Mustafa.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Det er uverdig at personer skal hjemsøkes av sine foreldres handlinger

  2. Les også

    Hør historien til Mustafa Hasan: – Norge er både glede og hat for meg

Les mer om

  1. Flyktningpolitikk
  2. Kristendom

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET
    Publisert:

    Har barnet ditt begynt å lyve?

  2. KRONIKK
    Publisert:

    Er du mørk i huden og lettkrenket, så er det din tid nå

  3. A-MAGASINET
    Publisert:

    Hva er det som gjør at noen krysser grensen fra godt til ondt?

  4. VERDEN
    Publisert:

    Nå er Joe Biden USAs president: – Vi har mye å reparere, gjenopprette og forsvare

  5. A-MAGASINET
    Publisert:

    Oslos biskop vet ennå ikke helt hvordan denne julen blir. Bortsett fra at hun skal trekke gatelangs.

  6. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, onsdag 25. november