Fra straff til behandling? Åtte myter om rusreformen
Den typen «straff» som vi foreslår her, har hittil ikke vært diskutert offentlig. Det bør den bli.
Rusreformen har noe verdifullt ved seg. Men i diskusjonen omkring den kommer det også frem noen myter. Vi har tatt for oss åtte av disse.
Hva er positivt? Det har lenge vært klart at bøter til rusavhengige er meningsløse og uheldige. Det er på høy tid at de fjernes.
Økt respekt og ikke-trakasserende metoder fra politiets side er også viktig, også om det noen ganger kan svekke oppklaring av narkotikasalg. Se punkt 4 nedenfor om dette.
Så til mytene:
1. Rusreformen innebærer å gå fra straff til behandling
Reformen inneholder ingen styrking av behandlingstiltak.
Hovedinnsatsen for rusavhengige i Norge har lenge vært hjelp, ikke straff. Et problem er at mange ikke er tilstrekkelig motivert for å slutte med stoff, ofte fordi de også har andre vansker. På kort sikt kan det føles bedre å ruse seg.
Dette er et hovedproblem i behandling, og reformen vil neppe ha noen innvirkning på det.
Knut Boe Kielland, lege, PhD, forsker, fagbokforfatter. Ledet arbeidet med «ROP-retningslinjen».
Arne Schanche Andresen, tidligere leder for Kompetansesenter Rus i Oslo og fagbokforfatter.
Øyvind Hansen, stifter, mangeårig leder og nå styremedlem i Solliakollektivet.
Per Holth, psykolog, professor i adferdsvitenskap ved Oslo Met.
Knut Reinås, sosiolog, leder i Forbundet mot rusgift og redaktør i tidsskriftet Mot rusgift.
2. Rusreformen vil føre til at færre rusavhengige sitter i fengsel
Nå sitter det sannsynligvis ingen i fengsel kun for bruk eller besittelse av illegale rusmidler.
Svært mange rusavhengige soner likevel i fengsel som følge av narkotikarelatert kriminalitet, som stoffomsetning, tyverier for å skaffe penger til stoff, kjøring i påvirket tilstand med mer (Seraf-rapport 2/2016). For denne gruppen er det behov for vesentlige endringer. Men rusreformen inneholder intet som vil kunne hjelpe dem.
3. Straff kan gjøre det vanskeligere å oppsøke hjelp
Det er neppe vanlig. Hvis dette er et problem, må det bli bedre informasjon om at denne faren ikke er reell. Flere søker behandling for å unngå straff.
Hvis noen lar være å søke behandling av frykt for reaksjoner, tenker de oftest på tap av førerkort eller omsorg for barn, men det ligger utenfor rusreformens område.
4. Vi kan bekjempe omfanget av narkotikabruk ved å rette innsatsen mot bakmennene
Å rette politiets innsats mot «langerne» har vært det politisk korrekte i minst 40 år. Men politi og tollvesen fanger bare opp omkring 5 prosent av heroinet som innføres (Sirus-rapport 8/2009). Lignende andel må regnes med for andre stoffer.
Økt innsats mot bakmenn vil bare ha ørliten effekt på tilgjengeligheten av narkotika. Likevel bør denne innsatsen fortsette, fordi det også har en viktig signaleffekt.
Redusert tilgjengelighet av narkotika oppnås best ved en reduksjon i antall brukere. Å bidra til dette er kanskje politiets viktigste oppgave innenfor dette feltet.
5. Mennesker med rusavhengighet kan velge fritt
Vi har alle begrensninger i valgfrihet som følge av bakgrunn og rammer. Rusavhengighet innebærer særlige begrensninger.
Svært mange ønsker å komme bort fra avhengigheten. Men «avhengighetens tvang» innebærer at de ikke tar de daglige valgene som skal til. Det gjelder spesielt i et miljø hvor tilgjengeligheten er høy og mange andre har lignende problemer.
6. Narkotikaavhengighet kan ikke behandles med straff eller tvang
Én bakgrunn for rusreformen er at straff ikke kan hjelpe rusavhengige. Det kan fortsatt diskuteres. Men i debatten blir dette ofte utvidet til en påstand om at behandling under tvang ikke hjelper, og det er en myte. Mye forskning tyder på at behandling under tvang under visse forutsetninger kan bidra til at mennesker får kontroll over rusavhengighet.
7. Regjeringens forslag innebærer at bruk av narkotika fortsatt vil være forbudt
Dette er selvsagt juridisk sett riktig. Men etter én veiledning finnes ingen sanksjon ved gjentatt lovbrudd. Det blir en krevende pedagogisk oppgave å få folk til å forstå at bruk fortsatt er forbudt.
8. Det finnes ingen type straff som kan hjelpe
Dette er sannsynligvis også en myte.
Forbudet mot bruk av narkotika kan gjøres tydeligere for den enkelte bruker ved en pålagt straff i form av rustesting med spyttprøver. I Norge har dette vært brukt i økende grad innenfor rammen av betinget påtaleunnlatelse, særlig overfor ungdom. Rapporter viser lovende resultater, men videre forskning må gjøres.
Rustesting gjør det også mulig å inkludere det som kalles læringsbasert rusbehandling (LBR). Metoden innebærer systematisk å forsterke/belønne ønsket adferd, som for eksempel rusfrihet. Dette er nok den best dokumenterte metoden for å oppnå redusert bruk av rusmidler hos rusavhengige, også når de har alvorlige psykiske problemer.
Forskning sannsynliggjør at en «straff» som kombineres med slike metoder, kan hjelpe mange. Det gjelder også dem som klarer seg dårlig innenfor dagens frivillige behandlingsopplegg.
Hva kan gjøres?
Det beste vil sannsynligvis være å utvide ordningen med betinget påtaleunnlatelse (eller lignende lovhjemler) til å gjelde nesten all narkotikabruk som oppdages av politiet.
Ledsagende rustesting med krav om negative tester i en viss periode vil trolig virke mer forebyggende enn bøter. Positiv rustest må ha konsekvenser som hyppigere tester eller forlenget testperiode.
Ledsagende rustesting med krav om negative tester i en viss periode vil trolig virke mer forebyggende enn bøter
Av og til-brukere vil nok ta det som et tydelig signal om at de bør slutte. De som har større problemer, må bli spurt om et opplegg som dette kan fungere for dem. Hvis ikke må de få behandling, eventuelt i døgninstitusjon.
Under eller etter behandling kan rustestingen gjøres, eventuelt sammen med LBR. Etter hvert kan dette bidra til at rusavhengige klarer å ta de valg som skal til for å unnslippe «avhengighetens tvang». Dermed vil det kunne bli et samspill hvor justissektorens grensesettende funksjon kan bli et virkemiddel også i behandling, på samme måte som rustesting i døgninstitusjoner.
«Fra straff til behandling»
Forslaget vil åpenbart kreve økte behandlingsmuligheter. Til gjengjeld vil redusert narkotikabruk gi lavere omsetning og mindre behov for fengsel. Dermed blir regjeringens slagord «fra straff til behandling» en realitet.
Den typen «straff» som vi foreslår her for bruk av illegale rusmidler, har hittil ikke vært del av den offentlige diskusjonen om rusreformen. Det bør den bli.
En mer detaljert skisse til et slikt opplegg er utarbeidet av noen av oss og støttet av de andre. Den er sendt blant annet til Stortingets helse- og omsorgskomité.
