Kronikk

Vi har avdekket store mangler i Michelets bok fordi den har store mangler

  • Elise Barring Berggren
    Historiker
  • Bjarte Bruland
    Historiker
  • Mats Tangestuen
    Historiker

Marthe Michelets omdiskuterte bok «Hva visste hjemmefronten?» ble møtt med en motbok av kronikkforfatterne Elise Barring Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen. Espen Søbye har svart dem i den ferske boken «Hva vet historikerne?». Her kommer kronikkforfatterne med et tilsvar til Søbyes bok.

Vår gjennomgang viser problemer ved «Hva visste hjemmefronten?». Søbye anser ikke dette som en svakhet ved Michelets bok, men ved vår.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Debatten om kildebruken i Hva visste hjemmefronten? fortsetter å engasjere. Det seneste bidraget er Hva vet historikerne?, der forfatter og filosof Espen Søbye gjør seg refleksjoner om våre funn i Rapport frå ein gjennomgang av «Hva visste hjemmefronten?».

Hva Søbyes bok først og fremst viser, er at vår bok står seg i en kritisk gjennomgang.

Han har ikke omtalt – og dermed heller ikke motbevist – den store majoriteten av misvisende kildebruk som vi har avdekket. I flere viktige spørsmål er han delvis enig med oss i at det er mangler i Michelets bok, og at hun har strukket kildene for langt.

Marte Michelet bok «Hva visste hjemmefronten» startet en stor debatt om holocaust i Norge.

Søbye bruker deler av boken til å komme med sine egne selvstendige analyser av antisemittiske holdninger, fluktapparatet og varsling. Selv om Søbye ikke alltid er kommet til samme konklusjon som oss, er flere av analysene hans både interessante og velbegrunnede. I slike sekvenser er Hva vet historikerne? et nyttig bidrag til den faglige debatten.

Andre steder har boken en harselerende tone, med merkelapper og vranglesninger. På denne måten skaper Søbye oppkonstruerte uenigheter. Slik Tom Hetland skrev da han anmeldte boken i Stavanger Aftenblad i forrige uke: «Søbye er ingen romsleg lesar. Han tek det meste i verste meining.»

Hva slags bok har vi skrevet?

Deler av Søbyes kritikk er feilslått i den forstand at den bygger på en manglende erkjennelse av hva slags bok vi faktisk har skrevet. Han kritiserer oss flere ganger for de temaene og kildene vi har valgt ut, uten å ta høyde for at vi studerer disse fordi poenget med boken vår nettopp er å undersøke Michelets tolkning av dem.

Han kritiserer oss også for ikke å belyse større spørsmål i forskningen, men bare Michelets kildebruk.

Men en forutsetning for enhver virksom undersøkelse av en historisk hendelse er at disse gjøres med etterrettelige metoder. At innholdet i kildene var modifisert og Michelet manglet understøttelse for sentrale påstander, var ikke bare et problem for Hva visste hjemmefronten? isolert sett. For boken ble raskt sitert av fagfolk og debattanter som ikke selv gikk til kildene.

Kronikkforfatternes motbok.

Fordi den fikk så mye oppmerksomhet og gjennomslag, var faren at også den videre offentlige diskusjonen og forskningen om holocaust skulle ta utgangspunkt i unyanserte premisser og ledes inn på et villspor.

Rapport frå ein gjennomgang av «Hva visste hjemmefronten?» er et forsøk på å unngå dette gjennom å redegjøre for holdbarheten i Michelets konklusjoner. Vår gjennomgang representerte ikke slutten på debatten om disse viktige temaene, men var helt nødvendig for å sikre at de kunne fortsette å belyses i et konstruktivt spor.

I et intervju i Klassekampen sier Søbye at «[d]et er naivt å tro at vi kan få en nøytral og objektiv virkelighetsbeskrivelse av norsk okkupasjonshistorie». Det er vi enig i. Det finnes alltid flere legitime tolkninger av samme hendelse.

Men det betyr ikke at alle tolkninger er legitime. Og noen ganger er det faktisk mulig å si at noe ikke kan stemme.

Brodersens antisemittiske stereotypier

Men Søbye har også nyttige innspill vi til dels kan si oss enige i, og punkter der vi kan ta selvkritikk.

Vi har for eksempel diskutert metode og kildekritikk underveis i boken i forbindelse med de enkelte tolkningsspørsmål, men Søbye har et poeng i at en egen seksjon om dette sikkert kunne ha vært klargjørende.

Hva Søbyes bok først og fremst viser, er at vår bok står seg i en kritisk gjennomgang

Søbye kritiserer oss også for ikke å være tydelige nok om Arvid Brodersens holdninger til jøder.

I boken stiller vi spørsmålet «Var han antisemitt før krigen?». Det svarer vi ikke konkret på, noe vi burde ha gjort. Vi er ikke tydelige nok på at Brodersen var preget av antisemittiske stereotypier på 1930-tallet.

Svaret vi gir, var at han ikke var nazistisk antisemitt, en type antisemittisme «der jødane vart oppfatta som ei konspiratorisk kraft som måtte utskiljast og seinare utslettast».

Grunnen til at vi svarer slik, er at Michelet påstår at Brodersen hadde vært en tilhenger av nazismen, og da var det den nazistiske formen for antisemittisme som var interessant å undersøke.

Men slik Søbye poengterer, var det ikke viktig hva Brodersen mente i første halvdel av 30-tallet, men hva han mente under krigen.

Michelet skaper et inntrykk av at Brodersen hadde nazistiske sympatier og derfor hindret videreføring av varsler om jødedeportasjonene, altså at han var en «portvokter». Det finnes det ikke kildemateriale som viser.

Ifølge Søbye siterer vi Brodersens egne ord for å «frikjenne» ham. Hvorfor disse sitatene med antisemittiske stereotypier skal være skikket til å frikjenne noen, vet vi ikke.

Brodersens syn på jøder er dypt problematisk. Men det betyr ikke at han var nazist. Arvid Brodersen hadde mange av de samme reaksjonære holdningene til jøder i 1933/34 som transportoffiseren Theodor Steltzer, som er en av Michelets helter.

Espen Søbyes ferske bok som svar til motboken.

Leter etter feil

Andre steder bærer Søbyes bedømmelse av vår bok preg av å snu saksforholdene på hodet.

Ifølge Søbye har vi «konsekvent» forsøkt å finne påstander hos Michelet som vi «anser for ikke tilstrekkelig belagt». Videre hevder han at vi har unnlatt å ta med momenter som styrker hennes påstander.

Søbye observerer altså at vi har avdekket en stor mengde uriktige påstander hos Michelet, og slutter ut fra det at vi må ha lett etter feil.

Men vi har avdekket store mangler i Michelets bok fordi det er store mangler i Michelets bok.

Det blir snudd på hodet i Hva vet historikerne?: At vår gjennomgang røper problemer ved Hva visste hjemmefronten?, blir hos Søbye ikke å anse som en svakhet med Michelets bok, men ved vår.

Hva gjennomgangen vår består i, har vi beskrevet innledningsvis i boken: Vi ville «drøfta nokre av dei mest sentrale påstandane til Michelet og om ho har grunnlag for desse i kjeldene».

På denne måten skaper Søbye oppkonstruerte uenigheter

Søbyes observasjon er likevel interessant: Michelets bok er altså så preget av misvisende kildebruk at en gjennomgang av boken avdekker et så overveldende antall mangler at det for en leser kan fremstå som om vi kun har lett etter det.

Det reiser også spørsmålet: Når den misvisende kildebruken er så omfattende, hvorfor er ikke det blitt oppdaget av Søbye, som har skrevet forordet i Hva visste hjemmefronten? og vært med i juryer som har gitt den to priser?

Les også

  1. Mener Marte Michelets kritikere driver med flisespikkeri. Nå kommer Espen Søbye med motbok.

  2. Bokanmeldelse: Feilslått forsvar for Marte Michelet

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Holocaust