Kronikk

22. juli-terroristens historie er en historie om det norske utenforskapet

  • Aage Storm Borchgrevink
    Aage Storm Borchgrevink
    Forfatter
Radikalisering kan ha dype røtter, mener kronikkforfatteren. Bildet viser Anders Behring Breivik i Telemark fengsel i forbindelse med rettssaken om soningsforholdene i 2016.

Forsøk på å redusere 22. juli til et spørsmål om enten psykiatri eller politikk leder galt av sted.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I årene etter at jeg ga ut bok om 22. juli, fikk jeg sporadisk brev fra Anders Behring Breivik.

De første var tettskrevne ark om ideologi. Den selvutnevnte ridderen agnet kroken med nytt fra tankesmien, sendte brev i alle himmelretninger og håpet vel at noen ville bite på.

Det siste brevet var kort, personlig og adressert til meg som ekspert på «patologiseringspropaganda mot regimemotstandere». Teksten var forvirrende, men han klaget over at han var «begravet levende» og at boken min hadde skapt «problemer» for ham.

Så ble det stille.

En rekke utredninger de siste årene viser hvordan Norge produserer utenforskap, blant annet ved mangelfull beredskap mot omsorgssvikt og andre overgrep mot barn, advarer forfatter Aage Storm Borchgrevink.

Det hadde vært så vel å kunne glemme ham, erklære saken for avsluttet og oppgjøret for oppgjort. 22. juli burde vies til minnet om ofrene og verdiene vi deler. Men hvem er «vi»? Og hva er det egentlig vi deler?

Uenighet og polarisering

I begynnelsen av juni presenterte Senter for ekstremisme-forskerne Anders Jupskås og Øyvind Solheim en undersøkelse av nordmenns forståelse av 22. juli.

Forskerne skiller mellom tre hovedfortellinger, som til dels er gjensidig utelukkende.

  • Demokratifortellingen handler om at Breivik angrep demokratiet som sådan, og at Norge har taklet terroren bra.
  • Mangfoldsfortellingen handler om at Breivik angrep venstresiden og det flerkulturelle fellesskapet.
  • I ytre-høyre-fortellingen er ikke angrepet politisk, men en gal manns handlinger utløst av norsk innvandringspolitikk.

Mens en relativt stor minoritet mener at Arbeiderpartiet har «utnyttet» terrorangrepene, er det en tilsvarende gruppe som er opprørt over at Norge ikke har tatt et oppgjør med Breiviks ideologi. Forskerne peker på at en tidlig fase av enighet gjerne avløses av økt konflikt og advarer om muligheten for polarisering fremover.

«For å unngå at arven etter 22. juli blir ytterligere polarisert, er det avgjørende at demokratinarrativet og mangfoldsnarrativet kan eksistere side om side,» avslutter de.

Kan det være at noe av uenigheten bunner i manglende kunnskap om Breiviks radikalisering?

Hullet i offentligheten

Studien viser relativt stor enighet om hva som skjedde, men mindre om hvorfor. Mens nesten alle er enige om at Breivik er en «gal» høyreekstremist, råder det usikkerhet om hvordan han ble slik.

«Nordmenn er også delt i synet på betydningen av (Breiviks problematiske) oppvekst,» skriver forskerne. «Kanskje skyldes det at oppveksten har vært relativt lite diskutert. Det er i hvert fall mange som sier at de ikke har en sterk oppfatning eller at de ikke vet.»

Hvis dette er tilfellet, er det ikke så rart.

Anders Behring Breiviks radikalisering handler om både psykiatri og politikk, mener forfatter Aage Storm Borchgrevink. Bildet viser gården Breivik leide i månedene før terrorangrepene.

Hullet i offentlighetens behandling av tilfellet Breivik kommer til syne i 22. juli-kommisjonens rapport: «Vi har unnlatt å se nærmere på spørsmål knyttet til gjerningsmannens motiv, oppvekst eller helsetilstand, og vi har heller ikke sett på samfunnets tiltak mot tidlig forebygging av radikalisering.»

Pressen har også vært forsiktige. Selv etter 77 begravelser ville ikke redaksjonene fortelle om barnemishandling og psykisk sykdom i familien Breivik.

Da jeg jobbet med saken, følte jeg en uvilje blant journalister mot å «redusere» terror til et spørsmål om barne- og familiepolitikk.

Krimjournalistikk er for de tøffe gutta, mens helse og psykiatri er sånt damer skriver om.

Gutten uten identitet

Breiviks historie handler om utenforskap bak fasaden og at radikalisering kan ha dype røtter. Den handler om advarsler som ikke ble hørt:

Domstol og barnevern avfeide psykiaternes anrop om omsorgssvikt og skjevutvikling. Den ustabile alenemoren hans ba om hjelp for å håndtere ham. I ettertid kan man spørre seg om hun fikk det.

Psykiaterne som utredet familien, beskrev det som i dag kalles en tilknytningsforstyrrelse hos den lille gutten. Han hadde normale evner, men var ute av stand til å forestille seg andres følelser eller kjenne seg selv. Psykiaternes beskrivelse ligner på hvordan Breivik i manifestet skildrer seg selv som en zombie, levende død og uten bånd til andre mennesker.

Domstol og barnevern avfeide psykiaternes anrop om omsorgssvikt og skjevutvikling

Han forsøkte å danne en identitet ved å shoppe merkevarer i butikkene og ideologi på nettet. Tilknytningsforstyrrelsen utviklet seg til det rettsmedisinerne beskrev som en sammensatt personlighetsforstyrrelse med vekt på narsissistiske, paranoide og dyssosiale trekk. I manifestet kommer dette tydelig frem, sammen med hans kvinnehat og sadisme.

Manifestet er like mye bisarr selvbiografi som ideologisk traktat, og beskriver forvandlingen som inntrer når psykiatri møter ideologi. Gjennom terrorhandlingene skal zombien gjenoppstå som ridder og frelse Europa fra «kulturmarxister» og muslimer. Terrorhandlingen vil inspirere andre til kamp og gjøre Breivik kjent og mektig.

Lærdommene etter 22. juli

Jeg tror det er noen lærdommer i dette.

Forsøk på å redusere 22. juli til et spørsmål om enten psykiatri eller politikk leder galt av sted. Breiviks radikalisering handler om begge deler, noe også forskning på europeiske jihadister tyder på. Utenforskapet kom først, deretter fant de ideologien.

Oppgjør med ideologien er viktig, men kan samtidig og paradoksalt legitimere Breiviks avatar. Der hvor den egentlige Breivik er lite kjent, lever hans hjemmesnekrede ridderskikkelse videre. Kanskje er dette Breiviks «problem» med at jeg biograferte ham?

For Brenton Tarrant, som drepte 51 mennesker i to moskeer på New Zealand i 2019, var Breivik helten. Tarrants manifest beskriver den samme forvandlingen, med litt andre begreper: «Turisten» Tarrant våkner opp og blir en «soldat» i den hvite rases tjeneste. Noen måneder senere angrep rasisten Philip Manshaus en moské i Bærum, inspirert av Tarrant.

Hva verner mot terror?

22. juli var det som om Norge sprakk, og jeg fikk et glimt av mørke bak fasaden.

Gjerningsmannen var ikke fra en annen planet, men hadde gått på samme skole som broren min. I ettertid tror jeg det var mine egne illusjoner som sprakk. Manshaus hadde gått på samme skole som datteren min, men denne gangen var jeg mindre sjokkert.

En rekke utredninger de siste årene viser hvordan Norge produserer utenforskap, blant annet ved mangelfull beredskap mot omsorgssvikt og andre overgrep mot barn. Men hatet er lite synlig ettersom de fleste vender aggresjonen mot seg selv. Og kanskje fordi man ikke vil se det. For min del gjorde 22. juli meg mer klar over egne skylapper.

Gjerningsmannen var ikke fra en annen planet, men hadde gått på samme skole som broren min.

På sitt landsmøte i mai vedtok Arbeiderpartiet AUFs forslag om å etablere en ekstremismekommisjon for å undersøke radikalisering. Hovedofferet for terrorangrepet tar altså selv initiativ til å vende blikket innover og studere utenforskap i vårt eget samfunn.

En slik kommisjon vil kunne bidra til å tette hull i kunnskapen om terror. Kan hende vil større forståelse av det norske hatet føre til mindre polarisering og bidra til bedre beredskap. Vern mot terror handler om helikoptre, men også om samfunnets evne til å se seg selv i speilet.

Les også

  1. Endelig får vi et oppgjør etter 22. juli

  2. Såret som aldri gror

  3. Vil barnet ditt vite om det som skjedde 22. juli? Her er ekspertenes råd til hvordan å snakke om terrorangrepet.

Les mer om

  1. 22. juli
  2. Radikalisering
  3. Barnemishandling
  4. Psykiatri
  5. Oppvekst
  6. Kronikk
  7. Terror