Kronikk

Langrennssporten har rotet seg bort. Alle løp er blitt like.

  • Lena Andersson
    Lena Andersson
    Forfatter og samfunnsdebattant

Mine minner om hvordan Zimjatov og Savjalov gikk på ski for førti år siden er sterkere enn minnene om Bolsjunov og Ustiugov forrige helg, skriver kronikkforfatteren. Her tredobbelt gullmedaljør Nicolaj Zimjatov i Lake Placid i 1980. Juha Mieto bak. Foto: NTB / EPU / NTB

Det er blitt totalt meningsløst å se på langrenn.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ingen gjør en forandring for at noe skal bli verre. Når det likevel blir verre, skjer det av ubetenksomhet eller fordi en eller annen konsekvens var så fordelaktig at den var verdt det. Men iblant foretas det veivalg som forvansker selve hendelsens karakter, slik at den blir utarmet.

En slik nordisk aktivitet – langrenn på ski – gjennomgikk en omstrukturering av det slaget for noen tiår siden. Det ga en ikke tilsiktet effekt verdt å merke seg: Det finnes ingen skikonger eller -dronninger lenger.

Frem til 1988 besto herrenes konkurranser i langrenn av tre distanser: 15, 30 og 50 kilometer. Alltid individuell start. Selve poenget var å kunne holde stor fart uten drahjelp og disponere løpet sitt, ikke å finne seg en god rygg.

De tre distansene var tydelig adskilt, men likevel sammenholdt. Balansen mellom dem var veloverveid. En skikonge måtte beherske alle tre.

Langrennssporten rotet seg bort

Dugelige herreskiløpere finnes det like mange av i dag som da, men de beste fremstår ikke lenger som suverene, som skikonger. Det finnes ingen tronpretendenter heller, for det finnes ingen trone, bare en stri strøm av flyktighet, et virvar av likeartede fellesstartløp, konkurranser uten rytme og karakter, opphakkede tilfeldighetshendelser.

Nordmennene går jo fantastisk, og et par russere er fabelaktige, men glatte og ansiktsløse på en måte som de ordknappe sovjetløperne fra bak jernteppet aldri var. Mine minner om hvordan Zimjatov og Savjalov gikk på ski for førti år siden er sterkere enn minnene om Bolsjunov og Ustijugov forrige helg.

Det har ikke først og fremst med det å gjøre at jeg var ti år for førti år siden, men at langrennssporten rotet seg bort. Den forsto ikke seg selv, men trodde at den burde bli noe den ikke var. Dermed gjorde den vold på sin essens, denne sportsgrenens innebygde forhold mellom de enkelte delene: kropp, psyke, utstyr og underlag.

Med essensen følger en formålslikhet, en naturlig retning og hensikt. Det betyr at det finnes en ideell måte å utøve sporten på, en måte der den når sitt fulle uttrykk og delene er i samklang med hverandre.

Endringen skyldes pengebegjær

Vi hadde nådd det, og kastet det bort. Derfor er sportsgrenen nå vektløs og tom. Konkurranseformatet utmerker seg ved vaghet hva angår sin egen mening, hva det er som måles, hva det er vi har fått rede på når løperne går i mål. Det har ikke noe ærend, bare et nytelsessykt behov for å vise seg frem.

Endringen skyldes pengebegjær og en slags profesjonalisering, ikke i betydningen spesialisering og mer dyktighet, men på samme vis som skjøgen profesjonaliserer kjærligheten.

Langrenn ble gjort til en lettfordøyelig arenaidrett, der TV-seerne skulle få følge hver meter av konkurransen og ikke behøve å kunne noe eller bruke hjernen og tidtagerklokken for å finne ut hvem som ledet eller lå på tiende plass. Man gjennomførte etter planen, og disse meterne viste seg å være totalt meningsløse å se på.

Mer idealistisk enn underholdende

Dette sier oss én eneste ting: Langrenn er ikke blitt til for det kommersielle massemarkedet. I dypet av sin sjel er langrenn en amatøridrett, mer idealistisk enn underholdende.

Riktig utført har den derfor en slags sannhetsverdi, dens formål er et spørsmål, det samme som kunsten og filosofien iblant stiller: «Hva er sant, hva er mening, hva er ekte? Hva vil det si å presse kroppen mot klokken i ett eneste spor i kupert terreng i vekslende vintervær?»

For denne sin ekte væren er idretten blitt belønnet rikelig i materialismens århundre og har fremkalt beundring, så alvorlig i sin hensikt og genuint treffende at den fostret legendariske skikonger og uforlignelige løp.

Siden ble den sofist og gikk ut på torget for å by frem sine kunster til flere, pyntet seg til det ugjenkjennelige for likegyldige tilskuere, mistet seg selv, så vel som respekt og selvrespekt.

Geskjeftig og flyktig

Det går ikke å sette sammen verden slik man ønsker. Man må forstå den før man begynner å herje med den, må lytte til den for at den spontane ordningen skal oppstå, slik Friedrich Hayek så det frie samfunnet. Det frie samfunnet er ikke gevinstmaksimering i enhver krok, fordi det vi foretar oss, påvirker markedet.

Langrennssportens utvikling fra å være noe som er varig og inngir respekt til noe geskjeftig og flyktig, var ikke nødvendig. Men da formen ble brutt opp og eksperimenter ble satt ut i livet, var konsekvensene uunngåelige.

Det kunne ikke gått annerledes når man med et lite tilpasset produkt søkte seg til fornøyelsens arenaer.

Det blir ingen skikonger lenger, for det hviler noe lettvektig og innholdsløst over det å ligge i le i en klynge i fjorten og en halv kilometer, og så spurte.

Den monotone fremgangsmåten i langrennssportens storhetstid ga langt flere uforglemmelige hendelser. Enkelte konkurranser var som løftet ut av tiden mens de fant sted.

I dagens skiløp blir nesten ingenting uforglemmelig, alle er i samme haug, det er uvesentlighet etter uvesentlighet og en inflasjon av like viktige løp. Konturer savnes. Bare de nærmeste sørgende husker hvordan det gikk i det siste verdensmesterskapet.

Metafor for samfunnets organisering

For øyeblikket kan det en og annen sjelden gang være fascinerende å se løpernes virtuositet, posisjonering før målgang, eksplosivitet på oppløpet.

Men det er ikke fascinerende nok, for skiløpingens evige og ufravikelige kjerne, dens unique selling point, består ikke av disse egenskapene. Den tilbyr hverken det reneste eller beste uttrykket for eksplosivitet, taktikk og teknikk.

Vil man se virtuositet i vinteridrett, er kunstløp mer utpreget. Taktikk har et preg av sluhet og står lavt i hierarkiet av menneskelige dyder.

Det kan være nyttig å tenke over langrennssportens reise inn i likegyldigheten gjennom slurv og raske avveininger, for den kan fungere som metafor for vesentligere deler av samfunnets organisering: Som metafor for en epoke som har overbevist seg om at ingenting har essens eller retning, at tilværelsen består av løse bestanddeler som man setter sammen etter hvilket resultat man ønsker seg og mener å ha rett på å få, snarere enn etter fenomenets iboende egenskaper.

Om man ikke er oppmerksom på den indre logikken i en virksomhet fordi man ser alt slikt som vilkårlige og dermed villige forandringsobjekter i en verden uten struktur, da kommer man til å ta en gal beslutning, en ødeleggende beslutning. Og attpåtil gjør man seg fullstendig tyngdeløs.

Oversatt fra svensk av Bjørg Hellum.

  1. Les også

    Lena Andersson: – Det finnes ingen felles fornuft eller felles referanser. Det er håpløst i samfunnsdebatten.

  2. Les også

    Lena Andersson: - Skal vi innføre et slags økodiktatur?

  3. Les også

    Bokanmeldelse: Vidunderlig humoristisk Sverige-portrett

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Langrenn

Flere artikler

  1. KULTUR
    Publisert:

    Vi må snakke mer åpent om at idrett og spiseforstyrrelser er «søskenkulturer»

  2. KRONIKK
    Publisert:

    Mørket har senket seg over Egypt

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Kor er smittefaren i teater for eit einaste menneske? Kan nokon med smittefagleg kompetanse forklare?

  4. KRONIKK
    Publisert:

    Har vi tryggere tider i vente nå som Biden er president? Tvilsomt.

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Vi vokste opp med lite annet enn ekle vitser og stillhet om transpersoner. Nå må vi rydde opp.

  6. KRONIKK
    Publisert:

    Vi bruker stadig mer kraft i Norge. Det stiller oss overfor noen veivalg.