Kronikk

Kronikk: Ikke bare å ta seg sammen når man er psykisk syk

  • Halvor Bruun
Jeg tror på arbeidslinjen, jeg tror at det er sunt å ha noe å gjøre, skriver Halvor Bruun, her på jobb i Redningsselskapet sammen med generalsekretær Rikke Lind og seniorkonsulent Atle Giljarhus.

For en som er psykisk syk kan arbeid absolutt være sunt. Men da må man møtes med omsorg, tydelighet og fleksibilitet – ikke med krav om arbeidsplikt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 2012 hadde jeg en kronikk, «De primitive refleksene», på trykk i Aftenposten. Den gangen var drømmen å komme ut i arbeid.

Jeg skrev «Men hvem vil ansette en med høy risiko for sykefravær og varierende arbeidskapasitet? Selv om de ville fått en kunnskapsrik og kreativ kollega, men med behov for en del tilpasninger. Jeg har ikke funnet den arbeidsgiveren. Utfordringen er herved gitt.»

Halvor Bruun.

Redningsselskapet ved generalsekretær Rikke Lind tok den utforingen. Det ble ikke en enkel prosess. Jeg tror jeg har satt noen grå hår i hodet på flere av mine sjefer, for å si det forsiktig. I begynnelsen sa jeg for eksempel opp jobben ca. én gang i måneden. Helt til generalsekretæren påpekte – «Halvor, det må du slutte med!»Det hjalp med direkte tale.

Selvsentrert av terapi

Det var vel også et rop om oppmerksomhet. Det er ikke bare enkelt å komme ut i arbeid og bli en liten brikke i et maskineri.

Etter mange år i terapi, var jeg vant til at mine behov og utfordringer ble lyttet til. Man kan faktisk bli ganske selvsentrert av sånt. Dessuten var jeg vant til å kunne bryte avtaler. Jeg har ikke tall på antall terapitimer jeg har droppet uten å gi beskjed, dessverre.

Det å bryte avtaler lar seg ikke forene med arbeidslivet. Så det de fleste lærer i ung alder har jeg måtte jeg lære de to siste årene. Lærdommen er at ingenting kommer av seg selv og at endringer er smertefullt.

Det å gå på jobb tross sterk sosial angst, det å gå på jobb selv om du er så trøtt at du nesten besvimer, er krevende. Men som alt annet slit, har dette en oppside.

Én ting er å ha penger, kjøpe seg en bil og slippe å vurdere om du har råd til den kaffen du har lyst på. Noe helt annet er fredagsfølelsen, det å være sliten etter en lang uke, det å ta morgentoget med alle andre slitne medborgere, det å føle seg nyttig.

Det gir en følelse av verdighet. At man har funnet sin plass.

Deler uvante tanker

Nå har jeg nevnt noen av mine erfaringer – så hva kreves av en arbeidsgiver?

Det blir jo spekulasjon fra min side. Men jeg vet at jeg har sendt en del uortodokse e-poster og sms-er og hatt noen rare samtaler med både generalsekretæren og min nærmeste sjef.

Jeg har beskrevet hvor forferdelig livet er, at jeg bare ville dø og har tatt opp spørsmål som andre regner som svært personlig og privat. Jeg deler uvante tanker. Det er kanskje også et produkt av terapi, den selvutleverende åpenheten.

Jeg har vært heldig fordi jeg har hatt stødige kolleger rundt meg, som ikke har blitt skremt av alt dette.

Av og til har jeg hatt et ønske om å dø og forsvinne. Og jeg har sagt det. Det er jo sannheten, men kanskje ikke naturlig å dele med kolleger. Samtidig har jeg vel hatt behov for å fortelle at livet hjemme, når jeg har gått i dekning, ikke akkurat er en fest.

Fremdeles hender det at jeg går i hi, at jeg blir hjemme noen dager. Men jeg tror de gode folkene i Redningsselskapet forstår litt mer nå, i hvert fall dem jeg har snakket med om disse tingene.

Klokt å være åpen

For det er krevende å forklare hvordan dette med psykisk smerte arter seg, og det er ikke alltid noe mål i seg selv å forklare alt, heller.

Samtidig er det kanskje klokt å være åpen, særlig for å uttrykke at man ikke er lat, men psyk.

At telefonene og e-posten fra meg kanskje kommer fordi man føler seg liten og redd, og at man trenger trygghet midt oppe i alle de paranoide tankene om at den og den er sur eller lurer meg, at ingen vil meg vel eller har en fæl agenda,

Så toleranse og fleksibilitet er definitivt noe som kreves for å få mennesker i min i situasjon i jobb.

Et annet incentiv er det faktum at min arbeidsgiver får lønnstilskudd. Det betyr at Nav betaler noe av lønnen. Det tror jeg er en smart løsning. Redningsselskapet får refundert en del på grunn av manglende stabilitet, samtidig som de forplikter seg ved å betale resten.

Jeg tror dette er en mer fremtidsrettet og robust løsning enn såkalt arbeidspraksis der Nav betaler alt. Med lønnstilskudd må alle ta en del av ansvaret.

Så dette med å få mennesker med nedsatt funksjonsevne ut i jobb lar seg gjøre, men det krever innsats og ressurser fra alle som er delaktige.

En avgrunn av vonde følelser

Men den viktigste jobben har nok jeg gjort selv. Bak den smilende og rolige fasaden, kan det skjule seg en avgrunn av vonde følelser og tanker.

Alle mennesker har vel noe av dette, men jeg føler og tenker sterkere. Både på godt og vondt.

I korte perioder er jo arbeidskapasiteten min større enn hos andre, andre ganger er den redusert. Forskningen om bipolaritet beskriver dette. Vi scorer høyere intellektuelt på en del områder, samtidig kan vi svekkes av depresjoner eller manier. Så å trosse alt dette er min største seier. Og da er det verdt å ta de skamfulle samtalene etter manglende oppmøte eller å takle den dårlige samvittigheten når ikke alt har gått som det skal.

Midt i dette kaoset skal man finne den såkalte restarbeidsevnen. Jeg tror mange med meg har mye av det, men det er ikke nok bare å ta seg sammen.

Og her ligger den store tankefellen, som mange politiske tenkere går i – uavhengig av politisk ståsted: Tanken om at hvis man reduserer trygden og krever aktivitetsplikt, så vil folk «skjerpe seg».

Ikke bare skjerpe seg

Jeg tror ikke på den påstanden.

Ja, jeg tror på arbeidslinjen, jeg tror at det er sunt å ha noe å gjøre. Samtidig; hvis jeg var blitt møtt med aktivitetsplikt da jeg var på det sykeste, ville jeg bare blitt verre.

Som nevnt har jeg problemer med å holde avtaler, men det er grunner til sånt. Det er ikke bare å skjerpe seg alltid.

Mennesker som har slike utfordringer har ofte et element av destruktivitet i seg. Ofte ligger det en dødslengsel i bunnen. Tanken om å slippe den smerten man bærer med seg, tanken om å få fred.

Og mennesker som har det på den måten responderer ikke på moralisme. De reagerer ofte motsatt, de blir bare mer redde.

Arbeid representerer likevel det sunne, og jeg tror det kan være med på å reise mennesker. Men det krever mye omsorg, tydelighet og omtanke.

Gode relasjoner oppstår i et slikt klima, og får man til mer av dette, kan mange klare å gå fra trygd til arbeid. Det er nettopp dette jeg har opplevd i Redningsselskapet. Tusen takk!

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også:

Lærer Mona Sørensen:

Les også

«Hvorfor er avisene fulle av «Slik blir du kvitt magefettet»? Hvorfor trekker programmet «Åndenes makt» så mange seere?»

Psykiater Finn Skårderud:

Les også

«Vi sier til disse unge at de bør gi litt mer blaffen. Men de hører ikke.»

Journalist Beatriz Jaquotot Rivera:

Les også

Hva gjør de 40.000 unge som hverken studerer, jobber eller naver?

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Arbeidsliv
  3. Psykisk helse