Kronikk

En ansvarlig sikkerhets- og utenrikspolitikk er mulig | Eirik Vold

  • Eirik Vold, journalist og forfatter

Det verste terrorangrepet mot norske interesser i utlandet noensinne, angrepet mot oljefeltet In Amenas i Algerie ved grensen til Libya, som særlig rammet Statoil, var en direkte konsekvens av krigen mot Libya, skriver Eirik Vold. Foto: Meek, Tore / NTB scanpix

Det nye Stortinget kan pense norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk inn på et mer ansvarlig, demokratisk og fredelig spor.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De siste 15 årene har Norges regjeringer tatt drastiske skritt vekk fra flere av hovedlinjene i det som har vært norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk siden annen verdenskrig. Mens Norge fra 1945 til 1999 ikke deltok i en eneste angrepskrig uten FN-mandat, er norsk utenrikspolitikk etter det blitt kraftig militarisert. Det innebærer mer deltagelse i risikable krigseksperimenter uten folkerettslig grunnlag, stadig større lydighet og avhengighet av det USA, som i dag styres av Donald Trump, og stadig mindre vilje til å stå på internasjonal lov, som beskytter små nasjoner fra store.

Det nye Stortinget har en historisk plikt og mulighet til å starte en demokratisk debatt om hvordan Norge best kan ivareta sine interesser i en kompleks og usikker verden.

Men før vi ser på hvilke mulighetene den nye, parlamentariske situasjonen byr på, la oss se litt nærmere på problemet.

Det er åpenbart uansvarlig å la USA operere militærbaser på norsk jord nær grensen til Russland.

Norske bombefly over Libya

Først og fremst handler det om uansvarlig bruk av militære midler, som kan gjøre Norge til terrormål og liten evne til å sørge for at alliansen med USA blir et gode og ikke en byrde for norske interesser.

Ingen ting illustrerer politikernes lettsindige vilje til å sette menneskeliv og sikkerhet på spill med ugjennomtenkte krigseventyr enn bombingen av Libya. Etter erfaringene fra Irak-krigen var både den voldsomme oppblomstringen av islamistisk terror, Al-Qaida og flyktningkrisen svært forutsigbare konsekvenser av regimeskiftekrigen i Libya.

Det verste terrorangrepet mot norske interesser i utlandet noensinne, angrepet mot oljefeltet In Amenas i Algerie ved grensen til Libya, som særlig rammet Statoil, var en direkte konsekvens av Libya-krigen.

Utført med libyske våpen, fra libysk jord av en terrorleder som hyllet regimeskiftekrigen.

Selvmordsbomberen i Manchester tidligere i år skal for øvrig også ha stått i forbindelse med den libyske Al-Qaida-avdelingen som med NATOs støtte deltok i erobringen av Libyas hovedstad Tripoli i 2011. Og ifølge USAs militære var terroraksjonen mot julemarkedet i Berlin i fjor utført av terrorister med tilhold i Libya.

Gadafi ga opp masseødeleggelsesvåpen

Krigen i Libya førte også til et farlig tillitsproblem mellom stormaktene. USA løy i FNs sikkerhetsråd og lurte Russland og Kina til å ikke bruke vetoretten mot resolusjonen om flyforbudssone i Libya ved å love dem at NATO ikke skulle ta side og absolutt ikke gå inn for noe regimeskifte.

Siden Muammar al-Gadafi var eneste gjenlevende statsleder i verden (etter at Saddam Hussein ble hengt) som hadde gitt opp masseødeleggelsesvåpen i håp om bedre relasjoner med Vesten, fikk Libya-krigen og det groteske drapet på Gadafi, naturligvis også den logiske konsekvens at verdens pariaregimer nå er enda mindre innstilt på å gi fra seg masseødeleggelsesvåpen enn før.

I dagens Norge kreves det altså offentlig konsekvensutredning for å bygge et hundehus i hagen, mens politikerne kan trekke landet vårt inn i krig mot et afrikansk land etter en runde med tekstmeldinger uten å drøfte konsekvensene eller ta i betraktning motargumentene, for eksempel fra Den afrikanske union der samtlige 55 medlemsland med god grunn sa nei til bombing.

Basepolitikk i hemmelige samtaler

I 70 år har samtlige regjeringer fra AP, Høyre og sentrum respektert den såkalte basepolitikken, prinsippet om at bare norske, militære kan ha permanente militærbaser i Norge.

Men nå er Solberg-regjeringen i ferd med å sette i gang nok et uansvarlig eksperiment, ved å forhandle bort basepolitikken i hemmelige samtaler om amerikanske militærbaser på Værnes og i Troms, bak Stortinget og folkets rygg.

USA styres i dag av den inkompetente og uforutsigbare Donald Trump, og en av Clinton-leirens utenrikstopper foreslo nylig på TV en drapskampanje mot russiske tjenestemenn i Syria. Det er åpenbart uansvarlig å la USA operere militærbaser på norsk jord nær grensen til Russland.

Man trenger bare kaste et kort blikk på et verdenskart for å forstå at Europa er langt mer avhengig av et godt forhold til Russland og stabilitet i Midtøsten, enn Washingtons krigshauker, som planlegger sine militaristiske eksperimenter i vårt nærområde på lang og trygg avstand.

Det er bred enighet om at Europa bør søke et best mulig forhold til USA. Men stadig flere forstår også at eskaleringen mot Russland, flyktningkrisen og terroroppblomstringen forårsaket av krigene i Irak og Libya rammer oss mye verre enn dem.

Atomavtalen med Iran

I Frankrike stemte over 60 prosent av velgerne i presidentvalgets første omgang på kandidater både til høyre og venstre som åpent kritiserte NATOs unødvendig aggressive politikk mot Russland. I Storbritannia har Labour gått fra krigshisser Tony Blair til fredsforkjemper Jeremy Corbyn som leder. Liberaldemokratene, høyrepopulistene, Labour og flere konservative har kritisert krigene i både Irak og Libya. I Tyskland anklaget utenriksminister Frank-Walter Steinmeier NATO for krigshissing mot Russland. Og ingen forsvarer i dag USAs trussel om å bryte atomavtalen med et Iran som er i ferd med å bedre sine økonomiske og politiske relasjoner med Europa.

Her i Norge må man kanskje lete litt mer for å finne politikere med mot, ansvarlighet og teft nok til å se at man både kan vinne stemmer og styrke Norges handels- og sikkerhetsinteresser ved å utfordre den kostbare og uansvarlige eksperimenteringen som har preget sikkerhets- og utenrikspolitikken de siste årene. Men de finnes over nesten hele det politiske spekteret.

Rødt kan bli jokeren i utenrikspolitikken

Blant sosialdemokratene representeres den sikkerhetspolitiske fornuften blant annet av tidligere utenriksminister Godal, ansvarlig for Godal-utvalgets knusende dom over Afghanistan-krigen. Europarådets leder, Thorbjørn Jagland, har bedt om granskning av krigen i Libya og kritisert medienes ensidige propaganda for NATO-eskalering mot Russland. En holdning som deles av mange både i SV, Sp og i UDs embetsverk. SV og Frp samarbeidet i 2001 om å kreve åpen stortingsdebatt om norske tropper i Afghanistan. Nylig overrasket SVs Petter Eide og Frps Christian Tybring-Gjedde med å enes om behovet for en mer konstruktiv politikk overfor Russland. Det viser at det går an å slå ring om vitale norske sikkerhetsinteresser, som det å ikke provosere en unødvendig konflikt med vår nabostormakt, tross stor uenighet i andre saker.

Og så er det Bjørnar Moxnes fra Rødt. Han får selvsagt ikke gjennomslag for utmelding av NATO i denne omgang.

Om han spiller kortene sine riktig, kan han likevel bli jokeren som setter i gang debatten som skal til for å få norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk tilbake på et ansvarlig spor.

En historisk ironi, vil noen si, men i dagens parlamentariske og geopolitiske situasjon, er det slett ingen umulighet.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    – Hvis Støre har som utgangspunkt at Ap ikke vil samarbeide fordi det er dumt å samarbeide – da har Norge et problem

Les mer om

  1. Libya
  2. Sikkerhetspolitikk
  3. USA
  4. Russland
  5. Al-Qaida
  6. Algerie
  7. Equinor

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Fra falske nyheter til folkemord. Disse fem spørsmålene må besvares før Norge kan legge Libya-krigen bak seg

  2. VERDEN

    I dag kommer granskningsrapporten om Norges bombing av Libya

  3. KRONIKK

    Det politiske lederskapet vil krige i verden, men ikke lære om den

  4. KRONIKK

    Skal Norge kunne bearbeide sitt Libya-traume, kreves det en mer usminket fremstilling om krigens konsekvenser

  5. DEBATT

    NUPI-forskerne snur virkeligheten på hodet. Norge fører en forutsigbar sikkerhetspolitikk

  6. NORGE

    Norge slapp nesten 600 bomber over Libya i 2011 – nå skal innsatsen granskes