Kronikk

Russland er verdens største land, men langt færre søker om asyl der enn i lille Norge. Hvorfor? | Johanne Kalsaas

  • Johanne Kalsaas, masterstudent i russisk, Universitetet i Bergen

Et år etter at Storskog-debatten raste som heftigst, er det fortsatt ingen grunn til å akseptere politikken om Russland som «trygt tredjeland», skriver Johanne Kalsaas. Morten Uglum

Kritikken Stortinget retter mot innvandringsministeren er for lettvint.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Morten Uglum

Morten Uglum

Verdens største land har ingen plass for flyktninger. For norske myndigheter er Storskog-saken likevel bare et praktisk, ikke prinsipielt problem.

Over et år har gått siden 5500 mennesker flyktet fra Russland til Norge over grensen på Storskog. Siden den første sykkelen trillet over på norsk jord i september 2015, har det rådet total forvirring rundt disse asylsøkernes skjebne.

Innvandringsminister Sylvi Listhaug måtte møte i utvidet utenrikskomité for å svare på om Stortinget har fått «tilstrekkelig og korrekt informasjon om dialogen med Russland». Listhaug svarte at partene hadde kommet til enighet, men at den praktiske gjennomføringen viste seg vanskelig.

Utsagnene får flyktningreturene til Russland til å fremstå som en rent logistisk utfordring. Kritikken Stortinget retter mot innvandringsministeren er for lettvint.

I stedet for å sette spørsmål ved åpenhet om returprosessen, burde spørsmålet være hvorfor returene overhodet skal gjennomføres. Et år etter at Storskog-debatten raste som heftigst, er det fortsatt ingen grunn til å akseptere politikken om Russland som «trygt tredjeland».

Liv og død for et smuglet og misbrukt barn

Høsten 2016 besøkte jeg Borgerhjelpskomitéen, en NGO for flyktninger og tvungne migranter i Russland. Hensikten var å intervjue organisasjonens leder og bauta i menneskerettighetssammenheng, Svetlana Gannusjkina. Det gikk ikke som planlagt. Gannusjkina var oppslukt i en sak som, i likhet med så mange av Borgerhjelpskomitéens saker, handlet om liv: Livet til en elleve år gammel jente som havnet i Russland etter å ha blitt smuglet inn fra et sønderrevet land i Midtøsten.

«Afsana» ble giftet bort til en mann mange tiår eldre enn seg selv, og utsatt for ting ingen barn burde utsettes for.

Etter månedsvis med misbruk klarte Afsana å flykte til et sykehus. Men heller ikke her var hun var trygg. Noen varslet immigrasjonsmyndighetene, og elleveåringen som knapt hadde klær, langt mindre gyldig pass på seg, ble sendt til et deportasjonssenter.

For Afsana ville returen til hjemlandet være ensbetydende med æresdrap. Hennes siste håp var Borgershjelpkommitéen.

Organisasjonen jobber for en tilsynelatende ukontroversiell sak: At Russland overholder sine forpliktelser til FNs flyktningkonvensjon. Men dette har vist seg å kreve innbitt kamp.

Norsk godkjennelse for russisk praksis

Borgerhjelpskomitéen kjemper mot et Russland som, på tross av å være et av verdens mest sparsomt befolkede land, nekter å gjøre plass for mennesker på flukt.

Da den norske regjeringen besluttet å returnere flyktninger med russisk visum, godkjente de likevel samtidig russisk asylpraksis. Sylvi Listhaug har gang på gang understreket hvor uproblematisk tilbakesendingen er. Jemenittene som ble hentet tilbake til Norge etter å ha blitt truet med deportasjon fra Russland, var tilsynelatende en bagatell heller enn et symptom på systematiske konvensjonsbrudd.

Listhaug stoler betingelsesløst på at Russland overholder sine internasjonale forpliktelser.

At elleveårige Afsana risikerer forfølgelse dersom hun blir sendt tilbake til hjemlandet, er imidlertid langt fra noen garanti for at hun får asyl i Russland. Det er ikke engang en garanti for at hun får søke om asyl.

I 2013 ble det levert rundt 4000 asylsøknader i Russland. Verdens største land, med et folketall på over 140 millioner mennesker, ikke langt unna episentrene for vår tids største humanitære kriser. Likevel er det altså langt færre mennesker som søker om asyl i Russland, enn i lille Norge. Hvorfor?

Russland som flyktningland

Dette spørsmålet trigget Borgerhjelpskomitéen til å utgi rapporten «Russia as a country of asylum» i fjor. Rapporten undersøker for første gang noensinne den russiske flyktningsituasjonen – og den er deprimerende lesning.

Rapporten konkluderer blant annet med at asylprosedyren er nærmest utilgjengelig. Svært mange flyktninger blir avvist allerede på grensen.

Et eksempel er den syriske småbarnsfamilien som på flukt fra IS i ukevis ble anholdt på flyplassen i Moskva. Rapporten forteller også om syriske flyktninger som ankommer bare for å sendes tilbake med første fly til Damaskus.

De heldige som faktisk oppnår kontakt med immigrasjonsmyndighetene, forteller at de blir møtt med overveldende motstand.

Det er ikke uvanlig å bli advart mot å søke asyl, og å bli truet med deportasjon hvis man skulle velge å trosse «profesjonelle anbefalinger».

Det tar gjerne månedsvis å få registrert en asylsøknad, og krever gjerne at man involverer advokat – noe de færreste har mulighet til. Umulige dokumentasjonskrav, papirer som «forsvinner» og press om å betale bestikkelser er vanlig kost.

Et ansikt blant mange

I fortvilelsen over en uforutsigbar og til tider fullstendig utilgjengelig utlendingsmyndighet oppsøker stadig flere mennesker Borgerhjelpskomitéen.

Når jeg er på besøk venter et trettitalls mennesker på å få snakke med organisasjonens rådgivere. Blant dem er 22-åringen «Aslan» fra et av Sentral-Asias autoritære regimer.

Tross sin unge alder har han vært fengslet av politiske grunner flere ganger. Han har hatt innbrudd i leiligheten, blitt utsatt for overfall, og mottatt drapstrusler både mot seg selv og familien. Da han for noen måneder siden ble arrestert på ny, tiltalt for å konspirere mot myndighetene, valgte han å flykte til Russland.

Hver dag siden han kom har Aslan stått i den lange køen utenfor migrasjonstjenesten i Moskva. Hver dag har han måttet gå med uforrettet sak. Aslan spør om ting er bedre i Norge. Det er ikke så lett å svare.

Tilbake til prinsippene

Storskog-saken er fortsatt ikke ferdigsnakket. Diskusjonen må dreies tilbake fra praktiske utfordringer for flyktningreturen til prinsippene som ligger til grunn for den.

Kan regjeringen forsvare å overlate ansvaret for disse asylsøkerne til en stat som gjentatte ganger har ignorert internasjonale konvensjoner og menneskeverd?

Norge har fordømt Russland for å ha brutt folkeretten på Krim. Hvorfor stiller saken seg annerledes når de folkerettslige bruddene gjelder mennesker på flukt? Dette er det egentlige spørsmålet Stortinget – og alle vi andre – burde stille.

Delta i debattene i Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Sylvi Listhaug
  2. Russland
  3. Flyktningpolitikk
  4. Asyl
  5. Migrantkrisen i Europa

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Storskog: Når innvandringspolitikk og sikkerhetspolitikk kolliderer | Lars Rowe

  2. VERDEN

    Nye tall fra FN: Rekordmange mennesker på flukt

  3. LEDER

    Aftenposten mener: Asyltall med bismak

  4. NORGE

    Norge tvangsreturerte 40 barn til Afghanistan i fjor. Minister ber Listhaug holde seg innenfor internasjonal lov

  5. DEBATT

    Hva er Høyres innvandringspolitikk?

  6. VERDEN

    Vedum ber regjeringen vurdere å stenge grensa ved Storskog