Kronikk

Er vi i ferd med å miste demokratiet vårt? | Iyad El-Baghdadi

  • Iyad El-baghdadi

Det mest skadelige ved de populistiske lederne er at de har en bred velgerbase, skriver Iyad El-Baghdadi. Foto: Dmitri Lovetsky, TT / NTB Scanpix

Demokratiet fungerer bra som maskinvare, men verdiene i et åpent samfunn er programvaren som trengs for å drive den.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

– Et demokrati blir ikke bærekraftig før verdier som sameksistens, likestilling, humanisme, rasjonalisme og autoritetsskepsis – det vi ofte (og noen ganger for å provosere) kaller «liberale verdier» – blir tilstrekkelig forankret i samfunnet, skriver Jean-Pierre Jans. Foto: Dmitri Lovetsky, TT / NTB Scanpix

Dette er det andre essayet i en serie Iyad El-Baghdadi skal skrive hos tankesmien Civita og publisere i Aftenposten. Les mer om forfatteren, flyktningen, debattanten og foredragsholderen her!

Som demokratiforkjemper og aktivist under den arabiske våren ble jeg ofte stilt spørsmål om hvordan Midtøsten kan oppnå demokrati. Siden november har spørsmålene imidlertid dreid seg mest om amerikanerne og frykten for oppslutningen rundt Trump.

«Nei, dere mister ikke demokratiet», svarer jeg. «Vel … ikke ennå, i hvert fall.»

USA har et omfattende vekt- og motvektssystem, og dette systemet settes nå på prøve. Det amerikanske demokratiet vil mest sannsynlig overleve Trump. Men hans popularitet – og hans politikk som president – gjør det nødvendig å diskutere samspillet mellom demokratiske institusjoner og liberale verdier.

I motsetning til den forrige artikkelen min, vil denne ikke dreie seg om Trump – men om hva som skal til for å oppnå et robust og bærekraftig demokrati i den muslimske verden.

Demokratisk erosjon og hybridregimer

Det råder generell enighet verden over om at demokrati er det absolutt mest ønskverdige styresettet – liberale demokratier har jo vist seg å kunne fremme menneskelig potensial og nære frihet, likhet og fred.

I diskusjoner forutsettes det ofte at muslimske land er spesielt motstandsdyktige mot demokratisering, men dette er en feil antakelse. Den amerikanske forskeren Eva Bellin er en av dem som debatterer sterkt for å tilbakevise denne forbindelsen mellom demokratisering og religion, og som tilskriver Midtøstens toleranse for autokratiet til andre beveggrunner.

Vi kan si at problemet ikke ser ut til å være innføring av demokratiet som «maskinvare» – men som «programvare».

Liberaldemokratiet er ikke den eneste formen for demokrati. Når kjerneverdiene skrelles bort, blir demokratiet til et illiberalt demokrati, eller hybridregime – et begrep skapt av den amerikanske forfatteren Fareed Zakaria, som i 1997 skrev at «et demokrati uten konstitusjonell liberalisme skaper sentraliserte regimer, underminerer friheten og fører til etnisk splid, konflikter og krig.»

Dette var Zakarias kommentar til demokratiets inntog i den tidligere Sovjetunionen og det tidligere Jugoslavia. Han snakket om institusjoner – men slik jeg ser det, blir ikke et demokrati bærekraftig før verdier som sameksistens, likestilling, humanisme, rasjonalisme og autoritetsskepsis – det vi ofte (og noen ganger for å provosere) kaller «liberale verdier» – blir tilstrekkelig forankret i samfunnet.

Største trussel mot liberaldemokratiet?

Fremveksten av de vestlige hybridregimene ser ut til å være drevet av økonomiske og politiske frustrasjoner, mens fremveksten av hybridregimer utenfor Vesten paradoksalt nok ser ut til å være en følge av samfunnsøkonomisk fremgang.

Tyrkia og India er gode eksempler. I løpet av de siste tyve årene har en kombinasjon av økonomisk liberalisering og demokratiske reformer løftet millioner av mennesker som tidligere befant seg utenfor det politiske systemet, inn i middelklassen. Men selv om de har blitt politiske aktører, har de fortsatt å stemme med utgangspunkt i en konservativ og ofte antiprogressiv verdensanskuelse.

Den største trusselen mot liberaldemokratiet er faktisk illiberale velgere. Det mest skadelige ved de populistiske lederne er at de har en bred velgerbase.

For mange Erdogan- eller Modi-tilhengere er «liberalisme» forbundet med en elite som er distansert fra «folket», og som aktivt motarbeider det.
Hvilket hybridregime har vart lengst?

Men hvorfor er dette et problem? Hvorfor skal vi presse disse «liberale verdiene» på massene? Vil ikke institusjonene i et liberaldemokrati tåle en rekke illiberale regjeringer? Vil ikke et hybridregime liberaliseres over tid? Hvilket hybridregime har vart lengst?

Det mest skadelige ved de populistiske lederne er at de har en bred velgerbase, skriver Iyad El-Baghdadi. Foto: Alexander Zemlianichenko, TT / NTB Scanpix

Det var et lurespørsmål.

Hybridregimer blir ikke bare forferdelige å bo i (særlig hvis du tilhører en minoritet eller støtter opposisjonen) – men de vil ikke kunne vare over tid. Ved en rekke tilfeller over hele verden har vi sett hybridregimer bukke under for autoritære ledere som bryter ned eller velter institusjonene deres og gjør dem til konkurransepregede autoritære regimer eller rett og slett diktaturer. Putins oppslutning i Russland etter Sovjetunionens fall er et skoleeksempel.

Institusjoner og forfatninger kan ikke alene stanse denne utviklingen.

Ideene talefrihet, foreningsfrihet, bevegelsesfrihet, frihet til å tro (eller til å la være) og fremfor alt individets frihet til å søke sin egen lykke – har sin pris.

De må begrunnes, fremmes og forsvares, ellers kan ikke institusjonene som er reist for å beskytte dem, vedvare.

Muslimsk demokrati og frihet

For at demokratiet skal opprettholdes, må det næres kontinuerlig gjennom en intellektuell tradisjon som kommuniseres effektivt og gjøres allment kjent i samfunnet. Demokratiet fungerer bra som maskinvare, men verdiene i et åpent samfunn er programvaren som trengs for å drive den. Denne programvaren må oppgraderes i takt med at samfunnet utvikler seg og tidene endres.

Som islamsk frihets- og demokratiforkjemper oppfatter jeg det som min jobb å bidra til å skrive den islamske versjonen av denne programvaren for en ny generasjon.

Utviklingen av demokratiets maskinvare i nåværende autokratier er en viktig milepæl – men vi får ikke et bærekraftig demokrati med mindre vi «indigeniserer» de demokratiske verdiene og gjør dem allment kjent.

Indigenisering vil si å gjøre verdiene naturlig hjemmehørende i kulturen – når det gjelder mitt eget arbeid, består det i å relatere dem til islamsk tro, historie, verdier og intellektuell tradisjon.

Popularisering – neste skritt – består i å sikre at budskapet, som nå er fremlagt på islamske vilkår, når frem til sitt publikum. For å ha varig effekt bør kjernepublikummet omfatte ungdom, som etter hvert vil bidra til og påvirke samfunnet.

Les også

Eirik Løkke: Med valget av Donald Trump kan vi ikke lenger ta det liberale demokratiet som en selvfølge

Svært lite av dette skjer i øyeblikket. De som jobber hardest for indigenisering og popularisering på dagens islamske arena står for en kompromissløs salafisme eller rett og slett islamsk ekstremisme. Bare en håndfull personer kjemper den gode kamp, og de arbeider ofte individuelt og med særdeles knappe ressurser.

Mangelen på en islamsk liberal tradisjon er en av de største hindringene for demokratiseringen av den muslimske verden.

For å oppnå et bærekraftig demokrati må vi indigenisere frihet – snakke om frihet med et språk som tilhører vår egen kultur og på våre egne vilkår.

Avbrutt indigenisering

Det høres strevsomt ut å skulle skape en islamsk liberal tradisjon, ikke sant? Men selv om dette først kanskje høres urealistisk ut for de uinnvidde, er en slik tradisjon ikke bare absolutt mulig – men den finnes faktisk også allerede. Mitt prosjekt, Islam og frihet, vil søke å bidra til denne tradisjonen, men vil også fortelle om tenkere, ideer og bevegelser fra hele den brede islamske tradisjonen.

Få vet for eksempel at Tyrkia avkriminaliserte homoseksualitet i 1858, da landet fremdeles tilhørte det osmanske riket (i motsetning kriminaliserte Storbritannia det i 1861, i Britisk India). Tunisia avskaffet slaveriet i 1846, hele 17 år før USA.

På 1800-tallet og frem mot tidlig 1900-tall utviklet det seg en nasjonal reformbevegelse i den islamske verden, som betvilte de tradisjonelle konstruksjonene og skapte en uvurderlig intellektuell utvikling. Bevegelsen opptrådte i forskjellige kontekster – arabiske, iranske, tyrkiske, indiske – men siktet i én felles retning:

Etter å ha gjennomlevd vår egen «mørke middelalder», åpnet vi øynene og forsøkte å tegne opp en vei fremover – med plass til en slags samfunnsmessig selvransakelse.

Les også

Zuhayr Abdi: Vi er de muslimske tilslørte feministene – og vår tid begynner nå!

Dessverre ble denne prosessen ubarmhjertig avbrutt i store deler av den muslimske verden – først gjennom kolonialismen tidlig på 1900-tallet, så gjennom tre resulterende generasjoner med tyranni.

Tyranni bremser fremskritt – det hindrer fri intellektuell utveksling og gir grasrota en begrenset idémeny. Den tragiske fremveksten av ekstremistisk ideologi er en bivirkning av denne særdeles korte idémenyen.

Tre grunner til å være optimistisk

Det lange avbruddet har definitivt satt sine spor. Illiberalismen råder blant dagens muslimer. Selv om vi aksepterer dannelsen av en islamsk liberal tradisjon som så avgjort mulig, vil nok jobben bli stri.

Men det finnes gode nyheter:

Nå er nok det beste tidspunktet i vår moderne historie – og kanskje i hele den islamske historien – til å endre ideene.

Det er et dramatisk utsagn, som jeg skal bruke neste artikkel i serien på. Foreløpig vil jeg nevne tre viktige drivkrefter.

For det første er dette den mest lese- og skrivekyndige generasjonen i muslimsk historie.

Den største endringen har oppstått innenfor én enkelt generasjon. Se på denne forklarende illustrasjonen av lese- og skriveferdigheter hos ungdom sammenlignet med eldre.

Lese- og skriveferdigheter hos ungdom (15–24 år). Forfatteren Max Roser har gitt tillatelse til å bruke denne illustrasjonen i henhold til en CC BY-SA-avtale. URL: www.OurWorldinData.org/data/education-knowledge/literacy Kilde: UNESCO Foto: Vår verden i data

Likevel betyr de høye tallene lite på egen hånd (det bemerkes ofte sarkastisk at alle innbyggerne i Nord-Korea kan lese og skrive), for hva er poenget med å kunne lese, hvis du ikke kan velge hva du leser?

Dette er også den generasjonen av muslimer som har størst kontakt med resten av verden.

Ikke bare kan de fleste unge lese, men de har tilgang til et bredere utvalg av ideer og meninger enn de tidligere generasjonene hadde. Denne tendensen fortsetter å øke, også i Midtøsten, på tross av all politisk uro.

For det tredje, trolig som et resultat av de to punktene ovenfor, er nok dette den mest pietetsløse og kreative muslimske generasjonen på over et århundre.

Holdningen blant mange unge muslimer er at autoriteter – det være seg staten eller prestestanden eller sosiale normer – ikke automatisk skal respekteres og adlydes, men diskuteres og bestrides.

Den islamske verden er midt i et generasjonsskifte. Under de daglige krisene spirer noe friskt og grønt som prøver å trenge gjennom. Å gi seg nå, vil være å la de mørkere elementene få vinne idékrigen – for hva annet er islamske ekstremister enn våre egne høyreekstreme.

Les også

Jeg er homofil og muslim, skrev Omar Akhtar. Nå hylles han for åpenheten.

På et tidspunkt da både islamske ekstremister og høyrepopulister sier høyt og gjentatte ganger at islam og frihet ikke er forenlig, har Fritt Ord, Aftenposten og Civita valgt å støtte prosjektet Islam og frihet. Gjennom et og et halvt år håper jeg å kunne vise dere ikke bare at islam og frihet er dypt forenlige, men også å kunne legge frem et rikholdig og permanent korpus av flerspråklig materiale som beviser det. Følg med her!

Oversatt til norsk av Inger Sverreson Holmes.

Twitter: @iyad_elbaghdadi

Facebook: iyad.elbaghdadi

Web: el-baghdadi.com

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

https://mm.schibsted.tech/dbs/ap_multimedia/data/d3b140fa59a06721809b3c80a4206627

Les mer om

  1. Essayserie Iyad El-Baghdadi
  2. Demokrati
  3. Høyrepopulisme

Essayserie Iyad El-Baghdadi

  1. MENINGER

    «Make islam great again»

  2. KRONIKK

    Jeg har innsidekunnskap om radikalisering. Jeg er en eks-radikaler

  3. KRONIKK

    Når tyrannene gjør politikk til religion | Iyad El-Baghdadi

  4. MENINGER

    Muslimer som prøver å finne ut av islam på egen hånd, vil høyst sannsynlig treffe på ekstremistisk materiale.

  5. KRONIKK

    Satiren blomstrer på saudiske sosiale medier | Iyad El-Baghdadi