Jeg ble en drømmeknuser

  • Henriette Westgaard Flote

Som lærer skulle jeg være både støttespiller og bøddel. Det var en spagat jeg ikke evnet å stå i.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Da jeg var lærer, hatet jeg å sette karakterer på elevene mine. Dette var åpenbart uholdbart, siden karaktersetting er en selvfølgelig del av det å være lærer i videregående skole.

Det skrives og debatteres stadig om prestasjonsangst, press og stress hos unge mennesker. Dette med rette, for det er store utfordringer som vi må ta på alvor. Det som ikke problematiseres i særlig grad, er karakterer og opptakskrav til høyere utdanning. Det er rart.

Spagat er ikke for alle

Når karakterer er en så stor og viktig del av livet til elever som skal videre inn på det utdanningsløpet de ønsker, så er det på sin plass at ekslæreren forklarer hvorfor hun ikke likte å gi dem. Det handler ikke om at det er vanskelig, i alle fall ikke i teorien. Men i praksis ble det verre.

Min rolle overfor eleven var nemlig så mye mer enn én som underviste og satte karakterer. Jeg var like mye støttespiller og veileder.

Å være lærer er ikke som det én gang var. Heldigvis, synes jeg. Jeg likte den psykososiale delen godt. Fordi jeg syntes den var viktig.

Det var bare ett problem. Å være både motivator og dommer, både støttespiller og bøddel, ble et problem for meg. Det ble en spagat jeg ikke evnet å stå i. For slik er det med spagat. Det er ikke for alle.

Jeg ble en drømmeknuser.

Til slutt ble det fristende å dele ut litt for gode karakterer, og da pakket jeg sammen, for der hadde jeg satt grensen min. Jeg hadde lovet meg selv at jeg ikke kunne velge bort integriteten min.

Fristende å gi 6

Psykologistudiet er ett av flere studier som mange vil inn på. Ett av flere studier som gjør at flinke elever med 5+ i historie gråter fordi de ikke får 6. Det er da det blir meningsløst. For jeg vet jo godt at det ikke er det lille stykket mellom 5 og 6 som avgjør om et menneske blir en god psykolog. Da er det fristende å gi 6, da. Selv om de egentlig ikke er helt der i historie.

Skal tro hvor mange flinke psykologer med 4 i snitt vi går glipp av?

For hvem er jeg til å knuse denne drømmen fordi opptakskravene er merkelige? Skal tro hvor mange flinke psykologer med 4 i snitt vi går glipp av?

For en tid tilbake snakket jeg med en svensk psykolog. Han fortalte meg at han aldri hadde blitt psykolog dersom man i Sverige utelukkende kom inn på studiet på bakgrunn av karaktersnittet sitt. De hadde også en kvote for dem som gjennom intervju ble regnet som særlig godt egnet for yrket.

Verdien av et menneske

Egentlig har ikke jeg hatt noen interesse av å reise en karakterdebatt. For jeg mener det er viktigere å jobbe for at ungdommenes selvbilde ikke skal henge sammen med hvor gode karakterer de får.

Verdien av et menneske måles ikke i karakterer. Det er det budskapet jeg forkynner hver dag som mestringskursholder for ungdom, foreldreveileder og i sosiale medier. Det er det jeg mener er viktigst.

Likevel, når alt kommer til alt, så konfronteres jeg av at karakterer har noe å si. Det har masse å si! Ikke for verdien din som menneske, men for hvorvidt du har sjansen til å prøve deg i et yrke du virkelig tror du vil mestre og elske.

Da mener jeg ikke at den som stryker i matte, må få prøve seg som lege, eller at en som aldri har mestret skriving, skal undervise i norsk. Jeg tenker heller ikke at ungdom kun skal lære akkurat de fagene som er skreddersydd til drømmen deres. For drømmen kan endre seg, og skolegang er mer enn yrkesforberedelse. Det er også en danningsprosess som skal ruste oss til å delta i samfunnet og demokratiet.

Kanskje kunne man innenfor flere studier vurdert et inntakssystem etter modell av politistudiet. Der har de logiske opptakskrav, både psykisk og fysisk, i tillegg til karakterer. Det gir mening fordi det både ivaretar et visst teoretisk nivå, men også krav som er tilpasset yrket. Akkurat som lærere og leger burde vist sine empatiske ferdigheter, og ikke bare karaktersnittet, for å komme inn på de respektive studiene.

Prestasjonsangst

«Du kan bli hva du vil!» «Alt er opp til deg!» «Følg drømmene dine!»

Dette er utsagn jeg på 90-tallet ikke hørte noe særlig til. Jeg visste at jeg hverken kunne bli pilot eller lege. Det var helt greit. Folk ble skuffet over dårlige karakterer da også, men ikke verre enn at det gikk over relativt fort. Det var mye vi ikke kunne bli, men vi slapp i alle fall å gå rundt å fordømme oss selv.

Alt var ikke opp til oss. Mye var opp til oss, og vi skulle gjøre så godt vi kunne. Men det var det.

Det betyr ikke at jeg har tenkt å gå i den fellen der jeg hevder at alt var bedre før. For det var det ikke. Det er absolutt noen drømmer jeg godt kunne tenkt meg å ha testet ut, som ungdom i dag kanskje får flere muligheter til.

Som tidligere lærer vet jeg også at det er mange flere kriterier og strukturer som gjør at du som elev har bedre forutsetninger for å komme forberedt til vurderinger. Disse faktorene er jo isolert sett gode.

Likevel kan det i sannhet være med og forklare det høye stressnivået og ikke minst prestasjonsangsten som til slutt setter en del helt ut av spill.

Dersom karaktersystemet og opptakskravene hadde fremstått mer logisk, ville vi hatt bedre forutsetninger for å arbeide forebyggende med det høye stressnivået enn det vi har i dag.

Todelt løsning

Jeg mener at begynnelsen på løsningen er todelt.

1. Den første delen ligger på foreldre og foresatte. De må hjelpe ungdommene sine med å bygge selvfølelse og egenverd lenge, lenge før de blir ungdommer.

De må vite at de er uendelig bra folk uavhengig av prestasjoner. Det må settes ord på, det holder ikke å tenke at det forstår de av seg selv.

2. Den andre delen er politisk. For dette klarer ikke foreldrene alene. De kan ikke endre på det faktum at karaktersystemet og opptakskravene til utdanning er skjematiske og veldig utdaterte. For det er lettere å oppfordre ungdommen til at godt nok er godt nok, dersom du vet at ikke alt faller i grus fordi de får et par seksere for lite. Er du ekstra godt egnet, kan det hende du blir psykolog likevel.