Flere utilregnelige blir dømt. Det er et resultat av at behandlingstilbudet bygges ned.
I 1990 fantes det 2,5 senger i psykiatrien pr. 1000 innbyggere. I 2020 var det 0,8.
Det er en stor økning av personer som er funnet utilregnelige i straffesaker, som nå er dømt til tvungen omsorg, skriver Aftenposten onsdag 30. mars. Dette gjelder fortrinnsvis psykisk utviklingshemmede.
Søndag 3. april skriver avisen at også antall dommer til tvungent psykisk helsevern (DTPHV) for personer som er utilregnelige på grunn av psykose eller tilsvarende alvorlig sinnslidelse, har økt betraktelig de siste årene. Dette har medført stort press på psykiatrien og kommunene.
Skal klare seg i egen bolig
DTPHV eller dom til tvungen omsorg er ingen straff. Gjerningspersonen er frifunnet. Men det aktuelle helseforetaket er dømt til å gi en pasient behandling og omsorg (DTPHV). Slik blir også samfunnet beskyttet mot ny voldskriminalitet.
For de psykisk utviklingshemmede ble ansvaret for sikker omsorg lagt til Sentral fagenhet i Trondheim. Fagenheten har så hjemmel og budsjett til å etablere sikre boliger i kommunen. Der får beboeren begrenset sine muligheter til destruktiv adferd i nærmiljøet.
Dersom en person med DTPHV skal utskrives til kommunal bolig, finnes det hverken tvangshjemler eller spesiell finansiering av dette.
Lovgiverne har forutsatt at når en pasient med en slik dom er «ferdigbehandlet» i heldøgnspsykiatrien, skal han kunne klare seg i egen bolig med vanlig sosial oppfølging og poliklinisk kontakt med sin behandler. Eventuelt med et ambulant Fact-team (en metodikk som gir oppsøkende, samtidige og helhetlige tjenester til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, red.anm.)
Hverken kommunen eller det psykiske helsevernet har hjemler til da å hindre aktiviteter vedkommende selv ønsker, som å ruse seg, se på grov voldsporno eller å sove hele dagen og vagabondere om natten.
Presset fra andre syke er stort
Nå leser vi i Aftenposten fra Stovner, og jeg kjenner flere eksempler, at en slik dømt pasient ansees som ferdigbehandlet på et tidspunkt der han må passes på hele døgnet for å forhindre uønsket og potensielt voldelig adferd. De har vel da ikke et stort behandlingspotensial i psykiatrien. Tidligere ville de bodd lenge i de psykiatriske sykehusene.
Dersom en slik pasient trenger oppfølging 3:1 i en kommunal bolig, betyr dette at det trengs tre ansatte til enhver tid rundt ham (noe som koster ca. 13 millioner i året), ikke én ansatt gjennom tre skift.
Vanligvis er det private firmaer som leverer slike tjenester etter anbud, og kommunen må betale.
Helseforetaket som skal gi pasienten tilstrekkelig behandling og sikre samfunnet, sparer senger og penger. Det er klart at helseforetaket da ikke gjør det de er pålagt å gjøre. Men jeg kan forstå at presset fra andre syke som kan ha mer nytte av behandling, er stort.
En pasient som er så syk, har neppe samtykkekompetanse og kan derfor neppe samtykke til at han skal hindres i sine ønsker om adferd og aktiviteter. Hadde han kunnet dette, hadde det vel ikke vært behov for 3:1-omsorg.
Altså: En slik plassering i bolig gir ikke firmaet, kommunen eller sykehuset mulighet til å stanse ham i det han ønsker å gjøre. En slik plassering er da etter mitt syn ulovlig og ivaretar ikke pasientens rettssikkerhet.
Dersom vedkommende er psykisk utviklingshemmet, vil det kunne settes grenser om han nå er dømt til tvungen omsorg, eller om han bare får sin omsorg etter lov om helse- og omsorgstjenester. Men alvorlig sinnslidende med normal IQ kan ikke kommunen sette grenser for.
Få pasienter får trygg oppfølging
Da disse særreaksjonene ble utredet, var det tre ganger så mange senger i psykiatrien som i dag. Den politiske og faglige forutsetningen for reaksjonen var at en slik psykotisk pasient skulle ferdigbehandles i psykiatrien.
Kanskje først i en sikkerhetsavdeling i en del måneder eller år, en lang stund på en psykosepost, og etter noen år kanskje som dagpasient i en meget langsom utskrivningsprosess der samfunnssikkerheten alltid skulle veie tungt.
Psykisk helsevernloven med regler for tvang og kontroll av tvang skulle gjelde.
I dag er det få pasienter som får en så trygg og langvarig oppfølging.
Vil Kjerkol beskytte og prioritere de pasientene som trenger langtidsbehandling? Det virker ikke slik.
I 1990 fantes det 2,5 senger i psykiatrien pr. 1000 innbyggere. I 2020 var det 0,8 (SSB).
Det har vært en politisk vilje til å bygge ned langtidspsykiatrien. Samtidig har det vært en sterk bevegelse for at pasienter med alvorlig psykisk lidelse selv må få bestemme over sitt liv, også når det er destruktivt.
I dag får 50 prosent av alle psykiatriske pasienter en innleggelsestid på mindre enn syv døgn. 95 prosent av pasientene er utskrevet før det er gått 48 døgn.
Eksplosiv økning
Tidligere helseminister Bent Høie (H) sa i et Dagsrevyen-innslag vinteren 2021 at man måtte opprette noen flere psykiatrisenger fordi så mange blir dømt til tvungent psykisk helsevern. Det er riktig, men vi bør etablere bedre kapasitet for langtidsbehandling for pasienter med stor symptombelastning. Slik forhindrer vi at flere får tvungent psykisk helsevern (DTPHV).
Den eksplosive økningen både for DTPHV og tvungen omsorg vi har sett de seneste årene, skyldes uten tvil at mange psykisk syke går ubehandlet og uten tilstrekkelig omsorg for lenge.
Vi bør også opprette noe jeg vil kalle «sikkerhetshjem». Dette er boliger under psykisk helsevern hvor personer som er så kronifisert i sine psykiske sykdommer at de ikke kan leve et autonomt liv i samfunnet, kan få verdige boforhold. Samtidig blir samfunnet beskyttet, og pasientene får rettssikkerhet.
Nå viser det seg at de fleste helseforetakene har planer om å realisere tomtene til de gamle psykiatriske sykehusene for å finansiere nye somatiske sykehus med psykiatriske akuttplasser. Dette er tragisk.
De syke trenger tid og ro
Jeg er leder av Nasjonal aksjon for bevaring og utvikling av de psykiatriske sykehusene. Vi er opptatt av at disse områdene som nå stort sett ligger sentrumsnært, burde utvikles til ulike egnede avdelinger for psykisk syke. Disse personene trenger tid, ro, stabile relasjoner, natur, aktiviteter og et tilpasset behandlingstilbud. Det får de ikke ved de planlagte somatiske sykehusene. Også «sikkerhetshjem» kunne bygges der.
Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) sier også at hun vil prioritere psykiatrien. Men vil hun beskytte og prioritere de pasientene som trenger langtidsbehandling? Det virker ikke slik.
