Hvilke partier vil ødelegge naturen mest?
Vi som har arbeidet noen tiår med naturmangfold, er mest overrasket over Senterpartiet. Hva skjer med dette partiet, som kaller seg grønt?
Få politikere eller borgere sier «Vi vil ødelegge natur». Likevel skjer det. Hver dag ødelegges livsgrunnlag og landskap. Og hovedårsaken er våre arealkrav. Vi mennesker breier oss.
Vi har endret tre fjerdedeler av klodens landareal – dekket jorden med sement, asfalt, gressplener og intensivt jord- og skogbruk.
Dette arealet har vi fylt med oss selv og våre husdyr. Om vi veier alle pattedyr på landjorden, utgjør vi mennesker 36 prosent av vekten. Våre husdyr står for 60 prosent. Bare usle 4 prosent er ville pattedyr – alt fra mus til elefanter.
Konsekvensen av at vi tar så mye plass, er at øvrige arter på kloden får for små arealer til å overleve.
Én million arter kan forsvinne på vår vakt
Naturpanelet er et globalt kunnskapspanel, initiert av FN. Her samles flere hundre av verdens fremste forskere for å oppsummere all kjent kunnskap om natur og artsmangfold.
I 2019 kom de med den mest omfattende oversikt til nå. De konkluderte med at vår generasjon står for de største naturtapene i menneskets historie, og at én million arter står i fare for å dø ut.
Living Planet Index har fulgt 20.000 populasjoner av mer enn 4000 arter, i hovedsak fugl, fisk og pattedyr. Disse populasjonene har i gjennomsnitt hatt en nedgang på 68 prosent siden 1970.
At vi invaderer artenes leveområder, er den klart viktigste årsaken til denne massedøden, men også forurensing, overhøsting og klimaendringer bidrar.
Naturtap må bli en hovedsak i valgkampen. Det er like alvorlig som klimakrisen. Disse står i et skjebnefellesskap: Når vi ødelegger natur og artsmangfoldet, klarer ikke havet, jordsmonnet og naturskogen å ta opp like mye klimagasser. Samtidig vil økte klimagasser gi mer naturtap.
Et arealnøytralt Norge
Noen tenker: Dette gjelder ikke i Norge. Her er så mye plass. Men våre villmarksområder krymper. For 100 år siden lå halvparten av landet 5 kilometer fra store tekniske inngrep. I dag er andelen redusert til en tiendedel.
Det meste av verneområdene våre ligger høyt til fjells, men få arter overlever i Jotunheimen og på Hardangervidda. De fleste artene trives der vi mennesker har samlet oss, langs kysten, i varme, lavereliggende deler av landet – og i skog, især med rikt jordsmonn.
Naturtap må bli en hovedsak i valgkampen. Det er like alvorlig som klimakrisen.
Naturen skvises stadig hardere. En flik naturskog hugges her, en bit våtmark bygges ned der. Derfor trenger vi et nytt, felles mål mot naturtap: Arealnøytralitet.
Det betyr at vi heller skal bygge i områder som allerede er påvirket. Om det er svært gode grunner til et inngrep i natur, må det kompenseres med å restaurere et tilsvarende påvirket område tilbake til natur.
Noen kommuner, som Flakstad i Nordland og Nordre Follo i Viken, har allerede vedtatt arealnøytralitet.
Arealbruk stopper ikke ved grensene. Vi bruker mer areal i andre land enn i Norge for å fø våre husdyr og oss selv. Det har ført til ødeleggelse av regnskog og jordsmonn – særlig i fattige land. Vi breier oss utenfor Norges grenser.
Stem på vegne av de stemmeløse
Tre grupper rammes hardest av naturtapet: Fremtidens generasjoner som må leve i en utarmet natur, fattige mennesker i andre land som får ødelagt naturgoder, og andre arter som utryddes.
Ingen av disse har stemmerett i stortingsvalget. Vi kan stemme for dem.
Vi er mange i Norge som ønsker å oppleve en mangfoldig natur, fri for tekniske inngrep og bråk
Men naturtapet rammer også folk med stemmerett. Hvert år går 10 prosent av verdens BNP tapt på grunn av forringet natur. Ødelegger du livsgrunnlaget, rammer du økonomien.
Naturen gir oss mat og medisiner, rent vann og et levelig miljø. Det handler også om forsvar mot naturkatastrofer – som at våtmark beskytter mot både flom og tørke.
Naturen er dessuten viktig for fysisk og mental helse. Turistforeningen og friluftsorganisasjoner arrangerer Naturens dag 22. august. De ber innstendig politiske partier om å stoppe ødeleggelsen av norsk natur.
Vi er mange i Norge som ønsker å oppleve en mangfoldig natur, fri for tekniske inngrep og bråk.
Folket er for, men hva gjør partiene?
Vi er et stort flertall som vil stoppe naturtapet. I en spørreundersøkelse Opinion nylig gjorde for WWF, svarer tre av fire at de er bekymret for tap av naturmangfold og nedbygging av natur – faktisk litt flere enn andelen som er bekymret for klimakrisen.
70 prosent er enig i at politikere må gjøre mer for å stanse naturtap enn de gjør i dag. Det er mye sorg over naturtap som vil føre til naturopprør.
Så hvem skal vi stemme på?
Naturvernforbundet har spurt partiene om en rekke tiltak mot naturtap. Det er betydelig forskjell mellom partiene. De havner i tre grupper: De beste er SV, MDG, Rødt og Venstre. I midten havner KrF og Arbeiderpartiet. Dårligst er Senterpartiet, Høyre og Frp.
Høyre og Frp har i regjering gjort det lettere å gjøre inngrep i naturen. De har flyttet kontrollen over arealinngrep fra Miljødepartementet og signalisert at unntak fra naturvernregler er greit.
De siste årene har ca. 90 prosent fått unntak for å bygge i strandsonen eller i arealer som er ment for landbruk, natur og friluftsformål. I 2010 underskrev Norge på at vi skulle oppnå 20 konkrete mål for naturmangfold innen 2020. Ingen av målene ble oppnådd.
Vi som har arbeidet noen tiår med naturmangfold, er mest overrasket over Senterpartiet. Hva skjer med dette partiet, som kaller seg grønt? Da partileder Trygve Slagsvold Vedum gikk ut med 30 prioriterte punkter i Aftenposten, handlet ikke ett av punktene om arbeid for naturmangfold eller mot klimakrisen.
Er medlemmene enige i en slik likegyldighet?
Stopp naturtapet nå
Vi ødelegger nå jordsmonn, naturskog, ferskvann, fjorder, dyre- og planteliv langt raskere enn naturen kan reparere seg selv.
Mye skjer ubevisst, fordi de som arbeider med arealplaner, ikke kjenner til hvilke verdier naturen har, og ikke ser lenger frem enn én generasjon. Statistisk sentralbyrå har beregnet at kommunene planlegger nedbygging av natur tilsvarende størrelsen på gamle Vestfold fylke innen 2030.
Nå trenger vi politikere som kan hevde naturens verdier opp mot kortsiktige pengeverdier. Vi må gi vår stemme til naturen. Vi har breiet oss nok.
