Kronikk

Klimapolitikken kan være en modell for å løse naturkrisen

  • Lars H. Gulbrandsen
    Lars H. Gulbrandsen
    Seniorforsker, Fridtjof Nansens Institutt
En ny regjering må legge en ambisiøs plan for å løse både klimakrisen og naturkrisen, mener kronikkforfatteren. Bildet Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Jonas Gahr Støre (Ap).

Våger politikerne å stå imot ønsker om nye veier, flere hytter eller ny energiproduksjon?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I den politiske debatten kan man lett bli forledet til å tro at Norge mangler ambisiøse klimamål og en forpliktende klimapolitikk. Lite kunne vært fjernere fra sannheten.

Men på veien mot nullutslippssamfunnet er det noe som mangler: En politikk for å løse naturkrisen.

Marius Holm, nylig avgått leder i klimaorganisasjonen Zero, skrev i Aftenposten 30. juni at Norge har verdens kanskje mest ambisiøse klimapolitikk. Han viste til CO2-avgiften og satsingen på elbiler, CO2-fangst og annen klimateknologi, men han nevnte ikke Norges forpliktende klimasamarbeid med EU med ett eneste ord.

Faktum er at vi har bundet oss til EU-masten.

Ambisiøse klimamål

Det europeiske samarbeidet forplikter en hvilken som helst ny regjering. I praksis er Norge fullt medlem av unionens klimapolitiske samarbeid fra 2021 til 2030.

Utslippene fra industri og petroleum har vært en del av det europeiske kvotesystemet siden 2008. Ikke-kvotepliktige utslipp fra transport, landbruk, avfall og bygg er nå omfattet av en egen avtale med EU. Den forplikter oss til å kutte utslipp hvert eneste år frem til 2030.

Samarbeidet med EU ga Solberg-regjeringen muligheten til å melde inn et forsterket klimamål til Parisavtalen: Målet er å redusere utslippene med mellom 50 og 55 prosent innen 2030 sammenlignet med 1990.

Tenk om Norge hadde hatt en like ambisiøs politikk for å løse naturkrisen!

Lars H. Gulbrandsen er forskningsleder ved Fridtjof Nansens Institutt.

I mangel av drahjelp fra Brussel må norske politikere meisle ut en politikk for å løse naturkrisen på egen hånd. Hvordan kan klimapolitikken tjene som modell for en ambisiøs naturpolitikk?

Tre overordnede grep for naturkrisen

Her er tre overordnende grep den nye regjeringen og det nye Stortinget kan gjennomføre:

  1. Innfør et mål om arealnøytralitet etter modell av målet om karbonnøytralitet.
  2. Innfør en naturavgift etter modell av CO2-avgiften.
  3. Legg en ambisiøs plan for å sikre at det grønne skiftet blir en omstilling for å løse både klimakrisen og naturkrisen.

Det første grepet innebærer at målet om arealnøytralitet skal være styrende for all utbygging og arealbruk.

Arealnøytralitet betyr at vi skal fortette og bygge i områder som allerede er utbygget, og ikke bygge i urørt natur. Dersom det ikke finnes alternativer til nye naturinngrep, skal inngrepet kompenseres med å restaurere et like stort område tilbake til natur.

Vindkraftverk og andre energianlegg bygges uten at det settes en prislapp på naturområdene

Det andre grepet er å innføre en naturavgift.

I dag er det stort sett gratis å bygge ut natur i Norge. Konsekvensen er at naturverdier ikke tillegges nok vekt i avveiningen mellom utbygging og naturvern. Det er lett å finne eksempler fra de siste årene:

  • Det statlige aksjeselskapet Nye Veier har fått instruks av Stortinget om å bygge nye veier på en billig og effektiv måte. I mangel av en naturavgift betyr lavest mulig kostnad at selskapet heller lager store skjæringer og fyllinger for å føre motorveien gjennom naturområder enn å ta kostnaden med å bygge tunneler og bygge med minst mulig naturinngrep.
  • Det bygges stadig flere hytter, og de blir stadig større og mer luksuriøse. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det nå bygget over 440.000 hytter her i landet, og gjennomsnittlig størrelse har økt fra om lag 60 til 90 kvadratmeter fra 1983 til 2021. Planlegging av nye hyttefelt er opp til kommunene, som mangler incentiver til å ta hensyn til naturkostnaden ved utbyggingene.
  • Vindkraftverk og andre energianlegg bygges uten at det settes en prislapp på naturområdene. Resultatet er at verdien av urørt natur ikke tallfestes i regnestykket til hverken utbyggerne eller konsesjonsmyndigheten.

En naturavgift har vært foreslått i flere offentlige utredninger, senest i utredningen Norge mot 2025 fra Pandemiutvalget tidligere i år. WWF har nylig spurt partiene på Stortinget hvordan de stiller seg til en slik avgift. SV, MDG, Venstre, KrF og Ap er positive til en slik avgift, mens Høyre, Frp og Rødt er mer skeptiske. Senterpartiet sier nei, men et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet kan kanskje bli en nøkkel til å få et flertall for en naturavgift.

Det meste av naturmangfoldet og de truende artene finnes i skog og lavereliggende områder nær bebyggelse

Det tredje grepet for å løse naturkrisen er å legge en plan for å sikre at det grønne skiftet ikke bare blir en klimaplan.

Storstilte planer om elektrifisering, batterifabrikker, produksjon av «grønn hydrogen» fra elektrolyse og omstilling i industrien vil kreve enda mer fornybar kraft og store naturinngrep. Utbyggingen av vindkraft på land har så langt krevd et areal på omtrent 500 kvadratkilometer, noe som tilsvarer mer enn to og en halv gang Norges samlede industriareal. Elektrifiseringen av transport og industri vil kreve store investeringer i kraftnettet.

Taper natur og biologisk mangfold

Vi får ofte høre at vi må tåle å ofre litt natur på veien mot fornybarsamfunnet. En skribent i The Economist, Guy Kiddey, skrev i Aftenposten 30. september at Norge «vil måtte ofre noen daler og åser» i kampen mot klimaendringene – og for å gi britene billigere strøm. Andre sier: Alle som har tatt en flytur mellom Oslo og Bergen, ser hvor mye urørt natur vi har å ta av!

Sannheten er imidlertid at bare i underkant av 11,5 prosent av Norges areal er villmarkspreget, altså mer enn fem kilometer fra tyngre tekniske inngrep. Det er heller ikke nok å verne fjellområder langt fra folk. Vi vet at det meste av naturmangfoldet og de truede artene finnes i skog og lavereliggende områder nær bebyggelse.

De viktigste årsakene til tapet av natur og biologisk mangfold er energiutbygging, veibygging, skogsdrift og byggingen av boliger, hytter og tilhørende infrastruktur. Det finnes ingen teknologiske løsninger på disse utfordringene. Det er nettopp derfor naturkrisen er så krevende å løse.

Et grønt «grønt skifte»

Politikerne må våge å velge en samfunnsutvikling på naturens premisser. Når naturkostnaden er for høy, må de må ha mot til å stå imot ønsker om ny industri, nye arbeidsplasser, nye veier, flere hytter eller ny energiproduksjon.

I motsatt fall vil vi fortsette en bit-for-bit-nedbygging av arealene, helt til det ikke finnes mer natur å bygge ut.

Utfordringen til den nye regjeringen blir derfor å ta grep for å ivareta naturen når omstillingen til lavutslippssamfunnet skal gjennomføres. Bare på den måten kan «det grønne skiftet» i sannhet bli grønt.

Les også

  1. Hvilke partier vil ødelegge naturen mest?

  2. Fire av ti fugler er borte fra åker og eng. Mer intensivt landbruk får skylden.

Les mer om

  1. Naturvern
  2. Klimapolitikk
  3. Omstilling
  4. EU