Kronikk

Hvor demokratisk er det norske valget?

  • Nina Witoszek
    Nina Witoszek
    Prosjektleder, The Arne Næss Programme on Global Justice and the Environment, Universitetet i Oslo
Representantskapet for LO ga 23 millioner kroner til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV for å sikre en ny, Jonas Gahr Støre-ledet regjering, skriver Nina Witoszek. Bildet viser Støre etter valgseieren.

Her er et blikk utenfra.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er sikkert få av Aftenpostens lesere som har hørt om Julia Cagé, men hun er en stigende intellektuell stjerne på det internasjonale idé-markedet. Ikke fordi hun er kona til Thomas Piketty, men fordi hun er en visjonær tenker. Hun kombinerer en vittig økonomisk analyse med dristige forslag til hvordan man overkommer demokratiets midtlivskrise.

Som årets Arne Næss-professor ved Universitetet i Oslo skal hun 23. september forelese om hvordan vi skal bekjempe en økende sosial ulikhet i verden. Inkludert i Jonas Gahr Støres Norge.

Det korte svaret er: ved å nøytralisere de to mektige politiske rusmidlene – stor makt og store penger. De er hovedårsaken til demokratisk underskudd, miljøødeleggelser og sosial urettferdighet.

Tillater mye fiksing og triksing

Vi skal kaste lys på den norske romansen mellom makt og penger. La oss først se på Cagés eget Frankrike.

Julia Cagé er årets Arne Næss-professor ved Universitetet i Oslo.

På overflaten ser ting solfylt ut: Politisk TV-reklame er forbudt. Individuelle donasjoner til politiske partier og grupper er begrenset til 7500 euro. Så langt ser alt fint ut.

Problemet er at systemet tillater mye fiksing og triksing.

En Marche, den politiske bevegelsen grunnlagt av president Emmanuel Macron (som forresten jobbet for Rothschild-banken i sitt tidligere liv), mottok rundt 16 millioner euro i donasjoner.

Macron tok også opp 8 millioner euro i personlig lån fra en fransk bank, uten å avsløre navnet. Det var en helt lovlig operasjon.

Det samme smutthullet tillot Marie le Pens parti Front National å låne millioner av euro fra en privat bank i Putins Russland i 2014 og 2016. Og det oppmuntret eks-president Nicolas Sarkozy til å motta «gaver» fra Muhammar al-Gaddafi.

Franske politikere og intellektuelle har alltid hatt en viss svakhet for muskulære diktatorer.

Bånd til mektige magnater

I sin seneste bestselger The Price of Democracy siterer Cagé den ikoniske serien House of Cards. Der representerer rovdyrpresidenten Frank Underwood det moralske forfallet og brutaliseringen av moderne politikk: ingen samvittighet, intet samfunnsansvar. Bare naken kynisme og tørst etter ubegrenset makt og penger.

«Moderne demokratier lider av lungekreft,» sier Julia Cagé. «Ta tobakksgiganten Morris i Tyskland eller Koch-brødrene i USA. De ikke bare forvitrer demokratiske prosesser. De bidrar aktivt til økende politisk og økonomisk ulikhet og ødelegger klimaet. Vi trenger en seriøs debatt om sammenhengen mellom store penger og politikk og måten rikdom oversettes til politisk makt og skaper sosial og miljømessig urettferdighet på.»

Selv sivilsamfunnet (tenketanker og stiftelser) så vel som mediene har i dag bånd til mektige industrielle magnater eller politiske demagoger. Idealistiske filantroper, som Elon Musk, som spesialiserer seg på å redde planeten ved å produsere elektriske biler, drømmer om å bli de første kongene på Mars. The sky is the limit, rent bokstavelig.

Millioner i gave

Hva er da prisen på demokrati i Norge? På overflaten er Norge en perfekt motsetning til milliardærenes «zombiedemokrati» i USA eller superrikingers styre i Frankrike.

Men, vent. I Norge er det ingen restriksjoner på størrelsen av donasjoner fra privatpersoner eller bedrifter, annet enn at de må offentliggjøres.

Vi vet at i det nylige avholdte stortingsvalget mottok Erna Solbergs parti Høyre ca. 12,6 millioner i gaver fra forskjellige aktører: Stein Erik Hagens selskap Canica bidro med 3,5 millioner kroner, mens Christen Sveaas og hans Kistefos spyttet inn 2 millioner kroner, for å nevne to kraftige givere.

Vi vet også at representantskapet for LO ga 23 millioner kroner til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV for å sikre en ny, Jonas Gahr Støre-ledet regjering.

I tillegg kastet mange multimillionærer, spesielt eiendomsinvestorer som Jan Petter Sissener eller Christian Ringnes, hundretusener i fanget på den heroiske duoen Jan Bøhler og Trygve Slagsvold Vedum.

Jo, her i Norge snakkes det om en økende ulikhet. Men det er med en dose optimisme om at vårt superdemokrati, forsterket av den nylige venstresvingen i hele Skandinavia, vil føre til de nødvendige korrigeringene. Men vil det det?

Likestillingsbevis

Hvordan bremser vi samspillet mellom store penger og stor politikk, slik at de fattige slutter å betale for de rike?

Ifølge Julia Cagé kan vi neppe forvente at pengebaroner gjennomgår en moralsk konvertering, eller at den ofte virkelighetsfjerne venstresiden plutselig blir visjonær og effektiv. Ansvaret for ulikheter bæres rett og slett av borgerne selv, insisterer Cagé.

Vi har en kollektiv kapasitet til å endre ting på lov- og institusjonsnivå, til å utforme et system som vil øke politisk deltagelse og tillit. Et slikt system vil innebære forbud mot privat finansiering og styrking av demokratisk deltagelse ved å lage demokratiske likestillingsbevis (equality vouchers).

Likestillingsbevisene gir hver innbygger rett til å bruke si 50 kroner på en foretrukket politisk kandidat. De garanterer at en arbeidsløs alenemor og herr Ringnes stilles likt i finansiering av det politiske livet.

Men likestillingsbevis er ikke nok. Bortsett fra offentlig finansiering av valgprosessen trenger et bærekraftig demokrati ytterligere to innovasjoner.

Den første er å ombygge det eksisterende parlamentariske systemet ved å kreve at en tredjedel av de folkevalgte skal komme fra arbeiderklassen eller det såkalte prekæriatet. Dette vil tillate de «usynlige» eller vanskeligstilte gruppene i et samfunn å bli representert i det politiske teateret.

Den andre innovasjonen innebærer å opprette en ikke-kommersiell mediestiftelse, hvis styre ikke bare består av aksjonærer, men også av journalister og lesere.

Makt til å sette i gang et motangrep

Er Julia Cagés visjon bare en ny myk, radikal fantasi? Kanskje er hun inne på noe.

For 40 år siden skrev den tsjekkiske dissidenten Václav Havel et banebrytende essay, «De maktesløses makt». Der argumenterte han for at kommunistisk tyranni i det tidligere Sovjetunionen delvis var forårsaket av trege, likegyldige eller «takknemlig undertrykte» borgere.

Cagé tilbyr et lignende argument. Slutt å jamre, sier hun. Vi, innbyggerne, har makt til å sette i gang et motangrep mot en radikalt urettferdig demokratisk modell der de fattige støtter de rike, og der sosial ulikhet er behandlet som uunngåelig eller «normalt».

Det første skrittet for å eliminere ulikhet og øke miljømessig og sosial rettferdighet er å motarbeide pengenes avgjørende rolle i fornyelse av verdens demokratier – inkludert de nordiske velferdsdemokratiene, som troner som noen av de beste i verden.

Kronikken er basert på en samtale mellom Julia Cagé og Nina Witoszek.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Demokrati
  2. Stortingsvalget 2021
  3. Ulikhet