Hvor demokratisk er det norske valget?

  • Nina Witoszek
Representantskapet for LO ga 23 millioner kroner til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV for √• sikre en ny, Jonas Gahr St√łre-ledet regjering, skriver Nina Witoszek. Bildet viser St√łre etter valgseieren.

Her er et blikk utenfra.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten st√•r for skribentens regning. Hvis du √łnsker √• sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Det er sikkert f√• av Aftenpostens lesere som har h√łrt om Julia Cag√©, men hun er en stigende intellektuell stjerne p√• det internasjonale id√©-markedet. Ikke fordi hun er kona til Thomas Piketty, men fordi hun er en visjon√¶r tenker. Hun kombinerer en vittig √łkonomisk analyse med dristige forslag til hvordan man overkommer demokratiets midtlivskrise.

Som √•rets Arne N√¶ss-professor ved Universitetet i Oslo skal hun 23. september forelese om hvordan vi skal bekjempe en √łkende sosial ulikhet i verden. Inkludert i Jonas Gahr St√łres Norge.

Det korte svaret er: ved √• n√łytralisere de to mektige politiske rusmidlene ‚Äď stor makt og store penger. De er hoved√•rsaken til demokratisk underskudd, milj√ł√łdeleggelser og sosial urettferdighet.

Tillater mye fiksing og triksing

Vi skal kaste lys p√• den norske romansen mellom makt og penger. La oss f√łrst se p√• Cag√©s eget Frankrike.

Julia Cagé er årets Arne Næss-professor ved Universitetet i Oslo.

På overflaten ser ting solfylt ut: Politisk TV-reklame er forbudt. Individuelle donasjoner til politiske partier og grupper er begrenset til 7500 euro. Så langt ser alt fint ut.

Problemet er at systemet tillater mye fiksing og triksing.

En Marche, den politiske bevegelsen grunnlagt av president Emmanuel Macron (som forresten jobbet for Rothschild-banken i sitt tidligere liv), mottok rundt 16 millioner euro i donasjoner.

Macron tok ogs√• opp 8 millioner euro i personlig l√•n fra en fransk bank, uten √• avsl√łre navnet. Det var en helt lovlig operasjon.

Det samme smutthullet tillot Marie le Pens parti Front National √• l√•ne millioner av euro fra en privat bank i Putins Russland i 2014 og 2016. Og det oppmuntret eks-president Nicolas Sarkozy til √• motta ¬ęgaver¬Ľ fra Muhammar al-Gaddafi.

Franske politikere og intellektuelle har alltid hatt en viss svakhet for muskulære diktatorer.

Bånd til mektige magnater

I sin seneste bestselger The Price of Democracy siterer Cag√© den ikoniske serien House of Cards. Der representerer rovdyrpresidenten Frank Underwood det moralske forfallet og brutaliseringen av moderne politikk: ingen samvittighet, intet samfunnsansvar. Bare naken kynisme og t√łrst etter ubegrenset makt og penger.

¬ęModerne demokratier lider av lungekreft,¬Ľ sier Julia Cag√©. ¬ęTa tobakksgiganten Morris i Tyskland eller Koch-br√łdrene i USA. De ikke bare forvitrer demokratiske prosesser. De bidrar aktivt til √łkende politisk og √łkonomisk ulikhet og √łdelegger klimaet. Vi trenger en seri√łs debatt om sammenhengen mellom store penger og politikk og m√•ten rikdom oversettes til politisk makt og skaper sosial og milj√łmessig urettferdighet p√•.¬Ľ

Selv sivilsamfunnet (tenketanker og stiftelser) s√• vel som mediene har i dag b√•nd til mektige industrielle magnater eller politiske demagoger. Idealistiske filantroper, som Elon Musk, som spesialiserer seg p√• √• redde planeten ved √• produsere elektriske biler, dr√łmmer om √• bli de f√łrste kongene p√• Mars. The sky is the limit, rent bokstavelig.

Millioner i gave

Hva er da prisen p√• demokrati i Norge? P√• overflaten er Norge en perfekt motsetning til milliard√¶renes ¬ęzombiedemokrati¬Ľ i USA eller superrikingers styre i Frankrike.

Men, vent. I Norge er det ingen restriksjoner p√• st√łrrelsen av donasjoner fra privatpersoner eller bedrifter, annet enn at de m√• offentliggj√łres.

Vi vet at i det nylige avholdte stortingsvalget mottok Erna Solbergs parti H√łyre ca. 12,6 millioner i gaver fra forskjellige akt√łrer: Stein Erik Hagens selskap Canica bidro med 3,5 millioner kroner, mens Christen Sveaas og hans Kistefos spyttet inn 2 millioner kroner, for √• nevne to kraftige givere.

Vi vet ogs√• at representantskapet for LO ga 23 millioner kroner til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV for √• sikre en ny, Jonas Gahr St√łre-ledet regjering.

I tillegg kastet mange multimillion√¶rer, spesielt eiendomsinvestorer som Jan Petter Sissener eller Christian Ringnes, hundretusener i fanget p√• den heroiske duoen Jan B√łhler og Trygve Slagsvold Vedum.

Jo, her i Norge snakkes det om en √łkende ulikhet. Men det er med en dose optimisme om at v√•rt superdemokrati, forsterket av den nylige venstresvingen i hele Skandinavia, vil f√łre til de n√łdvendige korrigeringene. Men vil det det?

Likestillingsbevis

Hvordan bremser vi samspillet mellom store penger og stor politikk, slik at de fattige slutter å betale for de rike?

If√łlge Julia Cag√© kan vi neppe forvente at pengebaroner gjennomg√•r en moralsk konvertering, eller at den ofte virkelighetsfjerne venstresiden plutselig blir visjon√¶r og effektiv. Ansvaret for ulikheter b√¶res rett og slett av borgerne selv, insisterer Cag√©.

Vi har en kollektiv kapasitet til √• endre ting p√• lov- og institusjonsniv√•, til √• utforme et system som vil √łke politisk deltagelse og tillit. Et slikt system vil inneb√¶re forbud mot privat finansiering og styrking av demokratisk deltagelse ved √• lage demokratiske likestillingsbevis (equality vouchers).

Likestillingsbevisene gir hver innbygger rett til √• bruke si 50 kroner p√• en foretrukket politisk kandidat. De garanterer at en arbeidsl√łs alenemor og herr Ringnes stilles likt i finansiering av det politiske livet.

Men likestillingsbevis er ikke nok. Bortsett fra offentlig finansiering av valgprosessen trenger et bærekraftig demokrati ytterligere to innovasjoner.

Den f√łrste er √• ombygge det eksisterende parlamentariske systemet ved √• kreve at en tredjedel av de folkevalgte skal komme fra arbeiderklassen eller det s√•kalte prek√¶riatet. Dette vil tillate de ¬ęusynlige¬Ľ eller vanskeligstilte gruppene i et samfunn √• bli representert i det politiske teateret.

Den andre innovasjonen innebærer å opprette en ikke-kommersiell mediestiftelse, hvis styre ikke bare består av aksjonærer, men også av journalister og lesere.

Makt til å sette i gang et motangrep

Er Julia Cagés visjon bare en ny myk, radikal fantasi? Kanskje er hun inne på noe.

For 40 √•r siden skrev den tsjekkiske dissidenten V√°clav Havel et banebrytende essay, ¬ęDe maktesl√łses makt¬Ľ. Der argumenterte han for at kommunistisk tyranni i det tidligere Sovjetunionen delvis var for√•rsaket av trege, likegyldige eller ¬ętakknemlig undertrykte¬Ľ borgere.

Cag√© tilbyr et lignende argument. Slutt √• jamre, sier hun. Vi, innbyggerne, har makt til √• sette i gang et motangrep mot en radikalt urettferdig demokratisk modell der de fattige st√łtter de rike, og der sosial ulikhet er behandlet som uunng√•elig eller ¬ęnormalt¬Ľ.

Det f√łrste skrittet for √• eliminere ulikhet og √łke milj√łmessig og sosial rettferdighet er √• motarbeide pengenes avgj√łrende rolle i fornyelse av verdens demokratier ‚Äď inkludert de nordiske velferdsdemokratiene, som troner som noen av de beste i verden.

Kronikken er basert på en samtale mellom Julia Cagé og Nina Witoszek.