Kronikk

Regjeringen ga det første nei 9. april | Tom Kristiansen

  • Tom Kristiansen, professor, Institutt for forsvarsstudier/Forsvarets høgskole

Utenriksminister Halvdan Koht (t.v.) var ett av medlemmene av regjeringen Nygaardsvold som ved alle korsveier var urokkelige i sitt nei til den tyske invasjonsmakten. Her sammen med statsrådssekretær Olaf Tostrup i Molde under flukten i aprildagene 1940. Foto: Scanpix

Filmen Kongens nei fremstiller regjeringen Nygaardsvold som svak, usikker og vaklende. Virkeligheten var annerledes.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Erik Poppes nye film Kongens nei formidler på en gripende måte kong Haakons opplevelse av de skjebnetunge dagene 9. til 11. april 1940. Den gir et sterkt bilde av hvilke tanker og følelser som kan ha rørt seg i den aldrende monarkens hode i de tre dagene som kunne ha blitt hans siste.

Ingen hadde vært i nærheten av å forutse et så omfattende angrep på landet som det Nazi-Tyskland iverksatte 9. april. Beslutningstagerne, sivile så vel som militære, ble langt på vei paralysert. Hærledelsen mente til og med at militær motstand var nytteløs.

Det var regjeringen som grytidlig om morgenen den 9. april besluttet å avvise de tyske kravene og ta opp kampen mot invasjonsmakten.

Poppe og hans team har levendegjort dette største nasjonale dramaet etter 1814 med fiksjonsfilmens effektive virkemidler, fristilt historiske realiteter. Men hvem var det egentlig som først sa «nei» til tyskerne – kongen eller regjeringen?

Virkeligheten var annerledes

I Kongens nei er det regjeringen som stilles i kontrast til kongen – slik det ofte er blitt gjort i fremstillinger av disse skjebnedagene. Andre grupper slipper lettere unna – de høyere militære sjefene som helst ville gi seg og sentrale stortingspolitikere som heller ville forhandle med tyskerne.

Regjeringen Nygaardsvold er fremstilt som svak, usikker og vaklende, mens kongen raskt kjemper seg frem til et tydelig standpunkt.

  • Her kan du lese Aftenpostens anmeldelse av Kongens nei:

Det er lett å forstå at filmskaperne har valgt regjeringen som kongens motstykke, da det var regjeringen kongen først og fremst forholdt seg til. Men den dramaturgiske logikk fører til at viktige poenger er gått tapt. For virkeligheten var annerledes.

Regjeringen sto på kamplinjen

I allierte og norske kilder – diplomatiske og militære – fremstår flere av statsrådene fra første stund som innbitte tilhengere av krig. Trygve Lie, Oscar Torp, Birger Ljungberg og Terje Wold var de fremste, selv om også utenriksminister Halvdan Koht var urokkelig ved alle korsveier.

Mange av statsrådene kunne ha sine tunge stunder og noen vaklet. Men viktigere enn det: Regjeringen som kollegium sto likevel fra første stund fast på kamplinjen.

Kongen fulgte opp

Det var regjeringen som grytidlig om morgenen den 9. april besluttet å avvise de tyske kravene og ta opp kampen mot invasjonsmakten. Den tyske sendemannen til Norge, Curt Bräuers rapport til Berlin etter hans møte med Koht gir ikke rom for tvil.

Regjeringen brukte bare noen minutter på å svare, og konklusjonen var klar: «Vi bøyer oss ikke frivillig, kampen er allerede i gang.» Det var kun regjeringen som kunne fatte denne beslutningen, og det var da også det som skjedde. Dette er det første «nei».

Kong Haakon viste klart at han var den som best kunne fylle rollen som samlingsmerke for et folk i krig. Her søker han og kronprins Olav dekning under bjerketrær mens tyskerne bombet Molde. Foto: Per Bratland

Samtidig inntok kongen sitt standpunkt og demonstrerte til fulle sin troskap til det politiske systemet han hadde tjent i 35 år da han dagen etter angrepet meddelte regjeringen at han heller ville gå av enn å gå med på de tyske kravene.

Ingen misvisning på kongens moralske kompass

Det var ingen misvisning på kongens moralske og konstitusjonelle kompass. Han kunne derfor tjene som inspirasjon for statsrådene og gi dem trygghet i deres valg. Fra da av og gjennom hele krigen viste kongen klart at han var den som best kunne fylle rollen som samlingsmerke for et folk i krig.

Et av høydepunktene i filmen er den medrivende skildringen av den historiske audiensen kongen ga sendemann Bräuer om ettermiddagen 10. april på Elverum folkehøyskole. Her ble kongen for første gang presentert for de tyske kravene som regjeringen hadde avvist dagen før. Samtidig ble han presentert for et nytt krav – at han skulle akseptere Quisling som statsminister.

Braüer ville ha kongen på tomannshånd

Det finnes bare ett direkte referat fra dette møtet, nemlig en rapport som Bräuer ga til utenriksminister Ribbentrops kontor på telefon i 22.30-tiden samme kveld. Samtidig finnes det andre troverdige beretninger fra dette møtet og begivenhetene som fulgte.

Først ute med sin var Halvdan Koht som var til stede på møtet og var den som førte ordet fra norsk side, bortsett fra de minuttene da kongen og Bräuer var på tomannshånd. Deretter tok statsråd Nils Hjelmtveit referat fra talen kongen holdt i statsråd noen timer etter møtet med Bräuer for å informere om hva som var blitt sagt – og om sitt eget standpunkt.

Ingen uenighet mellom konge og regjering

Disse sentrale kildene gir et klart bilde av hendelsene. De viser også at det trass i tett «krigståke» ikke var noen uenighet mellom kongen og regjeringen i synet på hvordan de tyske kravene skulle håndteres.

Bräuer insisterte på å snakke med kongen på tomannshånd. Ifølge rapporten orienterte han om det tyske kravet om overgivelse og utnevnelsen av Quisling. Han viste til at kongens bror, kong Christian 10. av Danmark, hadde gitt etter for tilsvarende krav og dermed unngått ødeleggende krigshandlinger.

Kong Haakon og kronprins Olav (t.v.) løper i dekning under et tysk flyangrep over Nybergsund. Foto: Krigsarkivet/NTB

Kongen ville ha Koht med seg i møte med Bräuer

Som den konstitusjonstro monarken han var, innledet ikke kongen noen samtale i enerom med den tyske sendemannen, men forlangte at utenriksministeren var til stede. Da Koht hadde kommet inn igjen i rommet, fikk Bräuer til svar fra utenriksministeren at saken måtte tas opp i statsråd.

Det er samsvar mellom Bräuers og Kohts fremstillinger. Så langt var det dermed fortsatt regjeringen som sa «nei» – slik det skulle være etter norsk statsskikk.

Kongens «nei» ble gitt i den historiske talen til ministrene i det etterfølgende regjeringsmøtet, som altså viste at kongen og regjeringen var samstemte i å avvise de tyske kravene: Kongen ville heller abdisere enn å akseptere Quisling.

Enstemmighet i statsråd

Også regjeringen sa «nei» til Quisling, og bekreftet sitt «ja» til fortsatt kamp. Bräuer rapporterte til Berlin: «Kongen vil ikke utnevne noen regjering under Quisling. Denne avgjørelsen er fattet enstemmig i statsråd. På et særskilt spørsmål fra meg svarte Koht: Motstanden vil fortsette, så lenge som mulig.»

Regjeringen offentliggjorde sitt standpunkt gjennom en proklamasjon. Kongen utstedte samtidig sin egen som bekreftet at han sto bak regjeringen.

Regjeringen ikke svak i aprildagene

Det var da også slik tyskerne oppfattet situasjonen. I den første tyske situasjonsrapporten fra Norge, datert 10. april, het det at «den norske regjering er bestemt på å gjøre motstand». Det var før kongen hadde vært involvert i noen diskusjoner.

Kongen sa «nei» til å fortsette på okkupantens vilkår, noe regjeringen for øvrig heller aldri kunne ha godtatt. Men det var bare regjeringen som kunne si «ja» til fortsatt væpnet motstand.

Regjeringen Nygaardsvold kan kritiseres for mye før og etter felttoget, men det var likevel den som kollegium som først sa «nei». Det er derfor liten grunn til å fremstille den som svak og vaklende etter det tyske angrepet, utover det man må forvente av mennesker som brått var kastet ut i en situasjon som knapt noen i landet var forberedt på.

Tom Kristiansen er påtroppende leder av prosjektet «I en verden av total krig: Norge 1939-1945» ved UiT Norges arktiske universitet.


Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Her kan du lese flere artikler om filmen Kongens nei:

Les også

To tilfeldigheter reddet livet hans da kongen sa nei

Les også

10.000 så «Kongens nei» i Slottsparken

Og her kan du lese hvordan Aftenpostens lesere selv opplevde 9. april 1940:

  1. Les også

    Min 9. april

Les mer om

  1. Krig
  2. Nazisme
  3. Kong Haakon 7.
  4. Film

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Kongens nei ble nesten døden for ham.

  2. KULTUR

    Bokanmeldelse: En hjerteskjærende historie - kongen og kronprinsen på flukt

  3. KULTUR

    Historikerne imponert over filmen: Denne gangen er det fusket lite med historiske fakta

  4. KOMMENTAR

    Aldri mer 9. april? Per Edgar Kokkvold

  5. KRONIKK

    Hun var USAs ambassadør til Norge da nazistene invaderte

  6. A-MAGASINET

    Nå kan du få et unikt innblikk i dagboken til kronprinsens høyre hånd under krigen