Kronikk

Hva er problemet med Den nordiske motstandsbevegelsen? | Ravndal og Bjørgo

  • Jacob Aasland Ravndal og Tore Bjørgo, Senter for ekstremismeforskning (C-REX), Universitetet i Oslo

Den nordiske motstandsbevegelsen er stort sett ikke farlig – men bare så lenge du lar dem holde på uforstyrret, skriver kronikkforfatterne. Her fra en demonstrasjon i Göteborg i slutten av september. Foto: Adam Ihse / TT / NTB scanpix

Når demokratiets og rettsstatens grenser for trusler og vold overskrides, må myndighetene reagere – tydelig.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tore Bjørgo Foto: Signe Dons

Jacob Aasland Ravndal Foto: UiO

Den nasjonalsosialistiske organisasjonen som kaller seg for Den nordiske motstandsbevegelsen jobber for tiden iherdig med å bre seg utover det nordiske kartet. Bevegelsen består i dag av noen hundre medlemmer i Sverige, under hundre i Finland, og noen titalls aktive medlemmer i Norge.

Gruppens mål er å etablere en raseren nordisk nasjon, gjerne ved bruk av makt dersom det skulle bli formålstjenlig. I mellomtiden har Den nordiske motstandsbevegelsen spesialisert seg på å tøye demokratiets og rettsstatens grenser ved bruk av trakassering, trusler og vold mot meningsmotstandere og politi.

Kronikkforfatterne Jacob Aasland Ravndal og Tore Bjørgo er begge ved Senter for ekstremismeforskning, Universitetet i Oslo. Foto: UiO/Signe Dons

Slike episoder kan oppfattes som trivielle sammenlignet med annen grov kriminalitet som politiet skal håndtere. Subtile trusler og gateslagsmål kan også være vanskelig å straffeforfølge på grunn av manglende bevis. Da er det lett å trekke på skuldrene og se en annen vei. Men det bør vi ikke gjøre.

Når trusler, trakassering og vold er satt i system og orkestrert av en revolusjonær motstandsgruppe, skal myndighetene ta det på alvor.

Faren er ikke at denne gruppen skal oppnå politisk makt på nasjonalt nivå. Faren er at de som blir utsatt for trusler, trakassering eller vold, ikke blir tilstrekkelig ivaretatt av våre myndigheter, og i verste fall skremt til taushet. Dette foregår allerede i enkelte lokalsamfunn, og det kan vi ikke tolerere.

Les også

Her beordrer politiet nazistene til å stoppe – men blir skjøvet vekk

Se til Sverige

Utviklingen har kommet lengst i de to svenske kommunene Borlänge og Ludvika, hvor store deler av den svenske og nordiske motstandsbevegelsen-ledelsen, deriblant den norske lederen, har bosatt seg sammen med andre sentrale aktivister.

Her har Den nordiske motstandsbevegelsen også fått valgt inn representanter i kommunestyrene ved å kumulere opp sine folk på valglistene til Sverigedemokraterna, noe de utnytter til det fulle.

For eksempel møter motstandsbevegelsen mannsterke opp under kommunestyremøter, fyller opp tilskuerplassene, og filmer alt som blir sagt. Etterpå blir politikere som uttaler seg mot motstandsbevegelsen, «intervjuet» og konfrontert.

Noen lokalpolitikere har også blitt fotfulgt til sin bil, noe som har skremt enkelte i den grad at de har frasagt seg sitt verv. Andre politikere, kommuneansatte og meningsmotstandere har mottatt subtile trusler av typen «Så fint hus du har, da…», eller har funnet galgeklistremerker på døren eller på lyktestolper utenfor hjemmet med teksten «Reservert folkeforrædere».

Gjennom slike metoder sprer Den nordiske motstandsbevegelsen frykt og tilrøver seg innflytelse som går langt ut over deres svært beskjedne oppslutning.

Les også

Hvor er debatten rundt Den nordiske motstandsbevegelsen?

Er de farlige?

Det utilfredsstillende svaret på dette spørsmålet er både ja og nei. Slik situasjonen er i dag, er Den nordiske motstandsbevegelsen stort sett ikke farlige – men bare så lenge du lar dem holde på uforstyrret. Skulle du derimot la deg friste til å konfrontere dem, stå i veien, eller ikke la deg trakassere, er du ikke lenger trygg.

I Sverige og Finland har motstandsbevegelsen gjentatte ganger endt opp i slagsmål med politi og sivile i forbindelse med sine offentlige aksjoner. Den nordiske motstandsbevegelsen oppsøker aktivt slike voldelige situasjoner som skaper oppmerksomhet og internt samhold.

Den nordiske motstandsbevegelsen marsjerte i Kristiansand i fjor sommer. Foto: Schrøder, Tor Erik / NTB scanpix

Voldelig konfrontasjon er også noe aktivistene trener regelmessig på, blant annet i form av tvekamp der vinneren er den som får inn et dødelig hugg med en replikakniv. Men dette er ikke bare lek. I Finland ble en person som ytret motstand mot motstandsbevegelsen brutalt sparket ned, og døde en uke senere av komplikasjoner som etter alt å dømme var knyttet til angrepet.

Den nordiske motstandsbevegelsen utelukker heller ikke bruk av mer offensiv og dødelig vold i fremtiden, dersom det skulle vise seg formålstjenlig. Selv om de i dag hevder at de kun bruker vold i selvforsvar, tar motstandsbevegelsen på ingen måte prinsipiell avstand fra massiv voldsbruk. Tvert imot snakkes og skrives det mye om rasekrigen som de tror en dag vil komme.

Les også

Aftenposten mener: Møt homohat med argumenter, ikke ytringsforbud

Hva bør (ikke) gjøres?

I Finland ble Den nordiske motstandsbevegelsen erklært forbudt i fjor. Dommen vektla motstandsbevegelsens hat- og voldsretorikk. Vi er grunnleggende skeptiske til forbud av politiske organisasjoner på bakgrunn av deres politikk, så lenge de holder seg innenfor loven.

Et forbud mot Den nordiske motstandsbevegelsen vil neppe føre til at miljøet forsvinner, men trolig til mindre oversikt.

Kan et forbud også føre til mer vold? Det vet vi ikke. Men det er verdt å merke seg at i Tyskland, som er det landet som har gått lengst når det gjelder forbudslinjen, finner vi Europas mest aktive og voldelige høyreekstreme undergrunnsbevegelse.

Offerrollen er en essensiell del av motstandsbevegelsens selvbilde, og vi bør først og fremst nekte dem å iscenesette seg selv som offer. Det innebærer at de må få bedrive sin politiske virksomhet på samme vilkår som andre politiske organisasjoner. Men i det øyeblikket Den nordiske motstandsbevegelsen trer over rettsstatens grenser, må det reageres tydelig.

Les også

Etter Kristiansand og Charlottesville: Ønsker vi at nazister fritt skal marsjere i norske byer?

Utfordrer statens voldsmonopol

Å true andre til taushet er å gå over grensen, selv om det gjøres subtilt. En tvetydig trussel oppleves definitivt ikke som mindre reell, kanskje tvert imot.

Da er det politiets ansvar å tydelig advare den som truer, straffeforfølge hvis det lar seg gjøre, eller gjennomføre andre tiltak som kan demotivere slik adferd. Dette kan være alt fra systematisk oppfølging og bevissamling til andre tiltak som gjør truende adferd mer belastende for den som truer enn for den som trues.

Det er også problematisk at motstandsbevegelsen har fått gjennomføre demonstrasjoner i Sverige der deler av gruppen utruster seg med hjelmer og kampskjold som brukes i nærkamp med politi og motdemonstranter.

Med denne utrustningen fremstår Den nordiske motstandsbevegelsen som et eget opprørspoliti, og utfordrer på den måten statens voldsmonopol. Lar myndighetene dette fortsette, sender det feil signal både til motstandsbevegelsen og til allmennheten.

Alt dette – vold, subtile trusler og offentlige maktdemonstrasjoner – skjer ikke tilfeldig, men er deler av en nøye planlagt strategi som går ut på å konstant tøye grensene for hva Den nordiske motstandsbevegelsen kan tillate seg.

Det er nå opp til nordiske myndigheter å bestemme nøyaktig hvor grensen går, og sørge for at alt som havner utenfor, får merkbare konsekvenser.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Rasisme
  2. Høyreekstremisme
  3. Ekstremisme
  4. Trusler
  5. Ytringsfrihet

Relevante artikler

  1. SID

    Erlend (18): Hvor er debatten rundt Den nordiske motstandsbevegelsen?

  2. DEBATT

    Sverige vil forby nazisme. Bør vi følge etter?

  3. NORGE

    Nynazister holder markering i helgen- møtes med regnbueflagg

  4. KRONIKK

    Hvorfor tillater politiet Sian å spre et hatefullt budskap? La meg forklare.

  5. KOMMENTAR

    Jo, det er politiets oppgave å sørge for at Koranen kan skjendes

  6. KRONIKK

    Kan jeg kritisere Tyrkia fra Norge? | Mehmed Rojdi