Kronikk

Hopp i det, folkens!

  • Thorgeir S. Kolshus
Vi forskere vil vanligvis kunne forvente at våre meningsmotstandere forholder seg til våre beste argumenter og ikke bare de dårligste. Da vil møtet med for eksempel Dagbladets debattfelt lett bli sjokkartet, skriver Thorgeir Kolshus.

Sammen gjør vi nettdebatten enda bedre enn sitt rykte.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Forskere fra Høgskolen i Gjøvik og Institutt for samfunnsforskning hevdet i en kronikk for kort tid siden at avisenes debattfelt var bedre enn sitt rykte. For kynikeren er det en kompliment av typen «til å være så teit er du ganske smart». Resten av oss bør ta det som en invitasjon til å hoppe i det.

Thorgeir S. Kolshus.

For nettdebattdeltagelse er fremdeles for de få. En undersøkelse fra TNS Gallup nylig viste at bare seks prosent av oss hadde deltatt den foregående måneden. Debattfeltenes rykte virker fortsatt å være for dårlig til at flertallet vurderer å stikke tåen nedi. Avstandsinntrykket er gjerne at dette er arenaen for de med for mye tid, for mange meninger og for liten innsikt. Og blant dem som bidrar til å holde folk unna ved å spre disse fordommene, finner jeg også enkelte av mine akademikerkolleger.

«Akademikertroll»

Vi forskere vil vanligvis kunne forvente at våre meningsmotstandere forholder seg til våre beste argumenter og ikke bare de dårligste. Da vil møtet med for eksempel Dagbladets debattfelt lett bli sjokkartet. Enkelte bidragsytere av arten «nett-troll», som vi får møte iA-magasinet nylig, har et utsøkt talent for å ta setninger ut av sin sammenheng og vri dem til det dummeste noen noensinne har hørt. Lite er mer frustrerende for oss som har argumentasjon som yrke. Og når forsøkene på å rette opp overlagte misforståelser blir en kamp mot vindmøller, glir frustrasjon lett over i en blanding av maktesløshet og ydmykelse.

Slike opplevelser frister ikke til gjentagelse. For sjelefredens skyld er det da lett å bli et «akademikertroll», som dyrker forestillingen om at nettdebatten er en meningskloakk man trygt kan overse. Etter å ha forholdt meg til debattfeltene mer systematisk det siste året, lar jeg meg provosere av slike holdninger. Én ting er at det er store forskjeller fra nettsted til nettsted, så å skjære alle over én kam er et uttrykk for manglende intellektuell nysgjerrighet som sømmer seg dårlig for en forsker. Langt mer problematisk er det at akademikertroll som sverter kommentarfeltene viser seg blinde for sine egne privilegier.

Gjensidige fordommer

Som forskere har vi nemlig langt bedre tilgang til medier og andre brede offentlighetsarenaer. Den som er velsignet med slike påvirkningsmuligheter, bør være ydmyk overfor det faktum at flertallet ikke er like heldig stilt. Og enøyd nedrakking av en kanal med lav terskel for deltagelse, bidrar bare til å bygge opp gjensidige fordommer. Nettroll og akademikertroll har nemlig noe til felles: De tenker på hverandre som en ensartet gruppe. Den enes politisk korrekte «kulturmarxister» er den andres «kvinnehatende Frp-menn».

Akademikertroll som sverter kommentarfeltene viser seg blinde for sine egne privilegier

Flertallet av akademikere er heldigvis mer nysgjerrige. Vi har også et spesielt ansvar. For hvis vi, som lever av å argumentere, ikke stoler på argumentenes kraft, kan vi vanskelig forvente det av andre. Men vi må unngå å snakke om dette som sivilisering, anstendiggjøring eller lignende – for ettersom en del av uenighetene dreier seg om verdigrunnlag, er det jeg representerer ikke nødvendigvis hverken sivilisert eller anstendig i andres øyne. Når vi blir utfordret også på det vi tar for gitt, byr det på en sjelden anledning til å reflektere over premissene som styrer våre valg og preferanser. Det er sunt og det er utviklende, for sinnet og for demokratiet.

Oppfordres saklig deltagelse

For oss som deltar, fremstår nettdebattene anno 2014 som langt mer modne og interessante enn tilfelle var for bare et par år siden. Mye av æren for dette tilfaller mediene. Sporet de fleste har valgt å slå inn på, er å vise mer av menneskene bak maskinene. Så å si alle kommentarfelt presenterer debatt— eller sjefredaktøren med bilde og oppfordring til saklig og respektfull deltagelse.

I tillegg har de fleste begynt å insistere på bruk av fullt navn i stedet for kallenavn. Navn virker disiplinerende fordi de er menneskeliggjørende, også når de er pseudonymer. Brukernavnet Demagog, akkompagnert av bildet av en gresk marmorbyste, kan lettere leve ut rollen som kompromissløs tøffing enn om han (?) hadde kalt seg Jan Johansen og måttet operere bak et bilde av noe av kjøtt og blod.

Og mens jeg skriver dette, merker jeg at jeg har få kvaler med å henge ut Demagog. En Jan Johansen, derimot, ville jeg gitt en mer varsom behandling – pseudonym eller ei. Barske bilder og upersonlige kallenavn virker med andre ord avstandsskapende begge veier, og er med på å skape dynamikken som gjør enkelte nettdebatter råere og mer konfronterende enn de strengt tatt trenger å bli.

Menneskeliggjøringen bør tas noen skritt videre. Debattovervåkeren bør for eksempel kalles med det rotnorske «ordstyrer» i stedet for den redselsfulle anglisismen «moderator». En moderator er piksler uten puls, programmert til å straffe regelbrudd uten forklaring. Ordstyreren, derimot, er en av oss, og gjør vurderinger basert på et helhetsinntrykk. Feilbarlig, utvilsomt, nettopp fordi ordstyreren er menneskelig som deg og meg.

Unyansert ordbruk gjør språket fattigere

Medienes ordvalg – og da spesielt de som foretas på desken, som avgjør presentasjonen av sakene – spiller også en rolle. Å omtale noen i rosende ordelag, er ikke det samme som å hylle. Å erklære seg uenig med noen, er noe annet enn å rase. Unyansert ordbruk gjør ikke bare språket fattigere. Den påvirker tonen i det offentlige ordskifte, som nettdebattene inngår i. Når nyhetsverdig blir synonymt med ytterligheter, får moderasjonen trange kår. Men moderasjon er ikke det samme som lunkenhet. Tvisyn kan også være en overbevisning. Det er ikke bare i ytterkantene man finner sterke meninger.

Hva så med deg og meg? Nettdebattene har flere nivåer av deltagelse. Mange leser, en del klikker på liker/liker ikke, noen skriver. Om det å delta aktivt sitter langt inne, er «liketivisme» et godt sted å starte. Standardinnstillingen for de vanligste debattfeltene gjør nemlig at innleggene med flest «liker» synes først. Å trykke «liker» på innlegg som viser evne til å lytte og snakke og holde seg til saken, forskyver belønningsstrukturen i kommentarfeltene fra «roper høyest» til «bidrar best». I jakten på flere «liker», vil dermed også høytroperne moderere seg. Og da blir det lettere for oss alle å delta i diskusjoner der vi kjenner oss meningslystne.

Så hopp i det, folkens! Sammen gjør vi nettdebatten enda bedre enn sitt rykte.

Les mer om

  1. Kronikk