Innvandringsdebatten: Interessante forskjeller mellom Norge og andre europeiske land | Gripsrud, Hovden og Mjelde

Norsk innvandringsdebatt kommer demokratisk sett godt ut.

Norge er ikke alene om å ha – og ha hatt – en innvandringsdebatt. Hvordan tar den norske debatten seg ut i sammenligning med den i andre land? Prosjektet SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2016 – undersøker likheter og forskjeller mellom Danmark, Norge og Sverige på dette området.

Men SCANPUB har i samarbeid med en forskergruppe ved London School of Economics også gjort en studie av hvordan flyktningkrisen i 2015 ble dekket av to sentrale aviser i hvert av de skandinaviske landene og i åtte andre europeiske land: Frankrike, Hellas, Irland, Serbia, Storbritannia (der fire aviser var med i utvalget), Tsjekkia, Tyskland og Ungarn.

Et hovedfunn i LSE-gruppens europeiske studie, var at dekningen fokuserte på humanitære aspekter ved krisen frem til først på høsten, men konsentrerte seg så om sikkerhetsspørsmål, særlig etter terrorangrepet i Paris i november.

Ikke uventet mønster i Skandinavia

Redusert vekt på humanitære perspektiv fant vi også i Skandinavia, der det kom frem et ikke helt uventet mønster: Dansk presse, representert ved den største abonnementsavisen Jyllands-Posten og den største løssalgsavisen, Ekstra Bladet, var mer opptatt av negative økonomiske, kulturelle og sikkerhetsmessige konsekvenser enn de andre landenes aviser.

Svensk presse, ved Dagens Nyheter og Aftonbladet, var den generelt mest positive, med størst vekt på positive moralske gevinster ved mottaket av flyktninger og stort sett lite snakk om negative konsekvenser i det hele.

Norsk presse – Aftenposten og VG – plasserte seg mellom de to andre. Hovedvekten lå, som i Sverige, på humanitære perspektiver. En var lite opptatt av økonomiske konsekvenser, men de norske avisene la større vekt enn de svenske på andre negative muligheter ved den store tilstrømningen.

Fremhevet flyktningenes egne stemmer

Sett under ett fant vi at skandinavisk presse var mer opptatt av de humanitære aspektene og mindre av mulige negative følger enn pressen i det øvrige Europa.

September var måneden da barnet Alan Kurdi ble funnet druknet på en gresk strand. Sammenligner en denne måneden i Aftenposten, Dagens Nyheter og Jyllands-Posten med Le Figaro, Frankfurter Allgemeine og Daily Telegraph, finner en for eksempel at de skandinaviske avisene er mindre opptatt av flyktningenes eventuelle økonomiske motiver.

Særlig i forhold til Le Figaro og Daily Telegraph var de mindre opptatt av de negative konsekvensene av flyktningenes ankomst.

Grensekontroll og bruk av politi og militærvesen var mindre viktig i de skandinaviske avisene. Og: Flyktningenes egne stemmer var oftere representert i skandinavisk presse enn i øvrig europeisk. Det samme gjaldt, interessant nok, også for «menigmann» i de ulike landene.

Mer egalitær profil

En skal ha in mente store forskjeller både mellom tabloid- og abonnementsaviser og mellom de skandinaviske landene, og være forsiktig med å overdrive forskjellene mellom Skandinavia og det øvrige Europa. Danmark var mer lik resten av Europa enn Sverige og Norge var, og Tyskland lå nærmere Skandinavia enn Frankrike og Storbritannia. Likevel er det interessant at Skandinavia hadde en gjennomgående mindre negativ dekning enn resten av Europa – og at skandinavisk presse utmerket seg ved å sitere og referere både flyktningene selv og landenes egne innbyggere mer. Det er nærliggende å sette disse forskjellene i sammenheng med felles sosialdemokratiske tradisjoner i Skandinavia og, i sammenheng med disse, en mer egalitær profil på avislesing.

Bratt stigning i 2015

Vi har også gjort en stor, kvantitativ innholdsanalyse av skandinavisk presse (samme utvalg av aviser som ovenfor) fra 1970 til 2016. Noen foreløpige resultater er klare.

Når det gjelder volumet av dekningen, følger de tre landene et ganske likt mønster: Få artikler på 70-tallet og først på 80-tallet, så en bratt stigning fra flyktninger og asylsøkere begynte å komme for alvor midt i 80-årene til sist på 90-tallet, deretter stabilitet frem til ny bratt stigning i samband med «flyktningkrisen» i 2015. Mens debattstoffet (ledere, kommentarer, innsendte artikler og leserbrev) på 70-tallet samlet utgjorde omkring 20 prosent, var det på 2010-tallet kommet opp i over 50 prosent.

Økningen i Danmark og Norge henger ikke minst sammen med en betydelig økning i kategorien leserbrev. I Sverige er det derimot ledere og kommentarstoff, altså redaksjonelle ytringer, som står for økningen. Dette sier kanskje noe om hvilke røster som har kommet til orde.

Rasisme mer sentralt i Sverige

I alle tre land har omtalen av spesifikke nasjonaliteter sunket, mens omtalen av spesifikke religioner, primært islam, har økt. Visse tema har stabile andeler av stoffet, som ankomst og retur av migranter/asylsøkere, sosiale spørsmål og kriminalitet knyttet til innvandrere. Men andre tema viser endrede prioriteter: Arbeidsliv og sivile rettigheter får redusert omfang, mens kulturelle spørsmål og særlig religion øker – sammen med partipolitiske debatter. Danmark skiller seg ut med større vekt på velferds- og integrasjonsspørsmål samt debatt om debatten – et mulig signal om sterkere polarisering.

I Sverige er rasisme et mye mer sentralt tema enn i de to andre landene. I snitt handler en tredjedel av alle svenske artikler om dette, bare omkring 15 prosent av de danske og norske. Norge skiller seg fra de to andre ved at integrasjonsspørsmålet vektlegges minst, også klart mindre enn i Sverige. Dessuten diskuteres innvandreres politiske og sivile rettigheter klart minst her i landet.

Offer, helt og trussel

Det er interessante forskjeller når det gjelder hvem som kommer til orde, også utenom leserbrevene. I Sverige er innvandrere mer sitert enn nasjonale politikere, mens politikerne er mer sitert enn byråkrater i offentlig sektor. I Danmark og Norge har disse tre gruppene blitt mer jevnt sitert, men særlig i Danmark har det etter hvert blitt mer vekt på politikere. Mens innvandrere er blitt sitert i litt økende grad i det norske materialet, har de over tid blitt omtrent like mye sitert i Danmark, noe mindre enn før i Sverige. Eksperter er særlig blitt mer synlige i Norge og Danmark. Andre medier refereres mer både i Danmark og, særlig, i Sverige, mens dette nesten ikke forekommer i Norge.

Når det gjelder vinklingen på innvandrere, er det i internasjonal forskning vanlig å skille mellom tre hovedtyper: Offer, helt og trussel – med diverse underkategorier.

Offervinklingen er den mest utbredte i alle tre land. Men mens 71 prosent av alle svenske artikler har denne vinklingen, er totaltallene for Danmark 52 prosent og for Norge 40 prosent.

I Danmark har det vært en betydelig økt bruk av trusselvinklingen.

I snitt finner man den i halvparten av artiklene der, mens andelen i Norge og Sverige ligger på omkring 20 prosent.

Norge ligner på Sverige ved at trusselvinklingen er relativt sjelden, men her er altså samtidig forekomsten av offervinklingen den laveste. Det er ikke umulig at dette kan forstås som at en relativt nøktern fremstilling har vært vanligere.

Norge kommer godt ut

I en internasjonalt og skandinavisk sammenligning kan det altså generelt virke som om norsk innvandringsdebatt demokratisk sett kommer relativt godt ut. SCANPUB skal nå utvide og nyansere bildet av de skandinaviske offentlighetenes håndtering av innvandring siden 1970 på ulike måter, og dessuten gi seg i kast med en vanskelig og spennende oppgave: Å skissere mulige forklaringer på forskjellene mellom tre nært beslektede land.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.