Søgnen, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør | Lasse Skogvold Isaksen

Utdanningsetatens direktør Astrid Søgnen er en av få som har tatt opp kampen, og har lykkes med å etablere en mer sosialt rettferdig skole.

I mange år har mye av norsk skoledebatt dreid seg om støtte eller ikke støtte til Oslo-skolen. Den siste tids åpne konflikt i mediene tvinger mange til å ta stilling. Hva er egentlig uenigheten? Og på hvilken side av konflikten står du på?

Skole er urettferdig. Noen forlater grunnskolen med kunnskaper og ferdigheter som gjør dem klare til å ta fatt på videre utdanning og en trygg plass i arbeidslivet. Andre sitter igjen med liten motivasjon og uten tilstrekkelige grunnleggende ferdigheter til å kunne gjennomføre videregående skole.

Urettferdigheten har to dimensjoner

Det er politisk og faglig enighet om at årsaken til denne urettferdigheten har to dimensjoner. En dimensjon er knyttet til at sosial ulikhet gir ulikt resultat i skolen, altså noe som er utenfor skolens kontroll. En annen dimensjon er knyttet til kvaliteten på opplæringen, altså noe som er innenfor skolens kontroll.

Den utdanningspolitiske uenigheten, nasjonalt og internasjonalt, er knyttet til hva man vektlegger som overveiende, altså hvorvidt forskjell i elevenes prestasjoner speiler sosial ulikhet utenfor skolegården eller er et produkt av ulik kvalitet på opplæringen på den enkelte skole og i det enkelte klasserom. På den siste dimensjonen ligger det også en antagelse om at det stilles ulike krav og forventninger til barn fra ulike sosiale lag.

Hvilken posisjon man vektlegger mest, danner også utgangspunktet for den praktiske skolepolitikken som utformes. Men det er ikke slik at venstresiden og høyresiden plasserer seg problemløst langs en politisk akse på de to dimensjonene.

Skillet går mellom dem som har tillit til at den enkelte skole kan utgjøre en forskjell og evner å forstå ulike styringsmodeller i lys av dimensjonene, og de som ikke evner det. Her var kanskje tidligere kunnskapsministere som Bård Vegar Solhjell (SV) og Kristin Clemet (H) på linje, mens Høyres to siste statsråder er mer lik SV og dagens skolebyråd i Oslo.

I USA er for eksempel borgerrettighetsorganisasjoner de sterkeste tilhengerne av styringssystemer for ansvarliggjøring av skoler. De godtar ikke forklaringer om at forskjellen i resultat er knyttet til fattigdom, men forklarer det snarere ut fra lave forventninger og krav til skolene i fattige bydeler.

I den engelske skoledebatten hører man ofte «Don’t blame poor kids for poor education». Obama tok de svakes parti og støttet nedleggelse og oppsigelser ved skoler hvor kvaliteten på opplæringen aldri ville vært akseptert blant ressurssterke foreldre.

Det kan være at man kan ha et politisk standpunkt som bygger på premissene om at sosial ulikhet utenfor klasserommet er årsaken til forskjeller i prestasjonene i utdanningssystemet, men det er svært problematisk å påtvinge en skoleledelse en filosofi som bygger på at manglende kvalitet i deres underliggende skoler er utenfor dennes kontroll og innsyn. Som arbeidsgiver og som skoleledelse vil fokuset nødvendigvis måtte være på skolens mulighet til å gjøre en forskjell.

Les også

Les også: Varslere mener byråd Thorkildsen krenker, skremmer og ydmyker ledere i Oslo-skolen

Tankskip eller flaggskip: Tallene er klare

Astrid Søgnen og Oslo-skolen har, med all respekt, ikke bare sittet rolig og ventet på revolusjonen og innføringen av det klasseløse samfunn, slik mange andre skoleeiere i Norge gjør, men har hatt et klart faglig standpunkt om at den enkelte skole kan utgjøre en forskjell.

De har tatt det opplagte standpunktet at skolen ikke klarer å løse alle sosiale problemer i vårt samfunn, men at den med tydelig styring og høy kvalitet i klasserommet, kan bidra til sosial utjevning og sjanselikhet også i et svært utfordrende sosialt landskap som i Oslo. Og det har Oslo-lærerne, om vi liker det eller ikke, lyktes med. Enten du kaller det et tankskip eller et flaggskip, så er tallene klare.

Flere elever i Oslo gjennomfører videregående enn i de fleste stedene i landet, til tross for at det er en kommune med vesentlig større sosial ulikhet utenfor klasserommet enn det er i andre byer i Norge (Falch, Bensnes, & Strøm, 2016). Og om du skulle være i tvil, så ta en titt på skolen i europeiske byer eller USA, der det offentlige skolesystemet mer eller mindre har falt sammen.

Mens de fleste steder i verden har en innebygget strukturell urettferdighet som fra tidlig alder sluser de minst ressurssterke og de mest ressurssterke inn i ulike skoleløp, har vi i Oslo en felles skole uten parallelle løp og hvor kun en marginal del av elevmassen har funnet tilflukt i private skoler.

Når kvaliteten på opplæringen øker, altså skoleeffekten, vil sosial bakgrunn spille mindre rolle (Steffensen, Ekren, Zachrisen, Kirkebøen, & Statistisk, 2017). Høy korrelasjon mellom sosial bakgrunn og prestasjoner i skolen kan være en indikasjon på lav skoleeffekt eller lav skolekvalitet.

Når skoleeffekten øker, vil gamle sosiale mønstre brytes, og nye tapere og vinnere skapes. Mens man i et skolesystem med lav skoleeffekt vil kunne omsette en sosial og kulturell bakgrunn i karakterer, vil en skole med høy skoleeffekt gi mulighet for elever med en annen sosial bakgrunn enn den dominerende.

Les også

Les også: Astrid Søgnen: - Hva slags inntrykk har du egentlig fått av meg?

Nye tapere i Oslo-skolen

De nye taperne i Oslo-skolen er en ressurssterk foreldregruppe fra en utdanningsklasse med politisk makt, og som lar høre fra seg i debatten om Oslo-skolen, og gjerne kamuflert som lærere med krav om ytringsfrihet. Ofte knyttet til begreper som prestasjonspress og puggeskolen.

Angsten, som de fleste foreldre har, for at egne barn skal falle utenfor i kunnskapssamfunnet, kommer til uttrykk som motstand mot et skolesystem. Denne kritikken fra deler av middelklassen er velkjent og gammel, men er påfallende høylytt i Oslo (se FB – Foreldreopprør i Oslo-skolen og utallige innlegg og artikler i pressen fra deres medlemmer).

Samtidig får vi nye vinnere i utdanningssystemet som ikke har den samme politiske makt og som ikke hever stemmen, men som i dag går inn dørene på utdanningsinstitusjoner med høye karakterkrav som tidligere var forbeholdt en hvit middelklasse (Dzamarija & Statistisk, 2016; Steinkellern, 2017).

Oslo-skolen har, med sitt system for sikring av kvalitet på opplæringen gjennom nesten 20 år, skapt en ny studentgruppe med en annen kulturell og sosial bakgrunn enn tidligere og som vil kvalifisere seg til sentrale posisjoner i vårt samfunnsliv. Denne utviklingen er en vesentlig byggestein for fremtidig sosial stabilitet i vårt flerkulturelle land. (les Are Skeie Hermansens ved UiOs prisbelønte forskning på området)

Tradisjonelt har lærerorganisasjonene i stor grad forfektet at det er sosial ulikhet utenfor den enkelte lærers klasserom som er den avgjørende dimensjonen på resultat i skolen. Mange lærere har søkt tilflukt i denne forklaringen, og de ber nok en stille bønn i dag om at sittende byråd fra SV skal overleve maktkampen i Oslo.

Lærerorganisasjonene har ytt motstand mot alle styringssystemer som gir innsyn i klasserommet. Kravet om en tillitsreform, altså i realiteten en nedbygging av styringssystemer i skolen, springer ut av en antagelse om at bare man har nok tillit til den enkelte lærer, så vil utdanningssektoren utvikle seg.

Les også

Les også: Raymond Johansen skal ha gitt Astrid Søgnen beskjed om å gå av

Nasjonale tiltak som forstyrrer

Oslo-skolen har under den nåværende regjeringen blitt stående ganske alene. Høyre har siden de tok kontroll over Kunnskapsdepartementet, godt hjulpet av opposisjonen i Stortinget, i stor grad reetablert en utdanningspolitikk med en grunntanke om at det statlige nivået vet best.

Det er innført utallige nasjonale tiltak som har bidratt mer til å forstyrre skoleeierne i landet enn til hjelp. Tiltakene er blitt styrt og administrert av et stadig voksende statlig skolebyråkrati som undergraver rollen til skoleeier og, ikke minst, eierens mulighet til å ansvarliggjøre den enkelte skole. Det er ikke lenger skolen som vet best, men det er Kunnskapsdepartementet som vet best.

Utdanningsetaten i Oslo-skolen ser ut til å ha hatt en klar holdning om ikke å henge seg på mer eller mindre håpløse statlige tiltak og satsinger som skal rette seg mot alle skoler og lærere. Ja, tiltak mot skoler som overhodet ikke behøver tiltak. Flere lærere i skoler som overhodet ikke trenger flere lærere.

Hva som enn skjer med Søgnen, så vil hun få en sentral plass i norsk skolehistorie som en av de få som har tatt opp kampen og har lykkes med å etablere en mer sosialt rettferdig skole. Det er sjelden at noen som har betydd så mye for så mange, er blitt så lite verdsatt i vårt samfunn. Søgnen, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.

Dzamarija, M. T., & Statistisk, s. (2016). Barn og unge voksne med innvandrerbakgrunn: demografi, utdanning og inntekt (Vol. 2016/23). Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Falch, T., Bensnes, S., & Strøm, B. (2016). Skolekvalitet i videregående opplæringUtarbeidelse av skolebidragsindikatorer og mål på skolekvalitet.

Steffensen, K., Ekren, R., Zachrisen, O. O., Kirkebøen, L. J., & Statistisk, s. (2017). Er det forskjeller i skolers og kommuners bidrag til elevenes læring i grunnskolen? : en kvantitativ studie (Vol. 2017/2). Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Steinkellern, A. (2017). Hvordan går det med innvandrere og deres barn i skolen? Retrieved from Oslo

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter