Borgerlig tankegods må oppdateres for en ny tid | Torbjørn Røe Isaksen
De fire ikke-sosialistiske partiene kan. Verden viser hvorfor vi må.
Hvem vant? Hvem tapte? Hvem må inn og hvem må ut?
Pressen er ganske forutsigbar når det kommer en ny regjering. Det er noe betryggende rituelt over det hele.
Og helt riktig handler politikk også om kompromisser, selv om Høyre, KrF, Venstre og Frp har samarbeidet helt siden 2013. At Norge får større politisk stabilitet i en urolig verden hvor nesten alle andre land opplever det motsatte, kan lett bli borte i det hele.
Drømmen om en borgerlig samling
Siden begynnelsen av norsk politikk har drømmen om en ikke-sosialistisk samling vært sentral. Ikke uten grunn het første bind av Høyres historie Drømmen om borgerlig samling, og det bindet dekket bare årene fra 1884 til 1918 ...
Gjennom de ustabile 20- og 30-årene var nettopp den ikke-sosialistiske samlingen en viktig grunn til ustabilitet. Etter 2. verdenskrig, etter at ørnen hadde landet og Arbeiderpartiet tok makten og beholdt den, var det møysommelig, langsiktig arbeid fra arkitekter som Høyres John Lyng, Venstres Bent Røiseland, KrFs Erling Wikborg og Kjell Bondevik og Senterpartiets Per Borten som samlet den borgerlige koalisjonen, vant flertallsmakten og «fikk nye hender i departementsskuffene» som Røiseland sa det, i 1965.
Sist en ikke-sosialistisk flertallsregjering gikk ut på Slottsplassen, var under Kåre Willoch i 1983. Siden den gang har Senterpartiet byttet side – i hvert fall nasjonalt – og Fremskrittspartiet er blitt en kraft å regne med.
Et ikke-sosialistisk prosjekt
Nesten like gammel som drømmen om borgerlig samling, er anklagen om at ikke-sosialistiske partier kun finner sammen fordi de er, vel, ikke sosialistiske. De samles rundt alt de er mot. Det var ikke en riktig anklage før, men å samles mot noe var trolig enklere på 60-tallet da et styringsivrig, teknokratisk og maktarrogant Arbeiderparti hadde klippekort på regjeringsmakten.
Senterpartiets statsminister Per Borten beskrev som kjent den borgerlige flertallsregjeringen som å bære sprikende staur. Men et ikke-sosialistisk prosjekt er noe. Må være noe mer.
Idéfellesskapet mellom de fire partiene har opphav i liberalismens, konservatismens og kristendemokratiets betoning av borgeren og det sivile samfunn fremfor sosialismens ensidige vektlegging av staten og det offentlige. Synet på økonomien er viktig, men i en tid hvor vi alle støtter markedsøkonomien er det ikke et tilstrekkelig grunnlag å bygge et fellesskap på.
Offentlig-privat samarbeid 4.0
Regjeringsplattformen viser at de fire partiene har et fellesskap, men enhver regjering må også klare en vanskelig, men avgjørende, balansegang: Både gjennomføre vedtatt politikk og videreutvikle politikken samtidig. Min overbevisning er de fire ikke-sosialistiske partiene gjennom dette også kan fornye idéfellesskapet oss imellom. Veletablerte ideer kan gi opphav til ny politikk.
Regjeringserklæringen vil skape et bærekraftig velferdssamfunn. Det er ikke et slagord, men en formidabel oppgave. Det krever en respekt for verdien av verdiskaping, for privat næringsliv, som synes fallende i norsk politikk. Men vi bør også forsøke å komme oss forbi det stadig mer utdaterte valget mellom enten privatisering eller offentlig drift. Å løse de store utfordringene innen helse- og omsorg er for eksempel umulig uten å jobbe med privat sektor om ny teknologi og nye måter å jobbe på.
Det handler ikke om privatisering, men om en offentlig sektor som tenker helt annerledes når det gjelder samarbeid med private for å utvikle velferdstjenestene. Kall det gjerne offentlig-privat samarbeid 4.0.
De borgerlige skulle slanke regjeringsapparatet. Men aldri har det vært flere statsråder.
Enorme etiske spørsmål
Vern om enkeltmennesket har vært en fellesnevner hos alle de fire partiene. Det trengs fornyet innsats mot unødvendig byråkrati og overstyring, men de nye truslene mot enkeltmennesket er svært annerledes enn da landet sist hadde en ikke-sosialistisk flertallsregjering.
Personvernet trues ikke lenger bare av stater, men av enorme private aktører som sitter på en uant mengde informasjon om hver enkelt av oss. Og det trues av kriminelle som aldri setter sin fot i landet. De samme store selskapene illustrerer også hvorfor den gamle debatten om høyere eller lavere skatt i Norge (den bør bli lavere) må suppleres av en minst like viktig diskusjon: At selskaper faktisk betaler en rimelig skatt til Norge overhodet.
Diskusjonen om gen- og bioteknologi vekker sterke følelser, men vi har bare sett begynnelsen på en rivende utvikling som vil stille alle partier – og enhver regjering – overfor enorme etiske spørsmål.
Folk har ansvar for seg selv og andre
Ikke-sosialistiske partier har tradisjonelt fremhevet det sivile samfunn, fellesskapene utenfor staten som familier, trossamfunn, organisasjoner, nabolag og foreninger. Deres rolle i velferdssamfunnet Norge – altså ikke bare velferdsstaten – kan ikke overvurderes.
Samtidig ser vi klarere at noen felles verdier i storsamfunnet ikke kan ofres fordi enkeltmiljøer ønsker det, for eksempel i spørsmål om utilbørlig sosial kontroll. Her kan ikke-sosialistisk tankegods bidra til en balansert politikk som ikke kaster barnet ut med badevannet, og gjør det sivile samfunn underlagt staten.
Ikke-sosialistiske partier vil også løfte personlig ansvar som noe mer enn plikten til å betale sin skatt. Tillitssamfunnet Norge som regjeringen fremhever i erklæringen, både forutsetter og bygger opp under at folk tar ansvar for seg selv og andre. KrF-eren Erik Lunde har på sin side advart mot faren for statsindividualisme. En politikk som gjør individet mest mulig uavhengig av de nære fellesskapene og dermed fratar det ansvaret for andre. Hvis mer politikk blir alle spørsmåls endelige svar, kan det være fare på ferde.
Den nye sikkerhetsministeren stoler ikke på journalister – og er usikker på om klimaendringene er menneskeskapte
Liberalt samfunn i norsk kontekst
Det blir tydeligere for oss at også et liberalt samfunn som det norske krever noen felles, delte verdier utover lovverket og velferdsordninger. Ikke minst blir det synlig i et mer mangfoldig samfunn hvor flere har bakgrunn fra andre kulturer.
Å huske på våre historiske røtter og kristendommens sentrale plass, er viktig, men tar oss bare et stykke på vei. Likeså er svaret som kan spissformuleres med «har du lyst, har du lov» bare oppskriften på pervertert liberalitet.
Å kombinere forsvaret for det liberale samfunn med den nødvendige felles rammen i en norsk kontekst, er en oppgave for generasjoner fremover. Kulturminister Trine Skei Grande ga et godt ideologisk utgangspunkt for en borgerlig diskusjon om disse temaene med sin kulturmelding.
Velferdsordningene må oppmuntre til arbeid
Verdien av arbeid har stått sentralt hos alle ikke-sosialistiske partier. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, står det i skriften. Og fortsatt er arbeidslinjen avgjørende for det norske velferdssamfunnet.
Flere må i jobb og velferdsordningene må oppmuntre til arbeid. Skyttergravskrigen går tilsynelatende der, med forskjellige deltagere på forskjellige sider alt avhengig av spørsmålet som diskuteres. Kontantstøtten skytes på fra venstre, mens høyresiden har skutt på passiviserende ordninger som sosialhjelp.
Spørsmålet er om svart-hvitt diskusjonen i seg selv hindrer nytenking.
Vi skal leve lenger, jobbe lenger, men samtidig føler mange behov for å ha mer tid med familien i noen perioder, og ikke bare gjennom å forlenge en allerede svært lang foreldrepermisjon. Her har også ikke-sosialistiske partier et fellesskap i sin vektlegging av familiens rom for å finne egne løsninger.
En ustabil verden i endring krever stødig politisk styring, men det krever også politisk utvikling. Det kan et borgerlig, ikke-sosialistisk fellesskap bidra til.
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
