Til alle som tror at rasismeparagrafer og hatprat-lover er nødvendige for å bekjempe hat og beskytte minoriteter | Flemming Rose
Amerikansk borgerrettsaktivist advarer mot hatprat-lovgivning.
Nadine Strossen, jusprofessor ved New York University og tidligere leder av USAs eldste borgerrettsorganisasjon American Civil Liberties Union (ACLU), er aktuell med en viktig bok: Hate: Why We Should Resist It with Free Speech, Not Censorship.
Den burde være pliktlesning for dem som tror at rasismeparagrafer og annen lovgivning mot såkalt hate speech er nødvendig for å bekjempe hat og beskytte minoriteter. Strossen argumenterer for at den slags lover er en trussel mot fundamentale prinsipper i et demokrati og gjør mer skade enn gagn i forhold til hva som var hensikten med dem.
Statsmakten som smaksdommer
Ifølge Strossen gir hatprat-lovgivning myndighetene rett til å slå ned på ytringer bare fordi innholdet i dem betraktes som opprørende og uakseptabelt, ikke på grunn av virkningen av dem, slik det nå er i USA. Det er altså snakk om at statsmakten opptrer som smaksdommer.
I virkeligheten avspeiler hatprat-lovgivningen det politiske flertallets sosiale normer for hva det er akseptabelt å ytre, uansett de praktiske konsekvensene av det som sies. Derfor kan en tysk domstol gi en straff på tre måneders fengsel til en historiker for noe han skrev om nazitiden i et privat brev til en kollega, og derfor kan både Irlands og Frankrikes lovgivning mot hatprat omfatte ytringer fremsatt innen hjemmets fire vegger.
Med tanke på at alle er styrt av fordommer, og at det samme gjelder institusjoner og myndigheter, vil en stat ifølge Strossen være tilbøyelig til å håndheve hatprat-lover på en måte som rammer marginaliserte og upopulære holdninger. Også i demokratier. Strossen har lest bunker av hatprat-lover fra hele verden, og ifølge henne lider alle av de samme skavankene.
«Vi beveger oss i søvne mot en politistat»
Ta for eksempel Storbritannia. Der ble det i 1965 vedtatt en hatprat-lov for å slå ned på rasisme mot mindretallet, men den første som ble rettsforfulgt, var en svart mann som hadde snakket stygt til en hvit politimann.
Gjennom 1960- og 70-årene forekom det ofte at ledere av Black Liberation Movement ble straffet for å ha overtrådt den britiske rasismeparagrafen. I 1968 ble en leder av bevegelsen dømt til ett års fengsel for, som protest mot den diskrimineringen han følte seg utsatt for fra hvite, å ha omtalt dem som «onde og slemme mennesker».
I Storbritannia har hatprat-lover siden bidratt til å kultivere normer som tilsier at enhver verbal krenkelse oppfattes som potensielt kriminell. Et lavpunkt ble nylig nådd da South Yorkshire Police sendte ut en tweet og oppfordret borgerne til å melde fra om hatprat. Ifølge politiet gjaldt det «krenkende eller nedverdigende bemerkninger fremsatt på nettet, ansikt til ansikt eller i papirformat».
Ifølge The Times arresterer britisk politi nå i snitt ni mennesker om dagen for å publisere krenkende ytringer på nettet. I 2016 ble 3300 mennesker anholdt av politiet og forhørt om saker de hadde ytret på nettet. Som en kommentator bemerket: «Vi beveger oss i søvne mot en politistat.»
Erna Solberg kalles landssviker av en Frp-tillitsvalgt. Slikt er farlig.
Hatprat-lovene er vage og uklare
I Frankrike ble lederen av en LBGT-organisasjon i 2016 idømt en bot på 2300 euro for å kalle lederen for en forening som forsvarer tradisjonelle familieverdier, for «homofob». Hatprat-lovene er vage og uklare, og derfor er tolkningen av dem ofte uttrykk for personlige vurderinger. Finere semantiske nyanser gjør ofte utslaget når det skal tas stilling til om en ordsynder skal rettsforfølges eller ikke.
I Canada skal en tiltale i en rettssak kunne skjelne mellom ytringer som uttrykker «forakt», som ikke er ulovlige, og ytringer som formidler «avsky» og «nedvurdering», som er ulovlige. Fire rettsinstanser i Canada kom frem til tre forskjellige avgjørelser da de skulle ta stilling i en sak der en mann, drevet av sin kristne overbevisning, hadde delt ut fire flyveblader som inneholdt kritikk av homoseksualitet.
Det har slått meg hvor typisk denne canadiske saken er, skriver Strossen.
Mangler empirisk belegg for effekt
Det er en utbredt oppfatning at hatprat som sparker oppover, bør beskyttes av loven, mens hatprat som sparker nedover og er rettet mot svake og marginaliserte mindretall, bør kriminaliseres.
Men hva hvis en svart mann snakker nedsettende om en hvit kvinne? Eller hvis den som ytrer seg, har en funksjonshemning? Og skal utdannelse og jobb spille en rolle? Hva hvis en hvit mann som aldri fikk noen universitetsutdannelse, snakker nedsettende om en svart mann som har en doktorgrad?
Med tanke på hvordan antallet og rekkevidden av hatprat-lover akselererer, skulle man tro at det fantes solid empirisk grunnlag for at de fører til mindre diskriminering, vold og psykiske skader. Det er imidlertid ikke tilfelle. Den sparsomme forskningen som finnes, indikerer at hatprat-lover i beste fall hverken gjør fra eller til og i verste fall er med på å forverre det problemet de foregir å løse.
No-platforming kan være behagelig. Men det er en veldig dårlig idé.
Motsatt effekt enn den ønskede
Det er umulig å sette opp kriterier for når en ytring forårsaker smerte. Det avhenger av flere forhold:
- Reaksjonen fra dem som er til stede
- Relasjonen mellom den som ytrer seg og den som er gjenstand for en krenkende ytring
- Emnet for samtalen
- Stedet hvor den krenkende bemerkningen faller
- Kroppsspråk
- Tonefall
- Den krenkedes personlighet og sosiale bakgrunn
- Vår opplevelse av hatprat avhenger også av tidligere erfaringer
- Vår psykiske og fysiske styrke
- Vår sosiale status
- Våre behov og mål
Den beste måten å hjelpe utsatte grupper og individer på er ifølge Strossen å lære dem hvordan man svarer igjen, og hvordan man ignorerer og utvikler immunitet overfor krenkende ytringer og holdninger, slik at den slags episoder kan være med på å gjøre en sterkere. Hatprat-lovene og den krenkelseskulturen som stimuleres og næres av dem, har motsatt effekt.
Mobbing i skolen, på sosiale medier, på arbeidsplassen og andre steder i samfunnet skal det slås ned på, men vi tar sjelden varig skade av fra tid til annen å bli utsatt for ideer og ytringer som oppleves som krenkende og smertefulle. Faktisk kan det være en lærerik og sunn erfaring for både kropp og hjerne, selv om det i øyeblikket ikke oppleves slik.
Oversatt fra dansk av Bjørg Hellum
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
