Norsk klimapolitikk rammer de fattigste | Hanne Svarstad og Tor A. Benjaminsen
Den norske klimakolonialismen bør snarest avsluttes. Fattige mennesker som er blitt berørt bør kompenseres.
Mange vet at de globale klimaendringene trolig vil ramme fattige mennesker hardest. Få er derimot klar over at det i dag gjennomføres klimatiltak i det globale Sør på måter som går ut over de aller fattigste. Enda færre vet at Norge her spiller en sentral rolle.
Dette skjer i en omfattende satsing der vårt oljeland maskerer seg som global klimaredder og hvor egne bidrag til klimaendringene ikke er tema.
«Det gjør vondt i hjertet mitt når jeg hører navnet på det prosjektet. Hvis du sier det igjen, så går jeg!»
Ordene kommer fra en kvinne vi intervjuer i en landsby i Kondoa-distriktet i Tanzania. Prosjektet hun snakker om er finansiert av det norske klima- og skoginitiativet, også kalt «regnskogmilliardene».
Satsingen ble initiert av Stoltenberg-regjeringen i 2007, og fra 2013 er den blitt videreført av Solberg-regjeringen. Det handler om tiltak for å redusere CO₂-utslipp fra avskoging og skogforringelse i u-land, og REDD er den engelske forkortelsen.
Fattige mistet levevei
Norge har hittil brukt over 20 milliarder kroner på REDD, og våre myndigheter har spilt en ledende rolle i å få med andre i-land og internasjonale organisasjoner.
Kjernen i prosjektet i Kondoa er innføring av strenge vernetiltak for skog. En skogdekket åsrygg slynger seg gjennom et tørt område. Nedenfor skogen bor småbønder som strever med å overleve på sine beskjedne åkerlapper, ofte med noen få husdyr. En stor del av befolkningen lever under eller nær grensen for absolutt fattigdom. Noen år er det tørke og derfor ekstra vanskelig.
Skogvernet førte til at folk mistet muligheten til å utnytte fornybare ressurser i skogen til sin daglige overlevelse. Det ble innført en kombinasjon av totalforbud og høye avgifter for blant annet beite og sanking av kvister til brensel.
Politisk enighet og pressens lovpris
Det har alltid vært tverrpolitisk enighet om REDD i Norge. Satsingen støttes av frivillige organisasjoner, og mediene har gjort lite annet enn å lovprise det hele.
«Internasjonal kostnadseffektivitet« ble et norsk klimapolitisk hovedprinsipp på begynnelsen av 1990-tallet, og har siden blitt fulgt av skiftende regjeringer. Tiltak i lavkostland betraktes dermed som langt mer kostnadseffektive enn tiltak her til lands. Med et slikt prinsipp som fikenblad har Norge kunnet fortsette ganske uforstyrret med oljeproduksjon, mens myndighetene både hjemme og utenlands har presentert seg med en grønn profil.
REDD er det siste tiårets tilskudd til denne politikken. De lave kostnadene skyldes ikke bare at lønningene er lave i fattige land, men også at mange som blir berørt av tiltakene ikke får erstatning for tapte inntekter.
Oppspinn om kompensasjon
Ni pilotprosjekter ble startet i Tanzania i 2010. Noen av dem gikk det galt med på grunn av korrupsjon. Vi har fulgt utviklingen i Kondoa under den femårige gjennomføringen av REDD-prosjektet der, og videre frem til i dag.
Gjentatte ganger har norske myndigheter presentert nettopp dette prosjektet som eksempel på hvor vellykket REDD er. Det er blitt hevdet at folks tapte tilgang til skogressurser er blitt kompensert, og det har til og med blitt påstått at prosjektet har medført fattigdomsreduksjon.
Her har særlig en jordbrukskomponent blitt fremhevet. På nettsider og glanset papir har aktørene bak prosjektet stolt fortalt om en åttedobling av maisproduksjonen. Dette er en så stor overdrivelse at landbrukseksperter avviser det som rent oppspinn.
For å kunne øke avlingene må dessuten småbøndene kjøpe dyre sprøytemidler, kunstgjødsel og såfrø. Mange tar ikke sjansen på dette. Slike investeringer utgjør nemlig en sårbar strategi for fattige mennesker i et område med lav og ustabil nedbør.
I dag er det få varige resultater å spore fra prosjektet, og mange i landsbyene rundt den vernede skogen uttrykker bitterhet over løfter som ikke er blitt innfridd.
Levekårene er blitt forverret
Folk i området ble også forespeilet årlige inntekter fra salg av karbonkreditter på internasjonale markeder. Sertifiseringen for slikt salg fra Kondoa-skogene lot seg imidlertid ikke gjennomføre. Internasjonalt salg av karbonkreditter fra skogvern har dessuten vist seg ikke å være noen gullgruve.
I Kondoa har vi sett at kvinner er blitt særlig berørt av REDD på grunn av restriksjoner på sanking av ved til matlaging. Dette funnet er i tråd med en studie fra REDD-landsbyer i seks tropiske land der kvinner oppgir at deres levekår er blitt forverret.
To ganger har stortingsrepresentanter vært i Tanzania og blitt informert om det norske klima- og skoginitiativet. Kondoa-prosjektet ble begge gangene presentert som spesielt vellykket. Én av oss var i Tanzania da ett av disse møtene skulle holdes, og ba den norske ambassaden i Dar-es-Salaam om å få være observatør. Det ble avslått. Den vanlige fortellingen om suksess kunne dermed serveres politikerne, uten fare for korrigeringer fra en forsker.
REDD fortrenger de små og fattige
Vår studie av dette REDD-prosjektet avdekker også et klassisk problem innen bistanden, nemlig høye mål kombinert med et urealistisk budsjett og for kort tid til gjennomføring på en akseptabel måte. Etter 60 års erfaring med norsk bistand burde dette være unødvendig.
Det er blitt utarbeidet internasjonale prinsipper for å sikre medbestemmelse om REDD fra urfolk og medlemmer av lokalsamfunn. Disse prinsippene gir ikke klare rettigheter, og forskning fra ulike land viser en rekke eksempler på at intensjonene ikke oppfylles.
Det er i dag en tendens til at småbønder, gjeterfolk og jeger- og sankere i det globale Sør fortrenges av store landbruksinvesteringer, naturvern og klimatiltak som REDD. Situasjonen til disse utsatte gruppene bør styrkes i stedet for å svekkes. En slik dreining av utviklingen vil være en forutsetning for stabilitet og sikkerhet, reduksjon av fattigdom, og bærekraftig forvaltning av naturressurser og klima.
