Kronikk

Det vil bli flere fly og stridsvogner, flere blodige spøkelser, flere barn med livløse øyne. For hvilket mål? | Bernard-Henri Lévy

  • Bernard-Henri Lévy
    Fransk filosof og forfatter
En syrisk hjelpearbeider bærer et skadet barn i Øst-Ghouta. Det bor om lag 400.000 personer i enklaven, der provisoriske sykehus og klinikker er blitt hardt rammet i angrep. Hvor lenge vil vi i Vesten høre kynikernes kor som etter hver nye massakre messer «Dialog med Assad! Dialog med Assad!»? spør Bernard-Henri Lévy.

Mitt rekviem for Syria: 15 punkter av syv år med maktmisbruk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det vil bli flere våpenhviler i Øst-Ghouta, og flere brudd på dem.

Flere resolusjoner fra FN som Frankrike møysommelig arbeider frem, og som ubekymret tømmes for all mening av Russland.

Det vil bli flere barn som kveles og mer klorgass som slippes på de stadig krympende boligområdene, der det fremdeles er mulig å spore gnister av liv.

Det vil bli flere fly og flere stridsvogner som fullfører den store, heslige jobben, og så enda flere fly og flere blodige spøkelser som kravler ut av ruiner, flere barn med livløse øyne som trygler stille om en redning de vet aldri vil komme.

Bernard-Henri Lévy er fransk filosof og forfatter, og har skrevet og snakket gjentatte ganger om syriakrigen og dens konsekvenser.

Og for hvilket mål? Hva er hensikten med denne uforståelige katastrofen? Denne felles nedstigningen til helvete? Denne kikkerske ansvarsfraskrivelsen utspilt mot et bakteppe av byer forvandlet til gravplasser?

Denne forbrytelsen uten straff?

Hvor lenge vil vi i Vesten høre kynikernes kor som etter hver nye massakre messer «Dialog med Assad! Dialog med Assad!»?

Les også

Over 600 sivile drept i Øst-Ghouta −147 barn

Syv år med maktmisbruk

Fordi skam ser ut til å være det denne gruppen har minst av, fordi kompisen Assad hverken har eller kommer til å få andre intensjoner enn å klyve skamløst over hauger av lik for å forbli i palassene sine, og fordi indignasjon ikke lenger hjelper stilt overfor dette blodbestenkede marerittet, må vi nøye oss med enda en oppsummering av resultatet av disse syv årene med maktmisbruk:

1. Et splittet og ødelagt land.

2. Kulturarven vår, for eksempel Palmyra, vandalisert og lagt i ruiner.

3. FN, impotent stilt overfor blodbadet, lammet av det russiske vetoet og vanæret i større grad enn noen gang tidligere.

4. De beskjedne fremskrittene som er gjort i de siste tiårene innen internasjonal humanitær lov (ansvar for å beskytte, rett og plikt til å gripe inn, behov for å trygge sivilbefolkningen) feid vekk av de skrekkelige tilbakesprangene i Homs, Aleppo og nå Ghouta, av det systematiske og ustraffede bruddet på lovene og normene for krigføring (gassing av bybefolkning, beskytning av sivile med tungt artilleri, angrep mot sykehus og omfattende bruk av tortur på linje med andre krigsvåpen).

5. Seriemorderen Bashar al-Assad er mektigere nå enn noen gang, og er blitt en fast samtalepartner og uunngåelig venn av store og respektable nasjoner, nesten som før alt skjedde – hvor lang tid vil det gå før han igjen blir invitert til å marsjere ned Pennsylvania Avenue eller Champs-Élysées, rå og barnslig, uten spor av grusomhetene han har begått i det voksaktige ansiktet?

6. En obskøn lisens til å drepe er utstedt til planetens Assader in spe, som har ligget i bakhold mens de har ventet på resultatene av prøven: «Nå er det vår tur», mumler de, «nå kan vi påberope oss retten til å myrde vårt eget folk.»

7. Den største fortrengningen av mennesker siden andre verdenskrig: seks millioner menn, kvinner og barn vandrer rundt på veiene i sitt eget land, fratatt alle eiendeler og rettigheter, nakent sårbare.

8. En enorm bølge av flyktninger skyller inn over Tyrkia, Libanon og, selvfølgelig, Europa – det virkelige opphavet til det vi i denne delen av verden hyklersk kaller «migrantproblemet».

9. Stilt overfor denne utfordringen er Europa trukket mellom nødvendighet og dyd, ofre for populismens demoner og improviserte halvveisløsninger.

10. Et USA med svekket omdømme, autoriteten satt over styr og imperiemakten forsvunnet i røyk og aske fra pulveriserte byer – et tap som ikke kan dateres til Trumps inntog på arenaen, men til Obamas tragiske beslutning sommeren 2013 om å trekke en rød linje, å true Assad med USAs vrede om han våget å krysse den, og så, når Assad faktisk krysset den, ikke bare tre til side, men legge seg på ryggen.

11. Iran kaster seg inn i brottsjøen og vil med Syria realisere sin drøm om en sjiitt-halvmåne som strekker seg fra Bagdad til Beirut og enda videre.

12. Israel er truet i en grad vi ikke har sett på lenge av et Hizbollah klare til skitne ugjerninger, der de rasler med våpnene, klare på grensen, utålmodige etter å komme i gang.

Les også

Kronikk av Bernard-Henri Lévy: Vi må stanse massakren i Aleppo!

13. Tyrkia også, dristige etter den guddommelige overraskelsen det var å se et Vesten uforklarlig og fast bestemt på å begå harakiri. Hvorfor holde seg tilbake under slike forhold? Hvorfor motstå fristelsen til egen vinning. I dag i Afrin, i morgen et annet sted? Og hvorfor skulle de gjenoppståtte osmanene sitte som medgjørlige og lydige elever i NATOs klasserom?

14. Putin mener seg selvfølgelig tildelt en keisers rolle, kongemaker, fredsskaper, garantist for regional likevekt, samtidig som han er i ferd med å realisere tsarenes drøm om tilgang til isfrie havner.

15. Og til slutt, radikal islam. Den islamske stat, Nusrafronten, Khorasan, al-Sham, Jun al-Aqsa, Al-Qaida ... Så mange navn på det samme barbariet. Men barbariet har bare én hjemmebase: Syria.

Les også

Assad kaller humanitær krise i Øst-Ghouta for «latterlig løgn»

Ikke-intervensjonen som ble mye blodigere

«Du må velge», gikk refrenget, «mellom Assad og jihad; vi må støtte Assad, han er vår skanse.» Resultatet? Fordi regimet i Damaskus fra dag én slo hardt ned på den demokratiske opposisjonen samtidig som de slapp fundamentalister ut av fengslene, fikk vi både Assad og jihad, en dobbel dom og dobbel krig, de to apokalyptiske beistene som nærer seg på hverandre i stedet for å ete hverandre, simulerer kamp for bedre å forsegle sin ondskapsfulle pakt.

Det er lett å være etterpåklok om kostnaden av intervensjoner som ikke leverte det de lovet. Her står vi og er vitne til resultatene av en ikke-intervensjon som er mye blodigere og mer ødeleggende enn en rettidig intervensjon på noen som helst måte kunne ha vært.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

Derfor blir befolkningen i en forstad til Damaskus bombet

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Syriakrigen
  3. Menneskerettigheter
  4. Tortur
  5. Syria