Kronikk

Vi må slutte å gjøre akkurat det IS vil vi skal gjøre: Å gå løs på hverandre | Henrik Thune

  • Henrik Thune, assisterende direktør for NOREF (Norsk Ressurssenter for Fredsbygging)

Den høye temperaturen og alle merkelappene om «elitisme,» «islamofobi» eller «politisk korrekthet» har en selvoppfyllende egenkraft, og er splittende og skadelig, skriver Henrik Thune. Foto: Mariell Amélie Lind Hansen

Det er nok nå.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter Nice, etter nye kjempebomber i Bagdad, etter menneskeofring i kirkerom, etter økser mot kroppsvev, etter det religiøse, sosiale og narsissistiske selvmordsviruset som sprer seg til unge mennesker fra dødskulten vi kaller den islamske staten (IS), må det være lov å si ting enkelt:

Jeg tror vi er i ferd med å rote oss bort.

Eller sagt på en litt vondere måte: Vi (og da inkluderer jeg meg selv og mye av det offentlige og Facebook-debatterende Norge) har i altfor stor grad latt oss rive med til å utvikle en debatt om IS, terror og islam, og alt det andre vi snakker om når vi kjenner klumpen i magen, som er i tråd med IS’ interesse.

Vi opptrer kort og godt i henhold til terrorens intenderte logikk.

I stedet for å forene oss fremfører vi nidviser mot hverandre og omgjør små interne, norske uenigheter til terrortrusselens sentrale kampsone, og debattenes hovedtema.

Internasjonal krise redusert til nasjonal merkelappkasting

For hva slags offentlig, debatterende tilnærming til IS og den europeiske terrorbølgen er det vi har lagt oss til?

Hvilke siktemål og motstandere er det som engasjerer og pekes ut av Terje Tvedt, Snorre Valen, Kjetil Rolness, Eivind Trædal, Per Edgar Kokkvold, Usman Rana eller Hege Storhaug, og mange av de andre som avkrever mye av debattplassen i det offentlige rommet?

Jo, målskiven er ikke IS, eller terrorens faktiske årsaker og mulige mottiltak - men andre nordmenn som står på samme side.

Foto: Uncredited / TT / NTB Scanpix

Det er en debatt som blåser opp ørsmå politiske uenigheter innenfor den liberale konsensusen, og gjør disse til årsaksforklaringer.

Det er en debatt som med svære sveip og høy temperatur reduserer den internasjonale krisen vi står overfor til et arsenal av enkle merkelapper som motstanderne fra to leire kaster mot hverandre.

Fra den ene siden: Det er de «islamofobe» og «eurabiske» tenkende, de som knapt er tolerante mennesker, som hisser opp den muslimske verden til terror og vold!

Fra den andre siden: Nei! Det er de «politisk korrekte,» de unnfallende «elitene» og alle «internasjonalistene» som fornekter virkeligheten og i sin naivitet har latt hele denne islamistiske trusselen få vokse frem, nesten med vilje.

En skinndebatt som holdes i live av retorikk og håpløshet

Selvfølgelig er det knapt noen som egentlig tror på de påstandene som fremsettes.

Nesten ingen tror at Kjetil Rolness – eller selv Hege Storhaug – er motstandere av et tolerant samfunn som også inkluderer islamsk kultur. Og svært få tror på alvor at Thomas Hylland Eriksen eller Cathrine Sandnes ønsker seg et multikulturelt sammenbrudd av den norske velferdsstaten, eller er naive blindebukker som i likhet med (alle) «norske intellektuell i særdeleshet mangler forutsetninger for å forstå alvoret i den utfordringen fundamentalismen representerer,» slik Terje Tvedt med professoral overdrivelse satte standard for den norske merkelappdebatten allerede for flere år siden.

Det er i stor grad en skinndebatt, dette, et ordskifte som tilsynelatende handler om reelle posisjoner, men holdes i livet av overspilt retorikk og den håpløsheten vi alle føler hver gang terroren treffer, igjen.

Det finnes uenighet i marginen, det er ikke det. Antall asylsøkere; grensen for ytringer; verdien av norsk kultur; definisjonen av islamisme – dette er uenigheter.

Men i forhold til det samtiden nå handler om, IS og trusselen fra terrorister, er det knapt mulig å finne den reelle motsetningen som kan rettferdiggjøre temperaturen de siste årene. Til og med når det gjelder den virkelige målenheten for faktisk politisk uenighet, tiltak og virkemidler for å nedkjempe IS og hindre mer terror og radikalisering, er avstandene i Norge svært små.

Debattens konsekvenser er likevel reelle nok. Den høye temperaturen og alle merkelappene om «elitisme,» «islamofobi» eller «politisk korrekthet» har en selvoppfyllende egenkraft, og er splittende og skadelig.

Vi ser det ikke så tydelig fordi vi selv står på bakken. Men fra skyene tror jeg den norske debatten fremstår som en ganske nøyaktig miniatyrkopi av den populistiske, klistermerkeaktige og oppviglende polariseringen som vi, på avstand og litt lattermilde, ser på den andre siden av Atlanterhavet.

Og selvfølgelig er det akkurat dette IS ønsker seg. For hva er terrorens kraftigste virkestoff?

Strategien er å tvinge fienden til å overreagere

Jeg har fulgt IS fra IS ble født under et annet navn mellom elevene Tigris og Eufrat i løpet av første fase av Irak-krigen for snart tolv år siden.

Tilsammen har jeg intervjuet og møtt mange som har mistet alt de eier og fått familie drept av IS. Noen har også vært ledende motstandsfolk og nedkjempet IS i egne områder og kjenner IS’ nåværende militære ledere fra tidligere.

Hva sier disse om IS’ hovedstrategi og fremvekst? Hvorfor har IS lykkes i Irak og Syria? Hvordan prøver IS å lykkes i Europa?

Hva er – utover det rent religiøst fanatiske – hensikten med å sprenge opp tusenvis av andre muslimer, og hvordan vil en seier for IS mot Europa se ut?

Ett av svarene kjenner vi godt: Å tvinge fienden (oss) til å overreagere på en slik måte at rekrutteringen til IS øker på samme måte som invasjonen av Irak styrket militante jihadister. Men det finnes også et annet mål der IS har lykkes enda bedre.

IS sitt primære mål i Midtøsten har vært å få IS’ fiender til å gå løs på hverandre for å bryte ned samfunnet evne til å møte IS. Og de har lykkes til de grader. Hva med Europa?

IS kan komme til å lykkes i Europa

IS har ikke lykkes med å få europeiske ledere til å overreagere. IS har heller ikke lyktes med å sette Vesten opp mot den muslimske verden. Selv de mest iherdige islamkritikerne her til lands skiller mellom Islam som religion og væpnet islamisme som en utvekst.

Men IS kan altså komme til å lykkes på et annet vis, nemlig ved å så dyp splid internt i europeiske samfunn, slik IS har maktet i Midtøsten.

At vi nå, i Norge, har utrustet oss med en offentlig debatt som kretser rundt merkelapper og gjensidige anklager om medansvar, og ofte i adskilte ekkokammeret, snarere enn å drøfte hvordan vi skal møte truslene samlet, er dermed et av samtidens store paradokser, og bærer i seg mye av akkurat den samme polariserende kraften som har fått vokse frem i det amerikanske samfunnet.

«Prøv å bli ferdig nu»

«Sivilisasjonen overhodet er truet av islamismen,» skrev Terje Tvedt i Aftenposten sist uke. Kanskje har han rett i det. Men han skriver også at det er «vedvarende trekk ved dominerende verdensanskuelser» (og for ham den naive) «tenkemåte» i Europa som har brakt oss dit vi er. Det er altså ikke bare IS eller unge, sinte menn vi skal stå opp mot. Den avgjørende slagmarken i kampen mot IS er «tenkemåtene» i den norske offentligheten.

Jeg tror dette er en alvorlig kortslutning. Vår «tenkemåte» betyr knapt noe for hvordan trusselen fra IS har bygget seg opp.

Den avgjørende sammenhengen er, antagelig, omvendt: Det er insisteringen på at kampen mot terroren og væpnet islamisme må starte med et oppgjør oss imellom internt i Norge, som gjør at IS virkelig kan skade oss, og splitter oss – som samfunn.

Det er som om man får lyst til å trekke inn Rolf Jacobsen: «Prøv å bli ferdig nu.»

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Flere tekster fra Henrik Thune:

Les mer om

  1. Radikalisering
  2. Rekruttering

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Sivilisasjonen er truet av islamismen | Terje Tvedt

  2. KRONIKK

    Jo, terrorfaren er høyere nå enn før, og radikalisering har noe med islam å gjøre

  3. KRONIKK

    Derfor støtter jeg Bannon-boikotten

  4. KRONIKK

    Er bestialiteten fra IS i ferd med å døyve våre egne moralske reflekser? | Henrik Thune

  5. A-MAGASINET

    - Hva som driver meg? I hvert fall ikke penger eller å bli likt.

  6. KRONIKK

    Europa har ikke vunnet krigen mot terror