Kronikk: Lykkelig uten barn

Er livet best med barn, eller er livet best uten barn? Her finnes ingen kollektiv sannhet, bare individuelle valg. Men kanskje mer problematisk er det at temaet gjøres til en verdikamp der det på forhånd er kåret en moralsk vinner, skriver kronikkforfatteren.

I dag blir det sett på som unormalt å ikke ville ha barn. Hva det er med de barnefrie som er så provoserende at noen ser seg nødt til å angripe dem?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

«Samtalen om frivillig barnløshet foregår på et lavt nivå.» Det hevder litteraturviter og spaltist Toril Moi i en kommentar i Morgenbladet.

Heidi Helene Sveen.

Hun har rett i at samtalen ofte strander i et for eller mot-spor. Den burde heller handle om at det er normale folk som ikke ønsker seg barn.Spørsmålet om skal/skal ikke ha barn kan selvsagt ikke behandles universelt: Er livet best med barn, eller er livet best uten barn?

Her finnes ingen kollektiv sannhet, bare individuelle valg. Men kanskje mer problematisk er det at temaet gjøres til en verdikamp der det på forhånd er kåret en moralsk vinner.

Det eneste ansvarlige

Mange synes å mene at de frivillig barnefrie svikter både samfunnet og seg selv ved ikke å gjøre det eneste ansvarlige, nemlig bidra til å opprettholde folketallet, samt vise at man endelig er blitt voksen nok til å sette andre foran seg selv.

Det å sette barn til verden er det endelige tegnet på at du nå er et fullkomment menneske og en god samfunnsborger.

«De barnfrie er kanskje lykkelige, men hvem skal ta seg av dem i alderdommen?» spør demograf Helge Brunborg retorisk i Dagbladet. Han er tidligere ansatt i Statistisk sentralbyrå, og kjenner trolig befolkningsstatistikken godt nok til å vite at «Det noe kyniske regnestykket er at for hvert barnfrie par, må to andre par få tre barn hver – for at folketallet skal opprettholdes.»

En slik skremselsretorikk er problematisk, av flere grunner.

For det første er det respektløst å forsøke å skremme folk til å bli foreldre. For det andre kan det synes som om Brunborg mistenker barnefrie for å ikke vite sitt eget beste. For det tredje er det dypt umoralsk å gi barn en instrumentell funksjon.

Teller ikke immigranters barn?

Dessverre er ikke Brunborg alene om å formidle slike meninger. Vi finner dem overalt, i samtaler over cafébord, i kommentarfeltene og i avisspaltene. I artikkelens faktaboks refererer Dagbladet til den samme statistikken som Brunborg ser ut til å lene seg på: «Sett bort ifra innvandring må hver kvinne føde omtrent 2,1 barn i livet for at antallet nordmenn ikke skal krympe på lang sikt.»

Følgende spørsmål tvinger seg på: Hvorfor skal vi se bort ifra innvandring? Er immigranter annenrangs borgere på noe vis?

I et samfunn der det mellom linjene, noen ganger på, signaliseres at det er en plikt å sette barn til verden, vil de legitime grunnene til å avstå være få. Det holder med andre ord ikke å si at man ikke har lyst på.

At de som frivillig velger barnefrie liv avkreves svar kunne ikke vært demonstrert med større tydelighet enn på Dagbladets forside lørdag 14. februar i år. Tittelen på hovedoppslaget er «Derfor har jeg ikke barn», og det er den populære sangeren og programlederen Haddy N’jie som er intervjuet i saken.

At det finnes en viss nysgjerrighet rettet mot dem som frivillig sier nei takk til et liv med barn er forståelig, all den tid normen er å få barn. Oppmerksomhet rundt temaet bør ønskes velkommen, men det er en utfordring at når barnefrihet først omtales, er det ofte i en problematiserende form.

Nei til meningen med livet

I dag blir det sett på som unormalt kke å iville ha barn. Å si nei til barn er som å si nei til selve meningen med livet, mener mange.

Det gjøres lite for å fjerne stigmaet denne gruppen blir møtt med. Tvert imot ser vi at samfunnet både oppmuntrer til, og legger til rette for at så mange som mulig skal produsere barn.

Det finnes ingen gruppe i samfunnet i dag som er i nærheten av å være like prioritert som barnefamiliene.

Selv feministene synes å være aller mest opptatt av hvordan man kan legge forholdene til rette for at flest mulig kvinner skal få oppfylt drømmen om å bli mor, fremfor muligheten til å slippe å bli det.

«Lag et barn i dag!» er den sterkt formanende tittelen på et leserinnlegg om assistert befruktning i Dagsavisen. Det er en tidligere medisinstudent som mener å ha funnet løsningen på fertilitetsproblemer som følge av at kvinner visstnok venter for lenge med å få barn.

Hun oppfordrer kvinner til så tidlig som mulig i livet å stille seg spørsmålet om det er viktig for dem å få barn. Hvis svaret er ja, og du i tillegg har funnet mannen i ditt liv, så bør du skyve alt annet til side, kaste kondomene ut vinduet og hoppe rett i sengehalmen, ifølge forfatteren av innlegget.

Utdanning, økonomi og karrière får eventuelt komme senere. Det viktigste må komme først. For som artikkelforfatteren skriver: «Når ønsket om barn har fått så stor plass, blir fallhøyden og sorgen hvis man ikke lykkes, desto større.»

Høyst ulike grunner

Istedenfor å gi næring til folks frykt og desperasjon, bør vi heller vise at det er fullt mulig å slå seg til ro med et liv uten barn. Jeg lever selv et godt liv uten barn, og forhåpentligvis vil boken «Evig barnefri», som jeg og tretten andre bidragsytere har vært med på å lage, bidra til en mer positiv omtale av barnefrie liv.

Ingen av oss opplever barn som en mangel. Derimot lever vi svært forskjellige hverdager, er i ulike livsfaser, og grunnene til at vi har valgt som vi har valgt er høyst individuelle.

En kategori som kanskje er enda mer stigmatisert enn barnefrie par, er single barnefrie kvinner og menn. Begge deler ses på som uttrykk for noe tragisk.

Slik fremstiller i alle fall komiker og skribent Jon Niklas Rønning dem, når han i et blogginnlegg trekker frem sin single kompis som skrekkens eksempel: «For jeg tror han innerst inne er redd. Redd for å velge livet, kjærligheten, drømmen.» Småbarnsfaren Rønning gjør seg morsom på sine venners bekostning, fordi han mener å ha avslørt at glade og single barnefrie folk i 40-årene egentlig er «festreligiøse» som vandrer fra vorspiel til vorspiel med en usunn angst for boliglån og fredagstaco.

Moralisering og formaninger

De som frivillig har valgt ikke å reprodusere seg, blir angrepet fra alle mulige og umulige vinkler, gjerne i form av utspill som på ingen måte bidrar til opplyst samtale.

Man kan sannelig spørre seg hva det er med de barnefrie som er så provoserende at noen ser seg nødt til å angripe dem. Jeg tviler på at det bare er mangel på folkeskikk som ligger bak.

Hvordan skal vi komme videre når ordskiftet er preget av moralisering og formaninger fra de bedrevitende?