Kronikk: Spillemidlene må brukes til å bedre folkehelsen

Kommunene bruker for mye penger på idrettsanlegg, for lite går til å legge til rette for uorganisert fysisk aktivitet.

Norske myndigheter har vektlagt at mer spillemidler skal gå til egenorganisert fysisk aktivitet. Derfor kan slike midler også brukes til den fysiske aktiviteten som de fleste liker best – turgåing i nærmiljøet. Utfordringen er at to av tre voksne nordmenn er for lite fysisk aktive. En skulle tro at kommunene, som har hovedansvaret for forebygging og folkehelse, står i kø for å bruke spillemidlene til slike formål. Det gjør de ikke.

En fersk studie fra forskningsprosjektet Nærtur har vist at kommunene i liten grad utnytter spillemidlene på denne måten. Hvorfor er det slik, og hva skal til for å endre på dette?

Siden 1999 har det vært mulig å bruke spillemidler til tilrettelegging av turstier, turveier og lignende. Dette er forholdsvis billige og enkle anlegg med mulighet for betydelig helsegevinst sammenlignet med idrettshaller, fotballanlegg og lignende. Det er store ulikheter i helse her til lands, men nærturen er en aktivitet folk bedriver uavhengig av inntekt og utdanning.

En annen fordel med nærturen er at den starter på dørterskelen. Mangel på tid som er hovedårsaken til at nordmenn er for lite fysisk aktive, kan dermed også reduseres. Bedre tilrettelegging for den lille turen der folk bor kan være ett av flere tiltak som kan bidra til at flere får den daglige dosen med 30 minutter fysisk aktivitet, som alle trenger.

Forsvinnende lite til nærturanlegg

Tall fra organisasjonen Norsk Friluftsliv viser at friluftslivet generelt får tildelt smuler fra spillemiddelordningen, nemlig bare 4 prosent av den totale potten til idrettsanlegg på 1,997 milliarder kroner (2016). Vår undersøkelse har avdekket at nærturanleggene omfatter en liten del av disse 4 prosentene.

Lite tyder på at slike anlegg blir prioritert i årene som kommer heller. Kun fire av de femten kommunene i undersøkelsen har prioritert nærtur-anlegg i de kommunale planene for idrett og fysisk aktivitet, som Kulturdepartementet krever for å utløse spillemidler.

Dette betyr ikke at kommunene gjør lite for turgåing og friluftsliv. Det foregår mye arbeid lokalt. Kommuner og frivillige bygger, rydder og merker ofte selv, gjerne med tilskudd fra fylkeskommunene, Gjensidigestiftelsen, Sparebankstiftelsen og lignende.

Problemet er snarere at mulighetene som ligger i spillemiddelordningen ikke utnyttes godt nok. Nærtur-anlegg og folkehelse blir i liten grad sett i sammenheng med idrett, friluftsliv og spillemidler. Alt trenger ikke finansieres med spillemidler, men spillemidlene er åpenbart en lite utnyttet ressurs.

Den organiserte idretten dominerer

Kulturdepartementet understreker betydningen av at planarbeidet og de foreslåtte tiltakene skal forankres i dokumenterte behov. En kan kartlegge behov både i forbindelse med medvirkningsprosesser og gjennom kommunenes egne registreringer og analyser. Studien viser at kommunene tar lett på dette. I medvirkningsprosessene er idrettsrådene så å si alltid med, mens tur- og friluftslivsinteressene er svakt representert.

Idretten er godt organisert og vet hva den vil ha. Det ligger i sakens natur at de uorganiserte ikke kan konkurrere med dette. Derfor hviler det et stort ansvar på kommunene for å få innsikt i innbyggernes behov. Til en viss grad får kommunene dette ved å arrangere folkemøter og lignende, men der er det ofte få til stede på slike samlinger. De planansvarlige etterlyser bedre metoder for å nå befolkningen generelt.

Det foreligger sjelden behovsvurderinger basert på systematisk innhentet kunnskap om folkehelseutfordringer i ulike deler av kommunene, slik departementet etterspør. Flere planansvarlige vektlegger derimot egen kunnskap om anleggs- og arealsituasjonen i kommunen.

Slik sett kan bevisstheten om nærtur være til stede, men det avhenger av interesser hos de ansvarlige og gir seg sjelden utslag i søknader om spillemidler til nærtur-anlegg. Problemet som kan knyttes til lettvinte behovsvurderinger, er at planprosessene og prioriteringene blir lite gjennomsiktige. Sterke og organiserte særinteresser vinner ofte lett frem på bekostning av de uorganiserte.

Svak plankompetanse

Kulturdepartementet legger vekt på å integrere planer for idrett og fysisk aktivitet i de overordnede kommunale planprosessene, og folkehelseperspektivet står sentralt. For å følge opp departementets ambisjoner er det viktig med både tverrfaglighet og plankompetanse. Vår studie viser imidlertid at det oftest er kommunenes kulturavdelinger som har ansvaret for planarbeid, og det er variabelt om planavdelingene er involvert eller ikke.

Plankompetanse blir etterlyst i intervjuene våre. Kulturetatene har mange andre og konkurrerende oppgaver, og arbeidet med denne planen kan være utfordrende. Prioriteringene er også avhengig av om kultur-staben har interesse og engasjement for folkehelse, fysisk aktivitet og nærmiljø-satsing.

Sats på nærtur!

Norske byer og tettsteder blir tettere, og det er viktigere enn noensinne å sikre den økende befolkningen gode arenaer for fysisk aktivitet. I denne sammenhengen er nærturen av største betydning, og særlig anlegg som turstier og turveier der folk bor.

Likevel prioriterer kommunene i liten grad spillemidler, som er den største offentlige potten til idrett og fysisk aktivitet, til denne typen anlegg. Kulturdepartementet har lagt vekt på at spillemidlene ikke bare er til for den organiserte idretten, men også er et virkemiddel for å nå det store flertallet av folket, nemlig de uorganiserte voksne.

Vår studie kan tyde på en manglende forståelse for dette, både politisk og administrativt i kommunene. Hvorfor ikke satse mer på enkle tiltak som vil gi stor nytte for mange, slik som mulighetene for flere og bedre nærturer?

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter