Kronikk

Engangsleger

  • Per Fugelli
Det er umulig å være god lege for en alvorlig syk som du ikke kjenner, skriver Per Fugelli.

Fastlege. Det bør innføres en fastlegeordning for alvorlig syke pasienter i sykehuset, skriver Per Fugelli. Selv møtte han i løpet av sin sykdom 37 leger.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Per Fugelli

Rettferdig helsetjeneste. I 2009 og 2010 var jeg alvorlig kreftsyk og i nærkontakt med tre sykehus. Jeg gjennomgikk to større operasjoner og en syv måneders cellegiftbehandling. På min attest til helsetjenesten står det først og fremst: Hipp hurra! Av to grunner:Jeg så på nært hold at vi har en rettferdig helsetjeneste. Den gjør ikke forskjell på fattig og rik, ung og gammel, etnisk norsk og innvandrer. God helse er menneskets høyeste livsønske. Vi har bestemt oss for at muligheten for å bli frisk skal vi dele på i Norge. Folk får verdighet av å oppleve at helsetjenesten ikke gjør forskjell på professor og hattemaker.

Flinke fagfolk

Jeg møtte også en helsetjeneste med flinke fagfolk. Helsetjenesten består av 220.000 hjelpepleiere, kirurger, infeksjonsmedisinere, ortopediingeniører, audiologer, onkologer, radiologer, kreftsykepleiere, fysioterapeuter og 28 andre spesialiserte profesjoner. De kan sine fag. Hver og en av dem forvalter kunnskaper og ferdigheter bygget tålmodig gjennom forskning og selvkritisk praksis. Jeg følte meg hele tiden i kyndige hender.

I kor sa jeg og mine medpasienter i cellegiftstolen og sengen ved siden av: Heldige er vi som får hjelp av verdens kanskje beste helsetjeneste. Men vi var også enige om at her er forbedringsmuligheter, størst blant dem: Å innføre en fastlegeordning for alvorlig syke pasienter i sykehuset.

Jeg møtte i løpet av min sykdom 37 leger, de fleste bare én, noen to, ytterst få tre ganger. Ingen konsultasjon varte i mer enn seks minutter. Ikke et ondt ord om en eneste av disse legene, men et ondt ord vil jeg si om en profesjonell kultur som setter tingliggjøring av pasienten i konsekvent system. Den personlige legen er død i norske sykehus.

Ingen kontinuitet

Her er null kontinuitet som kan bygge et pasient-lege-forhold over tid, preget av trygghet, nærhet og åpenhet. I stedet møtet du en stim av engangsleger som bare innbyr til fjernkontakt. De kjenner deg ikke, heller ikke sykdommen din annet enn i glimt. Du blir etterlatt i en Kafka-aktig uro. Du føler deg som et fremmedlegeme i verden.

En konsultasjon hos engangslegen på sykehuset arter seg som regel slik:

Håndhilse. Sjekklistespørsmål: Hvordan går det med: kvalmen? diaré? matlyst? prikninger i fingre og tær? slimhinnenes tilstand?

Så et kort referat av laboratoriefunnene, de hvite blodlegemers tall, blodplatenes fall, nyrenes tålmodighet og leverens rop om mindre cellegift nå! Når denne grammofonplate med hakk i som jeg har hørt syv ganger før, er slutt, spør engangslegen: Er det noe mer?

Kjenner meg ikke

Ære være ham, hans enfoldighet og mulige snillhet. Det er ti tonn mer, men det kan aldri være «noe mer» i denne situasjonen. Jeg har skrevet boken Døden, skal vi danse? om dette «noe mer», om hvordan det å bli livstruende syk angriper selvbildet ditt, om hvordan mulig død ryster sjelen og kjærligheten til dine, om hvordan rot og feil i helsetjenesten gjør deg redd. Hvilken mening kan det være i å legge ett gram av dette «noe mer» frem for en lege jeg vil se én gang, i seks minutter av mitt liv? En lege jeg ikke kjenner og som ikke kjenner meg.

En fastlegeordning for alvorlig syke i sykehus vil gi mange fordeler. Pasienten får nyte godt av legemidlene trygghet og tillit. Det øker livskvaliteten som syk, men kan også fremme helbredelsen. Legen vil få gjenopplivet sin rolle som menneskebehandler. Det gir ny mening og tenning til legelivet.

Den vanskelige samtalen

Et personlig lege-pasientforhold vil gjøre det lettere for den syke å komme frem med indre demoner som alltid følger alvorlig sykdom og kommende død. Fastlegen vil også ha mer mot til å gjennomføre «Den vanskelige samtalen» når medisinens verktøykasse er tom og livet går mot The End. Engangslegene unngår gjerne den ærlige melding om at nå bør pasient og pårørende gjøre seg klare for siste akt. Følgen av denne mangel på åpenhet kan bli rutinemessig videreføring av medisinske tiltak som bare forlenger dødsprosessen. En annen konsekvens kan bli at pasient og pårørende går inn i en desperat jakt på medisinske undere, som ikke finnes. Siste del av livet kan bli en stressende dans hvor falske forventninger og brutte håp forfølger hverandre.

Jeg møtte i løpet av min sykdom 37 leger, de fleste bare én, noen to, ytterst få tre ganger. Ingen konsultasjon varte i mer enn seks minutter.

Faren for feil og rot vil bli mindre med en fastlegeordning. Mange leger, mye søl – er en erfaring vi kan lære fra kokkefaget.

Fastleger vil øke effektiviteten i sykehuset. Engangslegene må sette seg inn i pasientens sykehistorie, laboratoriefunn og behandlingsplaner fra nullpunktet, hver gang. Fastlegen lagrer kunnskap om pasienten og slipper å begynne hvert møte med blanke ark.

Gode krefter

For å få til en fastlegeordning i sykehusene må mange gode krefter arbeide på lag.

Pasientene må bli modigere i å fremme sine krav. Det er fortsatt en uvane for underdanighet i pasientrollen. Helsetjenesten blir ikke bedre av tause pasienter som lider i stillhet. Alvorlig syke og deres pårørende bør heve stemmen og forlange det de lengter etter: En fastlege i sykehuset.

En hovedoppgave for Den norske legeforening er å forvalte tilliten mellom befolkningen og legene. Den fragmenterte og upersonlige legetjenesten i sykehusene bryter ned tillit. Derfor bør Legeforeningen gi sine medlemmer og tillitsvalgte ordre om å arbeide for fastlege for alvorlig syke.

Helseforetakene har ansvar for å forebygge feil, unngå rot og øke effektiviteten i sykehusene. Derfor bør helseforetakene organisere fastlegeordning for alvorlig syke.

Staten helsetilsyn skal påse at sykehusene driver «forsvarlig». Det er ikke forsvarlig, hverken moralsk, medisinsk eller sikkerhetsmessig å la alvorlig syke pasienter møte en stim med engangsleger. Derfor bør Statens helsetilsyn innføre kontinuitet i lege-pasientforholdet som et forsvarlighetskriterium.

Helbrede og lindre

Universitetene må legge større vekt på legestudiet som et medisinsk-humanistisk dannelsesprosjekt. Det er ikke sykdommen, som et fremmedlegeme i kroppen som er legens oppdrag. Legens oppgave er å helbrede, lindre og trøste det mennesket sykdommen bor i.

Jeg anklager ikke engangslegene for annet enn at de lydig har gått inn i et system som ødelegger legeidealet. Det er umulig å være god lege for en alvorlig syk som du ikke kjenner. Legetjenesten for alvorlig syke må organiseres med kontinuitet som styrende prinsipp. Pasienten må stort sett få møte samme lege gjennom sykdomsforløpet. Bare slik kan de to bygge gjensidig kjennskap, åpenhet, tillit og trygghet.

Les mer om

  1. Kronikk