1953: «Sæddonasjon er en olympiade i løgn og sæddonorer en gjeng psykopater» | Eira Bjørvik

Bioteknologirådets forslag om eggdonasjon har verdi. For å forstå den må vi tilbake i tid.

Eggdonasjon skrives med store bokstaver på bioteknologiplakaten denne vinteren. Aftenpostens nye serie illustrerer dette. Men vil det betingede forslaget om å tillate eggdonasjon ha reell innflytelse på dagens praksis?

Året er 2015: Bioteknologirådet har vurdert om eggdonasjon er noe vi skal bedrive innenfor norske landegrenser.

Resultatet er et forslag som ved første øyekast ser ut til å være hverken fugl eller fisk.

Man sier ja til eggdonasjon for gifte eller samboende kvinner forutsatt at eggene er overskuddsegg fra andre kvinner som har gjennomgått behandling for ufrivillig barnløshet, samt at eggene befruktes med sæd fra mottagerkvinnes partner, «slik at det er en genetisk forbindelse mellom barnet og én av foreldrene».

Forslaget virker noe proforma. For hvor mange kvinner vil under eller i etterkant av behandling for egen barnløshet være villige til å donere egg?

Det er rimelig å anta at det er ytterst få, og at det forutsetter at disse kvinnene har lykkes. Og hvor mange kvinner i behov av eggdonasjon vil være innstilt på å redusere sine allerede begrensede muligheter ved å motta overskuddsegg av usikker kvalitet? Enda færre.

Bioteknologirådets forslag har likevel verdi. For å forstå dette må vi tilbake i tid.

1953: «Sæddonorer en gjeng psykopater»

Året er 1953. Det blåser friskt over norske avisforsider. Skal vi tillate sæddonasjon?

Overhodet ikke, sæddonasjon er en olympiade i løgn og sæddonorer en gjeng psykopater, raser forfatter Aksel Sandemose. Sæddonasjon er atombomben og ragnarok på én og samme dag, heter det. Og barnet vil kunne komme til å bli skadelidende idet en tredjeperson slår en kile inn i ekteskapet – «jamvel om han kjem omveien via ei sprøyte», slår Sandemoses meningsfeller fast.

Nåja, sier andre, det er menneskelig å ønske seg barn. Det er et behov dypt forankret i menneskeselvet. Sæddonasjon er en pragmatisk vei til livslykke. Og dessuten, mener tilhengerne, vårt arvemateriale er så likt at det ville være grunnleggende uetisk å legge monopol på det én har i hopetall som en annen ikke har. Arvemateriale er som felleseie å betrakte, det kan deles.

«Den eneste grunnen til ikke å gjøre det», skriver Jørgen Løvset, en av datidens fremste norske gynekologer, «måtte være at man mente at ens egne arveegenskaper ikke var gode nok».

Løsning: Kvinners biologiske behov

Like i forkant av den opphetede sæddonasjonsdebatten hadde daværende helsedirektør Karl Evang slått et slag for å hjelpe ufrivillig barnløse ekteskap – i nasjonsbyggingens navn. Det var et uakseptabelt svinn at 10 prosent av ekteskapene forble barnløse når landet skulle gjenreises.

Argumentasjonen slo ikke an. Selv Evang innså det. Det var for rasjonelt, for blottet for emosjonell appell.

• 400 norske babyer er unnfanget i denne russiske klinikken. Plukk og velg fra menyen. Garanterer baby for 225.000 kroner, eller pengene tilbake

Den umiddelbare løsningen ble å koble sæddonasjon opp mot kvinners antatt biologisk nedfelte behov for å få barn. Dermed kunne det hevdes at en kvinne som hadde giftet seg med en mann som ikke kunne gi henne barn, hadde rett til å få sitt ønske oppfylt.

Et uoppfylt barneønske ville ellers være ødeleggende for kvinnens mentale helse og generelle livsglede.

At et slikt prinsipp sammenfalt med samfunnets interesser var naturligvis heldig, og ville dessuten «gjøre det adskillig enklere å få prinsippet godkjent», ifølge Evang. Men utad var kvinners biologiske behov for å bli mødre et argument med langt sterkere nedslagskraft enn samfunnets interesse av at ekteskap ble til barnefamilier.

Det var imidlertid langt fra ideen om sæddonasjon på 50-tallet til den institusjonaliserte sæddonasjonsvirksomheten tok form utover i 70-årene. Men porten var åpnet. Premisset på plass.

2017: Likestillingsretorikk

Året er 2017. Eggdonasjon står på agendaen. Men debatten handler ikke lenger om kvinners biologiske behov for å få barn. Og de altruistiske motiver lansert til forsvar for sæddonasjon på 50-tallet synes langt unna. Kristelig folkeparti er i harnisk (Aftenposten 5.1.17).

Eggdonasjon rokker ved «ideen om en naturlig enhet mellom en kvinne og hennes egg», mener KrF.

For Bioteknologirådet er det imidlertid likestilling som gjelder. Ifølge Bioteknologirådet bør like diagnoser, så som kvinnelig og mannlig infertilitet, utløse like behandlingstilbud – og derigjennom tilgang til henholdsvis sæd- og eggceller. Bioteknologirådet mener videre at barn skal ha like muligheter til å finne frem til biologisk opphav uavhengig av unnfangelsesmetode.

Likestillingsretorikken som her legges til grunn er underlig.

Årsaken finner vi i Bioteknologirådets egen uttalelse om eggdonasjon fra 2011. Den gang var det en uttalt bekymring at eggdonasjon ville bidra til å «senke skranken mot surrogati». Det er vanskelig å se for seg en svakere skranke mot surrogati enn et argument basert på likestilling mellom kjønnenes tilgang til å få barn.

Enslige kvinner vil fortsatt reise ut...

Bioteknologirådets forslag fremstår som et litt halvhjertet forsøk på å imøtekomme kvinner som lever i parforhold og har behov for å benytte seg av eggdonasjon. Denne gruppen utgjør bare halvparten av de kvinner som i praksis reiser ut for eggdonasjon.

Enslige kvinner i Tina Avantis Johnsens situasjon omfattes ikke av forslaget fordi assistert befruktning i Norge er forbeholdt heteroseksuelle og lesbiske ektefeller eller samboere. Bioteknologirådets tilrådning vil derfor ikke ha nevneverdig konsekvens for denne gruppen, som ifølge Aftenpostens serie ser ut til å være i vekst.

Skulle forslaget som nå ligger på bordet bli vedtatt, kommer det ikke til å føre til vesentlig endring i dagens praksis.

Norske kvinner i behov av eggdonasjon kommer fortsatt til å sette seg på flyet til Spania, Litauen – utlandet. Årsakene til dette er naturligvis individuelle og sammensatte. Men lojalitet til norske helsemyndigheter er neppe det som veier tyngst for kvinner som av ulike årsaker reiser ut for å benytte seg av eggdonasjon. De har hverken tid eller tillit til et sjansespill med overskuddsegg.

... Men forslaget har noe for seg

Bioteknologirådets forslag er likevel verdt spredt applaus. Et vedtatt forslag vil – på Evangsk vis – «godkjenne prinsippet». Historien viser oss at endringer i regulering og praksis kan følge i kjølvannet.

En reell endring i dagens reisemønster vil imidlertid antagelig først inntreffe den dagen altruistisk eggdonasjon blir en del av det offentlige eller private norske behandlingstilbudet, tilgjengelig for så vel kvinner i parforhold som enslige kvinner.

Dét ligger nok et stykke frem i tid - selv om det nærmer seg 70 år siden Evang lanserte ideen om at gifte og single kvinner burde ha like muligheter til å få barn.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter