Pandemien har ikke gitt oss et bedre helsevesen
Fremover må de samme pengene som er gått til pandemien, gå til vårt ordinære helsevesen.
Hadde du spurt meg for ett år siden, ville jeg ha sagt at helsevesenet vil komme styrket ut av pandemien. Etter at covid-19 var lagt bak oss, trodde jeg at Norge skulle få et mer solid helsevesen. Jeg er ikke sikker på det lenger.
Finanskrisen førte til mer robuste banker. 22. juli ga oss bedre sikkerhetsberedskap. Men til tross for at koronaviruset har vist at vi er villige til å betale mye for helsen vår, har vi bare slukket en brann i påvente av vaksiner, uten å reparere de grunnleggende svakhetene pandemien har eksponert.
Selv om restriksjonene snart lettes, og folket skal få friheten sin tilbake, må vi ikke slippe politikerne av kroken før disse utfordringene er løst:
• Sykehusene har for dårlig kapasitet
Allerede før pandemien var det plassmangel. Jeg har selv vært sykehuslege og kjent på følelsen av å legge pasienter til å sove på gangen, eller å måtte skrive ut syke før de er helt klare for å frigjøre plass til enda sykere.
Vi må bygge større, og med langsiktige planer for en befolkning som blir eldre og lever lenger med alvorlige sykdommer.
• Fastlegeordningen rakner
Fastlegene er blitt brukt til en rekke kritiske oppgaver i kampen mot koronaviruset, men også før pandemien jobbet vi 55 timer i uken i gjennomsnitt. Det tilsvarer 7,5 vanlige arbeidsdager pr. uke.
Parallelt med den høye arbeidsbelastningen går rekrutteringen av nye fastleger farlig tregt. Mer enn hver fjerde fastlege er nå over 60 år og skal snart pensjoneres. Hvis ikke fastlegeordningen styrkes, er det ingen som kommer til å ta over stafettpinnen.
• Sosiale ulikheter i helse øker
Pandemien viste igjen hvordan helsevesenet favoriserer de ressurssterke. Selv om man gjennomfører like tiltak på tvers av befolkningen, så er ikke resultatene de samme.
Personer med høy inntekt får bedre helse, det være seg i kampen mot pandemi, kreft, fedme eller psykisk sykdom. Ressursene må skjevfordeles, hvis ikke vil de friske bli friskere mens de syke bli sykere.
Manglende strategi for innvandrerhelse skaper ulikhet
• Eldrebølgen er rett foran oss
Og enda verre: Vi har ikke en plan for å møte den. Det siste året har vist oss at de eldre er en utsatt gruppe, men også uten en pandemi er det de eldste som har størst behov for helsetjenester.
Så når andelen av befolkningen som er 80 pluss skyter i været de kommende tiårene, må helsetilbudet gjøre det samme. Bare fra 2009 til 2018 økte befolkningen som er 67–79 år gamle, med 42 prosent i Norge. Vi kan ikke vente lenger med å styrke kommunenes eldreomsorg.
• Psykisk helse er nedprioritert
Personer med psykiske lidelser får for sen og for lite hjelp. Under pandemien har fastlegene fått en økning av pasienter med psykiske symptomer. Men fortsatt er lavterskeltilbudene med kort ventetid og lang oppfølging en mangelvare.
Vi hører stadig fra politikerne om hvor høyt psykisk helse er prioritert, men det hjelper lite når tilbudet ikke dekker pasientenes behov.
• Digitaliseringen henger etter
Pandemien har tvunget frem økt bruk av teknologi i helsevesenet. For eksempel er videokonsultasjoner blitt et effektivt verktøy. Men dette er bare en dråpe i havet av hva teknologien kan bidra med.
Det er et enormt potensial for digitale innovasjoner som gir pasientene bedre helse og skaper et mer effektivt helsevesen. Det er ingen grunn til at Norge ikke skal være en ledende nasjon på feltet.
Når alarmen går, tar det uker å spore opp pasienter med pacemakere. Nå er et nasjonalt register på plass.
• Helsepersonell har for dårlige vilkår
Det gjelder en rekke yrkesgrupper i offentlig sektor, fra sykepleiere til turnusleger. Fellesnevneren er at spesialisert helsepersonell med lange utdannelser må jobbe usikre deltidsstillinger med ugunstige arbeidstider, uten god nok økonomisk kompensasjon.
Skal det offentlige helsevesenet kunne stå imot neste krise, må vi gjøre det attraktivt å være del av denne uvurderlige arbeidskraften. Hvis ikke fortsetter den skumle trenden vi ser, der kritisk helsepersonell som intensivsykepleiere slutter, samtidig som at én av fem nyutdannede sykepleiere velger å jobbe utenfor helsetjenesten.
• Medisinsk forskning får for lite midler
Under pandemien har vi fått en rekke koronarelaterte studier. Det har vært en selvfølgelighet at Norge skal stå i front for ny kunnskap.
Etter pandemien burde vi fortsette å være et foregangsland i kunnskapsutvikling. I stedet for at forskerne skal leve i en evig usikkerhet om forskningsmidler, kan vi bli landet som prioriterer kunnskap og gjør forskning attraktivt.
• Det forebygges ikke nok
Vi er alle blitt kjent med risikofaktorer for alvorlige forløp ved infeksjoner. Fedme, kroniske hjerte- og karsykdommer og diabetes type 2 for å nevne noen. Alle disse sykdommene kan i stor grad forebygges. For ikke å snakke om kreftsykdommer, der ett av tre tilfeller har sammenheng med levevaner.
Ved å forebygge allerede fra barne- og ungdomsalder har vi en friskere befolkning å ta vare på ved neste helsekrise. Mindre tobakk, et sunnere kosthold og mer fysisk aktivitet – dette er det kostnadseffektive grunnlaget for god helse.
• Utsatte grupper gis ikke verdighet
Enten det er en ung rusmisbruker vi lar ligge på gaten, en språksvak vi ikke lager informasjonsmateriell til, en med funksjonsnedsettelse vi ikke tilpasser for, eller de eldre og ensomme som fallerer i hjemmet uten å få hjelp: Vi kan ikke tillate oss å glemme dem som trenger oss mest.
I dagens helsevesen er det mange som behandles som annenrangsborgere. Når vi fremover snakker om å lage et helsevesen for pasientene, må det inkludere alle pasientene.
Den viktigste jobben starter nå
Pandemien er snart over, og jeg gleder meg til å feire. Men helsevesenet vårt vakler, og jobben for å få en friskere befolkning har så vidt startet. I altfor mange år har politikerne erkjent problemene, men møtt dem med tomme løfter, langdryge utredninger og diffuse planer.
Fremover må de samme pengene som er gått til pandemien, gå til vårt ordinære helsevesen. For én ting er sikkert: Det kommer verre helsekriser, og da må vi være bedre rustet.
