Kronikk

Verdalsraset i 1893: Når grunnen forsvinner

  • Unni Eikeseth
    Unni Eikeseth
    Universitetslektor, NTNU, Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap

I kvikkleireskredet raste 55 millioner kubikkmeter masse ut og oversvømte hus og gårder i Verdal. Foto: Erik Olsen/NTNU

Norge er ett av verdens mest kvikkleireutsatte land. I Verdalsraset i 1893 mistet 116 mennesker livet. Norsk forskning tyder på at kvikkleire kan stabiliseres med kaliumsalt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da kvelden kom 18. mai 1893, var 12 år gamle Andreas Vodahl og brødrene slitne etter en lang dag. Sammen med familien og tjenestefolket hadde han vært tidlig oppe og arbeidet med våronna hele dagen. Alle på gården Nord-Lyng i Verdal sovnet nesten med én gang de la seg: Moren Kristin og de fire barna i første etasje i nordenden av huset, drengen Ole Olsen og tjenestejentene i andre etasje mot sør.

Elven var underlig grå

Mens folket på Nord-Lyng sov, la en nattlig fisker merke til at Verdalselva var underlig grå, og at fisken ikke bet. Slammet i elven var leire som elven var i ferd med å grave ut av bakken et stykke lenger opp i dalen.

I nærheten av dette stedet var kommunelegen på vei hjem fra et sykebesøk da hesten hans plutselig ble helt ustyrlig. Den stoppet og nektet å gå videre. Doktoren forsøkte å presse den til å gå videre, men da reiste den seg på bakbeina, og prustet og skalv av redsel.

Unni Eikeseth, universitetslektor, NTNU Foto: NTNU

Da doktoren endelig fikk den til å gå igjen, satte hesten av gårde hjemover i stor fart og var ikke til å stoppe.

Underveis hørte doktoren en merkelig dump, liksom rullende lyd, men i mørket så han ikke hva den skyldtes. Lyden var den første delen av kvikkleireraset i Verdal.

I halv ett-tiden på natten falt et stort stykke av skråningen i elven og gjorde resten av skråningen ustabil. I løpet av sekunder endret de gjenværende leirmassene seg fra fast grunn til å bli flytende. Norgeshistoriens dødeligste kvikkleireskred var i gang.

Korthuslignende struktur

Norge er et av de mest utsatte landene når det gjelder kvikkleire, og Østlandet og Trøndelag er særlig utsatt. Det skyldes den geologiske historien til disse områdene.

Før siste istid lå mye av landet her under havnivå. Da breene smeltet, førte elvene med seg løsmasser ut i havet, der de etter hvert la seg på bunnen.

De aller minste partiklene som la seg, blir kalt for leir. De er så små at det går hele 100 av dem langs bredden av et hårstrå. Leirpartiklene besto hovedsakelig av silikatmineralene illitt og kloritt, og de har form av flak eller tynne staver.

Da partiklene etter hvert dalte ned mot bunnen, satte de seg sammen i en korthuslignende struktur. Hulrommene i denne strukturen ble fylt av salt sjøvann, fullt av natriumioner. Leirpartiklene, som er negativt ladet og i utgangspunktet frastøter hverandre, ble holdt sammen av de positivt ladede natriumionene.

Opphavet til korthusteorien er den norske geologen Ivan Thoralf Rosenqvist, som gjorde undersøkelser av kvikkleire på 1940- og 50-tallet. Han var også den som oppdaget at man kunne gjøre kvikkleire fast igjen ved å blande inn salt i leiren.

  • Denne Youtube-videoen viser hva som skjer når man rører i kvikkleire:

Salt som tiltak

I 2018 arbeidet Tonje Eide Helle i Statens vegvesen videre med ideen om å bruke salt som tiltak mot kvikkleireskred. Fortsatt er det først og fremst store terrenginngrep som blir gjort for å sikre mot kvikkleire, men Helle og kollegene hennes jobbet for at det kan gjøres på en mer skånsom måte. De vil stabilisere leiren ved hjelp av kaliumklorid.

Den gamle fjordbunnen i Verdal havnet etter hvert over havnivå i takt med at landet hevet seg etter siste istid. De første mange tusen årene var leiren fortsatt mettet med det salte havvannet fra tiden på havbunnen, men sakte, men sikkert sivet det inn ferskvann fra land.

Dette vannet var praktisk talt uten salter, og det skyllet ut natriumionene fra porene i leiren. I 1893 hadde denne utvaskingen foregått så lenge at korthuset av leirpartikler sto der nærmest av gammel vane. Det var bare få natriumioner igjen som holdt strukturen sammen.

En flytende suppe

Da det første raset i Verdal gikk, klappet korthus på korthus av leirkorn sammen, og i løpet av minutter ble tidligere fast grunn til en flytende suppe.

Familier våknet av at huset de sov i, seilte av gårde på et hav av leire. Mange druknet straks i massene.

Like etter gikk det enda et ras. Støvskyer fra den nyharvede jorden sto høyt til værs da hele bakken raste ut. Gårder med hus og trær og det hele seilte av gårde nedover dalen akkompagnert av et skremmende bulder og skrik og brøling fra mennesker og dyr i dødsangst.

En stank av svovel spredte seg over hele dalen. Bevegelsesenergien i leiren var så stor at leire skvettet langt oppover lia. Så falt leirbølgen til ro en liten stund, og noen rakk kanskje å tenke at det var over. Da gikk det tredje og største raset.

Bildet er fra etter Verdalsskredet og viser elven mellom Granfoss og Hærfoss i Vuku. Foto: Erik Olsen/NTNU

Leirmassene veltet innover

Nede i dalen våknet Andreas, moren og søsknene på Nord-Lyng plutselig av at det fosset det de trodde var elvevann, inn i rommet.

Utenfor soveromsdøren hørte de drengen, Ole, som var kommet for å hjelpe dem. Han forsøkte å åpne døren, men det var umulig på grunn av leirmassene som veltet innover. Selv om de tok i alt de klarte, maktet de ikke å åpne døren.

Familien på Nord-Lyng er omtalt i Verdalsboka i kapittelet om raset i Verdal. Kapittelet er forfattet av Øystein Walberg. Foto: Verdalsboka

Leirmassene steg raskt, og til slutt måtte Ole komme seg i sikkerhet opp i andre etasje. Tilbake i stummende mørke i soverommet var Andreas og brødrene, moren og veslesøsteren Gudrun.

Mens leiren steg, klatret de høyere og høyere opp på møblene i rommet. Til slutt var det bare et lite rom der de kunne puste, mellom loftet og leirsuppen.

Storebroren Gerhardt hadde funnet seg en plass på det store slaguret. Veslebroren Konrad på ni år lå på en koffert som hadde flytt opp. Moren Kirsten sto på et bord med toåringen Gudrun i armen, mens hun støttet albuene på en dørkarm.

De kunne ikke se hverandre i mørket, men de snakket sammen for å holde mot i hverandre. Innimellom ropte de på hjelp, men ingen hørte dem. Slik sto de i timer.

Kart over Verdalsraset Foto: Amund Helland

Hvordan endre strukturen i leiren?

At menneskene i Verdal i 1893 ble rammet av ras, skyldtes en serie med svært uheldige omstendigheter.

Leire som er avsatt i havvann og som er blitt hevet over havnivå, vil over tid gå gjennom en syklus. Leiren starter med å være ikke kvikk, til å bli kvikkleire når nok natriumioner er skyllet ut.

Men går det lang nok tid, vil de få saltionene som finnes i ferskvannet, for det meste kalsium og magnesium, erstatte de opprinnelige natriumionene og stabilisere korthusstrukturen igjen. Da går leiren over til å bli ikke kvikk igjen.

Spørsmålet som kvikkleireforsker Tonje Eide Helle stilte seg, var derfor om det gikk an å gjøre noe for å fremskynde denne prosessen.

Teori tilsier at kaliumioner kan være enda mer effektive enn natrium i å stabilisere leire. Kalium hører til samme gruppe i periodesystemet som natrium og kan derfor erstatte natrium i korthusstrukturen. Samtidig er kaliumioner mindre enn ionene i ferskvann og kan derfor bevege seg raskere gjennom leirgrunnen enn det disse ionene kan.

  • Dokumentaren Dommedag i Verdalen, basert på skriftlige kilder, særlig boken Verdalsraset av Øystein Walberg:

Eksperiment på Dragvoll

Tonje Eide Helle trengte ikke å dra så langt for å finne et egnet område til eksperimentet sitt. På Dragvoll i Trondheim er grunnen tilsynelatende fast under føttene på innbyggerne. Men da Helle tok med seg jordprøver til laben, rørte dem om og slapp et lite lodd ned i for å undersøke hvor mye jorden kunne bære, datt loddet rett til bunns.

Var det mulig å gjøre denne leiren fast? Sammen med kolleger boret Helle seks hull i bakken med omtrent åtte meters dybde. I hullene plasserte hun seks plastrør som ble fylt med et granulat av kaliumsalt, og så fylte hun på vann.

Saltbrønnene sto i bakken i tre år, og underveis etterfylte Helle med salt. Til sammen gikk det med opptil 80 kilo salt pr. brønn. Forsøkene hennes viste at det faktisk ikke er så mye som skal til for å forvandle kvikkleire til en grunn som ikke rives bort under føttene dine.

Etter de tre årene var all jord i en diameter på 1,5 meter fra brønnen forvandlet til ikke kvikk.

I 1893, da Verdalsraset gikk, var det ingen som hadde slik kunnskap om kvikkleire.

En bro av planker

I andre etasje på det som en gang var huset på Nord-Lyng, trodde Ole og tjenestejentene Kristine, Marit og Ingeborg at familien på gården var druknet. De så jo at leiren sto langt opp på vinduene i andre etasje.

Uten et eneste verktøy tilgjengelig var Ole og jentene begynt å rive av bordkledningen på veggen med hendene for å legge en bro over leiren. De slet av huden på fingrene, og blodet rant mens de holdt på.

Utpå morgenkvisten var de kommet til veggen i rommet like over der familien opphold seg, da de plutselig hørte at det var noen som banket i taket og ropte. Det var liv der nede! Ole og jentene rev av gulvplankene til det ble et hull stort nok til å få folk gjennom.

Andreas, søsknene og moren var alle helt innsmurt i søle da de kom opp etter flere timer liggende i leiren. De fant seg noen tørre klær fra skapene i 2 etasje. Konrad tok på seg en altfor stor bukse som hadde tilhørt faren.

Tidlig om morgenen 19. mai forlot de hjemmet sitt for siste gang gjennom et vindu og kom seg over leirhavet på en bro av planker. 112 sambygdinger hadde dødd i løpet av natten, druknet i leire eller slått i hel av nedraste hus i tumultene. Fire døde senere av skadene de fikk den natten. Men Andreas’ familie og gårdsfolket hadde berget livet.

Teksten er en nedkortet og lett omarbeidet versjon av et kapittel fra boken «Periodesystemet – fra alkymi til kjernekjemi» (Museumsforlaget 2019) av Unni Eikeseth og Annette Lykknes. Det er Unni Eikeseth som har skrevet kapittelet om Verdalsraset.


Kilder:

Aagaard, P., Bjørlykke, K., Jørgensen, P. og Roaldset, E. (1995) Ivan Th Rosenqvist 1916–1994. Clay Minerals, 30, 173–174

Helle, T.E., Aagaard, P. & Nordal, S. (2017) In-situ improvement of highly sensitive clays by potassium chloride migration, Journal of Geotechnical and Geoenvironmental Engineering, 143 (10), 04017074

Helle, T.E. (2017) Quick-clay landslide mitigation using potassium chloride (Doktorgradsavhandling). NTNU, Trondheim.

NGU (u.å) Dette er kvikkleire og kvikkleirekart. Hentet fra: https://www.ngu.no/nyheter/dette-er-kvikkleire-og-kvikkleirekart

Verdal historielag (u.å), Verdalsraset 1893. Hentet fra: http://www.verdal-historielag.no/verdalsraset/index.html

Walberg, Ø. (1993) Verdalsboka: en bygdebok om Verdal: A: Ras I Verdal. Verdal: Verdal kommune, Bygdeboksnemda.

Walberg, Ø. (1993) Verdalsboka: en bygdebok om Verdal: B: Ras I Verdal. Verdal: Verdal kommune, Bygdeboksnemda.

Walløe, L. (2015) Ivan Thoralf Rosenqvist. Norsk biografisk leksikon, hentet fra: https://nbl.snl.no/Ivan_Thoralf_Rosenqvist

  1. Les også

    Raskatastrofen i Gjerdrum: Kunne det vært forhindret?

  2. Les også

    Kvikkleireskredet i Gjerdrum er en skandale som må få store konsekvenser

Les mer om

  1. Ras
  2. Skred
  3. Historie
  4. Geologi

Relevante artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    Hvordan kan man sikre at arealene man planlegger, ikke utsettes for geofarer?

  2. KRONIKK
    Publisert:

    Portforbud er for land som ikke stoler på befolkningen

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Psykologer advarer: Ny lov om øker presset på voldsutsatte

  4. KRONIKK
    Publisert:

    Brexit-avtalen overlater i realiteten makten til byråkrater og eksperter

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Unge rammes hardest av tiltak ment for andre grupper

  6. KRONIKK
    Publisert:

    De dramatiske tiltakene for å bekjempe pandemien skaper et Norge med dypere ulikheter