Kronikk

Vårt usunne forhold til transpersoner

Voksne cisfolk i min generasjon må rydde opp i vårt ødelagte syn på kjønn før vi påstår at transfrigjøringen har gått for langt.

De fleste som er rundt min alder, 42, vokste opp med lite annet enn ekle vitser og stillhet om transpersoner, skriver Bjørn Stærk. Foto: Stein Bjørge

  • Bjørn Stærk
    Bjørn Stærk
    Spaltist og forfatter
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Frykten for transpersoner har vært med oss lenge, men i 2020 virket det som om en mutert og mer spredningsdyktig form nådde norske avisspalter og nettfora fra Storbritannia. Denne varianten kombinerer den klassiske mistanken om juksekvinner i damegarderoben med en bekymring for at sårbare tenåringsjenter lar seg forlede av transinfluencere på nettet til å tro at de er gutter.

Nøkkelen til variantens suksess er dens tolerante og liberale overflate: Klart det er greit at folk kler seg som de vil. Men vi må vel kunne beskytte kvinner mot overgrep og be tenåringer om å tenke seg om før de gjør noe de vil angre på senere? Dessuten har transaktivister visstnok gått til krig mot både ytringsfriheten og ordboken. Snart fjernes vel bøker fra hyllene på biblioteket også, hvis forfatteren ikke er tilstrekkelig woke.

Vi er litt ødelagt i hodet

Frykten for transsmitte fra sosiale medier vil høres kjent ut for alle som har vært borti tidligere moralpanikker rettet mot ungdom. Er det mer i det denne gangen? Jeg er svært skeptisk. Begrunnelsen virker tynn. Og om frykten for woke-mobben er det ikke mer å si enn at dette er den vanlige reaksjonen til dem som opplever at normene de tar for gitt, er under press, og som i stedet for å prøve å forstå hvorfor noen ønsker endring, velger å forskanse seg bak sin rett til å mene noe annet. Om dette er en ytringsfrihetsdebatt, er det ikke en viktig ytringsfrihetsdebatt.

Jeg kunne sagt mer, men i stedet vil jeg snakke om voksne cispersoners usunne forhold til kjønn (red.anm.: cisperson er ifølge Store norske leksikon en person som identifiserer seg med eller regnes til sin biologiske kjønnskategori. Det motsatte er transperson.). Da mener jeg oss som var unge i 1980- og 1990-årene, og ikke opplever noe feil med kjønnet vi har i fødselsattesten. Vi er nemlig litt ødelagt i hodet.

«Mannekvinne med baller»

Vi er ikke like ødelagte som generasjonen før oss, som vokste opp med snevre kjønnsroller og forbud mot homofili. Den generasjonen har måttet jobbe mye med sitt syn på kjønnsroller og seksuell legning. Mange av dem ga opp. De orket ikke å rydde opp i rotet de hadde med seg fra oppveksten. Forståelig nok. Det er ikke lett å få høre som voksen at du nå skal hylle noe du som barn lærte var perverst.

Det er ikke lett for oss heller. Selv fikk jeg ikke homotoleransen inn med morsmelken, men i 1990-årene ble jeg en del av en sekulær ungdomskultur hvor homofili var på vei mot å bli normalt, men hvor transpersoner ikke eksisterte, annet enn som en grotesk punchline, som i Ace Ventura: Pet Detective. En mannekvinne med baller, æsj! Hø-hø. Ellers møtte vi transkvinner kun som sexarbeideren som blir myrdet i en krim, eller som seriemordere. Og transmenn og ikke-binære, hæ, hva er det?

Les også

Folkehelseinstituttet må ta transpersoners lidelse på alvor

Ekle vitser

De fleste som er rundt min alder, 42, vokste opp med lite annet enn ekle vitser og stillhet om transpersoner. Det var ganske sykt. Og nå sitter vi her i avisspaltene og legger an en saklig tone mens vi snakker om trusselen fra transaktivistene?

Som ung voksen i 2000-årene lærte jeg selvfølgelig raskt at det er greit å være trans. Folk må kunne kle seg som de vil, og drive med hva det nå enn er transpersoner driver med, så lenge alle parter er samtykkende voksne. Jeg er nemlig tolerant. Hurra for meg.

Det var her vi gikk i fella. Vi trodde vi var ferdig med å rydde opp i hodene våre, bare fordi vi godtok at det finnes transpersoner. Men vi ryddet ikke opp i uvitenheten og frykten vår for den siden av menneskeopplevelsen hvor kjønn er noe flytende og komplekst. Derfor er mange av oss nå mottagelige for gammel transfobi i ny drakt. Vi sier til transpersonene som vi har sagt til andre utgrupper: Velkommen inn i varmen, men dere er her på våre premisser, og nåde dere om dere gjør oss ukomfortable, for da er det rett ut i kulden igjen.

Les også

53 ord og uttrykk som gjør at du fikser debatten om trans

Transpersoner som mennesker

For min egen del var det først gjennom sosiale medier i 2010-årene jeg fikk et forhold til transpersoner som mennesker.

Få av oss har nære venner og familie som er åpent trans, og de er fremdeles lite synlige i offentligheten. På sosiale medier er de lette å finne. Her kan de fremstå som komplette mennesker, uten å reduseres til en merkelapp. Jeg begynte å ane et kjønnsmangfold som langt oversteg ordene jeg hadde til rådighet.

Dette har ikke vært et bevisst prosjekt for meg. Jeg opplevde ikke selv et behov for å lære noe. I ettertid ser jeg at jeg passerte et punkt for ikke veldig lenge siden hvor jeg hadde så mange transpersoner i hodet mitt - folk jeg følger eller vet hvem er, og flere jeg ser opp til av ulike grunner - at jeg ikke lenger tenkte på trans som en merkelapp på noe fremmed, men som ett av mange aspekter av det å være et unikt menneske.

Generasjonen som lærte homotoleranse, måtte gjennom det samme: Fra å se på homofili som noe sykt, til noe som var rart, men greit, og så endelig som et aspekt av det å være menneske.

Arrogant debatt

Hva sitter jeg igjen med, utover gleden over å oppleve et enda rikere mangfold enn jeg fikk høre om i 90-årene? Tja. Jeg er ikke i mål. Men jeg forstår bedre hvorfor transaktivistene ønsker de endringene de gjør.

Jeg forstår hvorfor tilsynelatende inkluderende formuleringer som «klart menn kan gå i kvinneklær og kvinner i mannsklær» i beste fall er en velment misforståelse, i verste fall en måte å si at transpersoner ikke finnes.

Jeg skjønner hvorfor bibliotekarer og andre som daglig møter ungdom med ulike kjønnsidentiteter, synes det har blitt litt vanskelig å anbefale dem favorittboken til foreldrene deres, når forfatteren er blitt antitransaktivist.

Les også

Verdens største fantasyforfatter skapte storm med sine meninger om transbevegelsen. Hva var det egentlig hun sa?

Cispersoner bør lytte

Og jeg har innsett hvor arrogant det er av generasjonen som vokste opp med et ødelagt syn på kjønn, å sette i gang en debatt om overdreven transfrigjøring. Man påstår at man bare stiller legitime spørsmål om kjønn og biologi, men er det ikke mistenkelig hvordan mange bruker ordet «transaktivist» som en unnskyldning for å ikke lytte til transpersoner?

Og er det ikke underlig at man i stedet for å snakke om temaer transpersoner ønsker å ta opp, som diskriminering og den høye terskelen for medisinsk hjelp, omdefinerer debatten til å handle om aviskommentatorenes favorittema, ytringsfrihet?

Vi cispersoner bør uansett snakke mindre og lytte mer. For det var virkelig ikke sunt det kjønnsbildet mange av oss vokste opp med.

  • Videokronikk: – Eg høyrer om drap på personar som meg nesten kvar dag
  1. Les også

    Bibliotekarer vil beskytte transpersoner. Det hjelper ingen.

Flere artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    Vi mistet langt mer enn Benjamin

  2. KRONIKK
    Publisert:

    Mørket har senket seg over Egypt

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Kor er smittefaren i teater for eit einaste menneske? Kan nokon med smittefagleg kompetanse forklare?

  4. KRONIKK
    Publisert:

    Har vi tryggere tider i vente nå som Biden er president? Tvilsomt.

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Etter fire år som Trumps lakeier må republikanerne oppsøke sine mer moderate røtter

  6. KRONIKK
    Publisert:

    Kvinner som vil og kan føde mange barn, er blitt mangelvare