Kronikk

NRK gir seerne en grunnleggende usann fortelling om krigen

  • Tom Kristiansen
    Professor i historie, Norges arktiske universitet (UiT)
  • Tore Rem
    Forfatter og biograf. Direktør for UiO:Norden, Universitetet i Oslo

Kronprinsesse Märtha (Sofia Helin) og president Franklin D. Roosevelt (Kyle MacLachlan) i NRK-serien «Atlantic Crossing». At en norsk kronprinsesse var avgjørende i Roosevelts «Lend-lease-act», er selvsagt tøv, skriver kronikkforfatterne. Foto: Julie Vrabelova

Kronprinsen reduseres til en sjalu og urimelig ektemann. Regjeringen en gjeng med dustemikler. Kanskje et dementi er på sin plass, NRK?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Sofia Helin (‘Broen’) spiller norske kronprinsesse Märtha i den sanne historien om forholdet mellom prinsessen og presidenten som endret verdenshistorien.» Slik lød det i Hollywood Reporter 26. november 2018.

«Mange historikere», het det, gir kronprinsessen æren av å ha bidratt til «å overbevise Roosevelt om å få Amerika med i den andre verdenskrigen». Påstandene var mildt sagt oppsiktsvekkende, og nå er Atlantic Crossing her. Serien som har satt ny norsk budsjettrekord, er kommet halvveis.

Også i den norske lanseringen er det blitt insistert på sannhet. På Lindmo (23. oktober) slo Helin eksempelvis fast at Märtha «gjorde den her enorme bedriften for både sitt land, demokrati og freden i Europa».

I det store og hele hadde dette vært helt ukjent, fortalte skuespilleren. Kronprinsessen arbeidet hardt for å få Amerika med i krigen, og dessuten åpnet hun sitt hjem «for hjemløse sjømenn som fantes der i USA».

Helin ble møtt av en programleder uten evne eller vilje til å stille enkle motspørsmål, som «Hvor har du dette fra?» eller «Er dette virkelig historisk korrekt?».

Tom Kristiansen (til venstre), professor i historie, Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi, Norges arktiske universitet (UiT). Tore Rem, forfatter og biograf. Direktør for UiO:Norgen, Universitetet i Oslo. Har skrevet boken Kong Olav V.

Helt umerkelig hadde fiksjon blitt historisk virkelighet. Kritikere har også gått seg vill. Som da Bergens Tidendes anmelder slaktet serien på kunstnerisk grunnlag, men samtidig slo fast at den var «historisk korrekt» og bedrev «historieundervisning» (21. oktober).

I virkeligheten skjemmes Atlantic Crossing ikke bare av en mengde faktafeil. Den formidler en grunnleggende usann fortelling om krigen.

Kronprinsesse Märtha (Sofia Helin) og president Franklin D. Roosevelt (Kyle MacLachlan) på biltur. Foto: Dusan Martincek / NRK

Forsyner seg grovt av historien

TV-dramaer som dette er kanskje vår tids mest kraftfulle form for historieformidling. Derfor er det verdt å gi denne serien mer oppmerksomhet.

I utgangspunktet har vi begge, som henholdsvis historiker og biograf, et liberalt forhold til hvordan mandatet kan løses. Dramatiseringer er nødvendige, komprimeringer og sammenstillinger kan være påkrevd.

Det er mye vi ikke vet, og oppdiktede dialoger og begivenheter kan fremstå som mer eller mindre troverdige. Eller, i aller beste fall, som sterke og interessante fortolkninger av historien.

Men historiefremstillingen bør ikke stå i direkte motsetning til hva vi vet. Atlantic Crossing forsyner seg grovt av historien og av enkeltmenneskers liv. Den burde gitt mer tilbake.

Les også

TV-anmeldelse: «Atlantic Crossing» går seg vill i stiv dialog og tvilsom fantasi

Uforståelig og komisk

Vi strever med å forstå behovet for det høye antallet feil. La oss begrense oss til noen få av dem som finnes i første episode.

Vi strever med å forstå behovet for det høye antallet feil
  • At kronprins Olav kjenner til den britiske mineleggingen av norskekysten før regjeringen og forsvarsledelsen, er helt usannsynlig. At den amerikanske «ambassadøren» gir inntrykk av å vite om Weserübung, tyskernes angrepsplan, er enda mer urimelig.
  • At Märtha hevder at ingen nøytral stat noen gang er blitt angrepet, er å gjøre henne utillatelig uvitende. Det var allment kjent – og ikke mindre blant dem med nære forbindelser til det belgiske kongehuset – at det tyske angrepet på det nøytrale Belgia i 1914 utløste britenes krigserklæring.
  • At kronprinsfamilien skiller lag i Trysil og ikke i Elverum, er bare uforståelig. At kronprinsessen med følge så braser rett gjennom grensebommen, for deretter å svinge uforstyrret opp foran hotellet i Sälen, er mest komisk.

I krigsdramaet «Atlantic Crossing» spiller Tobias Santelmann kronprins Olav. Søren Pilmark spiller kong Haakon. Foto: Mattis Sandblad, NTB

De kongelige som urokkelige

Ofte gjør feilene lite annet enn å minne oss om at seriemakerne ikke har tatt seg bryet med å konsultere lett tilgjengelig fagkunnskap. Men når Olav overfor statsminister Johan Nygaardsvold tidlig markerer at han er mot nøytralitetspolitikken, handler det om historiesyn. Slik gis vi inntrykk av at de kongelige vet bedre enn politikerne.

Når Nygaardsvold så settes på toget til Lillestrøm, i stedet for å kjøre bil til Hamar som i virkeligheten, får seriemakerne vist frem en vimsete og livredd statsminister hele to ganger, både på Østbanestasjonen og under bombardementet av Kjeller.

I de samme situasjonene presenteres de kongelige som urokkelige, i tydelig opposisjon til regjeringen.

Statsminister Johan Nygaardsvold fremstår vimsete og livredd, mener kronikkforfatterne. Foto: Skjermdump/NRK

Hadde Märtha innflytelse?

Scenene går inn i et velkjent indignasjonshistorisk mønster. Alle møter mellom politikere og kongelige bekrefter det samme bildet av sterke og kloke kongelige i kontrast til politikerne og deres frykt, passivitet, dumskap og sviktende dømmekraft.

Men det fantes ingen opposisjon mot nøytraliteten i Norge før regjeringen forlot den med fullt overlegg da de om natten 9. april anmodet britene og franskmennene om militær hjelp.

Og én time senere erklærte utenriksminister Koht overfor den tyske sendemannen Curt Bräuer: «Vi bøyer oss ikke frivillig, kampen er allerede i gang». Beslutningen ble tatt uten konsultasjoner med kongen, Stortinget eller forsvarsledelsen.

Summen av alle småfeilene skaper en forvrengt versjon av det historiske forløpet. Men serieskapernes historiefortolkning er viktigere. Hva med selve hovedideen, at Märtha var mye mer betydningsfull enn vi har trodd?

Siden krigen har vi visst at både Olav og Märtha ble president Roosevelts venner, og likeledes om «Look to Norway»-talen. Kronprinsparet hadde utvilsomt muligheten til å tilby presidenten et norsk perspektiv. Men hva er belegget for at Märtha virkelig hadde politisk innflytelse?

I fjerde episode av serien får vi serieskapernes første spektakulære forslag. Kronprinsessen fremstilles som sentral aktør bak Roosevelts beslutning om den såkalte «Lend-Lease Act». Med dette grepet reddet USA i praksis den britiske krigsinnsatsen.

At en norsk kronprinsesse var avgjørende, er selvsagt tøv, slik også Tor Bomann-Larsen har gjort oppmerksom på i en kronikk hos NRK Ytring. I motsatt fall vil det være en gedigen nyhet for en samlet internasjonal historikerstand.

Kronprinsesse Märtha og kronprins Olav i et juleselskap i Det hvite hus sammen med Franklin og Eleanor Roosevelt. Foto: Julie Vrabelova / NRK

Sjalu og urimelig ektemann

Serieskaperne synes å ha begynt med en hårete hypotese: Fordi den norske kronprinsessen fikk tilgang til den amerikanske presidenten, hadde hun enorm politisk påvirkningskraft.

Fiksjonen som følger, har sin pris: Når noen skrives opp fordi det passer en fiks idé og et dramaturgisk formål, må andre nødvendigvis skrives ned.

Dermed fratas de virkelige historiske aktørene all ære. I Atlantic Crossing går det ikke bare utover britene, det amerikanske statsapparatet og norske politikere, men også den norske kronprinsen. Kritikere har påpekt at Olav reduseres til en sjalu og urimelig ektemann. Men han kommer riktignok godt ut av det sammenlignet med arbeiderpartiregjeringen.

Les også

Kyle MacLachlan: – En god president er en som viser medfølelse

Graverende desinformasjon

Seriens fremstilling av forholdet mellom kongen, kronprinsen og regjeringen, samt utformingen av norsk krigs- og alliansepolitikk, inneholder graverende desinformasjon.

Det finnes en omfattende litteratur om Norges forhold til Sovjetunionen, Storbritannia og USA, om London-regjeringens og eksilstyrkenes virke og Norges plass i alliansens «grand strategy». Bildet som så langt er presentert, strider mot all kunnskap som er opparbeidet siden 1940.

Bare et par poenger i denne omgang. Det finnes ingen dokumentasjon på at kronprins Olav var engasjert i Fleischer-saken, slik serien gir inntrykk av. Enn si at han konfronterte regjeringen. Fremstillingen er selektiv og manipulert. Dette er pussig, siden historien er godt kildebelagt og analysert.

I det hele tatt er det vanskelig å akseptere at kongen og kronprinsen blir gjort til rekvisitter i seriemakernes krigsfantasier, på tvers av all kunnskapen vi har om deres virkelige roller.

Kronprins Olav (Tobias Santelmann) i samtaler med general Fleischer. Dette finnes det ingen dokumentasjon på, skriver kronikkforfatterne. Foto: Skjermdump fra Atlantic Crossing

Handlet som ett lag

Selvsagt kunne det herske uenighet om sider ved regjeringens alliansepolitikk. Men ingen hadde illusjoner om at en småstat kunne få reell innflytelse på historiens største krigsallianse og mest omfattende globale krig, slik vi får inntrykk av at kronprinsen og Fleischer trodde.

Regjeringens politiske og militære prioriteringer var i hovedsak i tråd med alliansens, og de har i liten grad vært kritisert i ettertid. I alle år har det dessuten vært kjent at den virkelige opposisjonen mot London-regjeringen kom fra kretser i Hjemmefronten, ikke fra kongehus eller allierte.

Det største kompliment man kan gi den norske kongefamilien, er at den alltid har handlet konstitusjonelt. Så også under krigen. I denne perioden var konge og kronprins tettere på regjeringen enn i fredstid. De handlet som ett lag.

Når de kongelige lot seg bruke, var det på oppdrag fra politikerne, ikke i opposisjon til dem. Slik sett var de kongelige faktisk klokere enn de fremstilles som i Atlantic Crossing. Derfor fikk de en enestående posisjon.

Ble forholdet mellom kronprinsesse Märtha (Sofia Helin) og kronprins Olav (Tobias Santelmann) påvirket av hennes opphold i USA? Foto: Julie Vrabelova / NRK

En farlig og velkjent drøm

Å gi politikerne rollen som dustemikler i kontrast til de få som står over politikken, er en farlig og velkjent drøm. Ikke minst var lengselen etter slike aktører sterk i mellomkrigstiden.

C.J. Hambro, som vi så vidt møter i serien, var den som sterkest advarte mot denne tanken. Kong Haakon hadde aldri slike tilbøyeligheter. I dagens virkelighet kan man lure på hvorfor vi tilbys en fortelling som hyller førerskikkelser og latterliggjør politikere.

At Norge tildeles en hovedrolle i den store verdenskrigen, er pinlig provinsielt

At Norge tildeles en hovedrolle i den store verdenskrigen, er pinlig provinsielt. Vel er det typisk norsk å være god. Men så gode var vi ikke, at det var våre kongelige som fikk USA med på de alliertes side og endret historiens gang.

Underlagt såpeoperaens dramaturgi

I markedsføringen forsikres seerne om at de her får en historie med ankerfeste i historisk kunnskap, basert på imponerende «research». Vi kan vanskelig se hvordan serien er «inspirert av sanne hendelser».

Snarere minner den om revisjonismen som florerer i historieskrivingens eksotiske utmarker, og som NRK burde være varsomme med å legitimere. Fordi fortellingen er underlagt såpeoperaens dramaturgi, har serieskaperne tilsynelatende måttet blåse den seriøse biografiske, historiske og dokumentariske litteraturen fra de siste 80 år i luften.

Allerede før mottagelsen skal Atlantic Crossing ha blitt solgt til 30 utenlandske TV-kanaler. Statskanalen har fungert som garantist, og dessuten svidd av 70 millioner kroner på et produkt som knapt kan være kvalitetssikret, kunstnerisk eller historisk.

Dementi på sin plass?

Til Dagbladet (26. oktober) svarte dramasjef Ivar Køhn på anmeldernes kritikk med å påstå at serien var «underholdende og interessant». At folk hadde andre meninger, viste bare at dette engasjerte: «Det viktigste er at det norske folk er interessert.» Hvis så er tilfelle, er det minst like viktig at folket er orientert om hva de får servert, vil vi mene.

«Vi må forholde oss til fakta», konstaterte Køhn da han tidlig ble konfrontert med den sensasjonelle forhåndsreklamen (Rushprint, 4. januar, 2019). «NRK må ikke lage fake news.»

I en situasjon der en amerikansk president fremdeles ikke godtar at han er blitt vraket av folket, er det gode tider for å dyrke alternative fakta. Men å tilby folket slike, med påstander om at de har noe med historisk virkelighet å gjøre, bør neppe være NRKs oppgave. Kanskje et dementi er på sin plass?

  1. Les også

    På skolen følte han seg dum. Høytlesning var det verste Tobias Santelmann visste.

  2. Les også

    Einar Aarvig: Krig og kontrovers: Diskusjonen om norske okkupasjonsfilmer har rast siden 60-tallet

  3. Les også

    Ivo de Figueiredo: Hvilke historier velger vi å fortelle om krigen?

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. TV-serier
  3. Kronprinsparet
  4. USA
  5. Kongefamilien

Relevante artikler

  1. KULTUR

    NRKs nye serie: Går seg vill i stiv dialog og tvilsom fantasi

  2. KOMMENTAR

    Hvor mye må man tro på historisk TV-drama? «Atlantic Crossing» er i hardt vær

  3. KOMMENTAR

    Dag Solstads metode fungerer ikke for «Atlantic Crossing»

  4. DEBATT

    «Ikke belær oss om kronprinsens følelser. Sannheten er at dere vet fint lite om det.»

  5. DEBATT

    Fra «The Crown» til «Hva visste hjemmefronten?» Man slipper ikke lenger unna med slurv og usannheter.

  6. KULTUR

    Kyle MacLachlan innrømmer at han fortsatt ikke skjønner «Twin Peaks»