Hvor stor kan og bør Oslo bli?
Dersom folketallet i Oslo fortsetter å stikke fra landet for øvrig, vil også den politiske avstanden mellom by og land øke. Det er en oppskrift på konflikt.
I løpet av året vil Oslo bikke 700.000 innbyggere. På bare ti år har hovedstaden vokst med 106.634 sjeler. Det tilsvarer mer enn hele innbyggertallet i Bodø og Arendal til sammen.
Mesteparten av veksten skyldes innvandring. Men også i det nasjonale flytteregnskapet ser vi et tydelig mønster: Oslo taper riktignok innbyggere til nabofylkene Akershus og Østfold (nå i Viken). Men hovedstaden går i pluss mot alle andre deler av landet.
I fjor «tapte» Trøndelag 6761 innbyggere netto til Oslo. Hordaland (nå i Vestland) gikk 6266 i minus og Rogaland 4870. Hva betyr det for Norge at hovedstaden og området rundt blir stadig mer dominerende?
Bedre by med flere folk?
La meg begynne med å oppklare en misforståelse som mange i resten av landet ser ut til å lide under: Det er ingenting i veien med Oslo. Tvert imot er det en ganske fin by, med rikt kulturtilbud og flott natur.
Selv har jeg bodd i hovedstaden i 15 år, og jeg trivdes godt der. Men det er vanskelig for meg å forstå at Oslo er blitt en bedre by å bo i med 700.000 innbyggere enn den var med en 500.000 innbyggere.
Samme dag som Aftenposten kunne presentere tall for Oslo-veksten, brakte E24 nyheten om at en 16 kvadratmeter stor loftsleilighet med skråtak ble solgt for 2,8 millioner kroner i hovedstaden. For en enslig sykepleier som skal skaffe seg et sted å bo, vil 97.5 prosent av boligene i Oslo være for dyre, viser den såkalte sykepleierindeksen fra Eiendom Norge.
Fortetting og pendling ikke løsningen
Det går naturligvis an å løse deler av disse problemene ved å bygge mer i hovedstaden. Men vil lille Oslo være en like fin planet om det skal fortettes i høyden over hele byen?
En stadig voksende befolkning av pendlere er heller ikke noe å trakte etter. De fleste av oss foretrekker å kunne arbeide i nærheten av der vi bor, og det byr på store samferdselsutfordringer å frakte hundretusener av mennesker inn og ut av hovedstaden hver dag.
Ikke minst blir det et uholdbart klasseskille dersom sentrale strøk i hovedstaden i økende grad reserveres for høytlønte, mens mange med lave eller vanlige inntekter (som sykepleiere) må brukes timevis på å komme seg frem og tilbake til jobb.
Sannheten er at Oslo-folk har alt å tjene på å holde byen sin passe stor. Det er for eksempel få som er tjent med at hovedstaden får brorparten av landets innvandring, slik at enkelte deler av bydeler på Oslo øst har stort flertall av innvandrere, mens kommuner langs kysten knapt har folk til å drive næringene sine.
Det er heller ikke noe poeng for Oslo-folk at halve Trøndelag eller Rogaland skal flytte til hovedstaden og skape enda mer trengsel på T-banen eller boligmarkedet. Nettopp fordi Oslo er en så fin by som den er, bør det være et mål å beholde den på noenlunde dagens størrelse.
Oppskrift på konflikt
For landet er det også et problem at Oslo og nabokommunene stikker av fra resten. Det har alltid vært en forskjell mellom å vokse opp i en småby som Haugesund og å vokse opp i hovedstaden.
Men forskjellen blir bare større og større. Det truer sammenhengskraften i landet når avstanden mellom livet folk lever på bygda og i småbyene og livet som leves i Oslo, blir for stor.
I land som Storbritannia og Island er konflikten mellom hovedstaden og resten en av de mest dominerende. Også i Norge ser vi at det vokser frem en polarisering mellom Oslo og resten.
Det er en konflikt ingen tjener på, hverken by- eller bygdefolk. Men den har ikke vokst frem av seg selv, eller på grunn av latteren til Trygve Slagsvold Vedum. Den har vokst frem fordi Oslo og områdene rundt bare vokser og vokser, mens store deler av landet stagnerer eller bygges ned.
Partienes oppslutning er et godt mål på hvordan avstanden øker: I resten av landet er Senterpartiet snart største parti. I Oslo har de én representant i bystyret. Derimot har De Grønne 15,3 prosent oppslutning i hovedstaden, mens de kjemper mot sperregrensen i resten av landet.
Dersom folketallet i Oslo fortsetter å stikke fra landet for øvrig de neste årene, vil også den politiske avstanden mellom by og land øke. Det er en oppskrift på konflikt.
Sentralisering er ingen naturkraft
Sentralisering fremstilles gjerne som en slags naturkraft. Men nyere norsk historie viser at det slett ikke må være sånn at hovedstaden vokser på bekostning av resten av landet. I 1970-årene sank Oslos innbyggertall, mens typiske distriktsfylker vokste.
Dersom vi driver en aktiv politikk for å bygge ut industri og offentlige tjenester i distriktene, kan vi gjenta suksessen fra den gang.
Dagens regjering har gjort det motsatte. De har lagt ned kommuner, fylker, lensmannskontorer, tingretter, Nav-kontor, passkontorer, postkontorer, skattekontorer, Heimevernet, sykehusfunksjoner og mye mer.
Hva om vi snur utviklingen? Det bør være mulig for staten å være en pådriver ikke bare for sentralisering, men også for desentralisering. Mange av fremtidsnæringene våre, enten det er kraftkrevende industri, oppdrett eller turisme, har tross alt sin base i distriktene og langs kysten.
Gjør Oslo mindre!
Mange har spurt seg hva som skal til for at by og land skal gå hand i hand. Jeg har et forslag til en sak som kan forene både vaskehjelpen som sliter med å kjøpe seg leilighet i Oslo, og industrimekanikeren som leter etter et passende koneemne i Sauda. Det er å gjøre Oslo mindre.
I dag virker det ikke som om noen av de store partiene engang har stilt seg det avgjørende spørsmålet om hvor stor hovedstaden egentlig kan bli før både Oslo-folk og landet for øvrig blir skadelidende.
Større er ikke alltid bedre, og Oslo vil ikke bli en dobbelt så bra by med 1,4 millioner innbyggere som den er med 700.000. Derfor bør veksten i Oslos befolkning bremses i årene som kommer.
Jeg sier som byrådet: Gjør det for Oslo.
